Å gjøre det umulige

Da Anne Louise Hübert var ferdig med videregående, var hun eventyrlysten. Uten å ha planlagt reiseruta på forhånd reiste hun ut i verden – helt alene. Med boka Papayaene i Gombolo vil hun vise at det som virker umulig å få til, faktisk kan være mulig.

Kristin Li, Foreningen !les Anne Louise Hübert

Hvorfor ville du ut og reise da du var ferdig med videregående?

– Jeg har alltid vært engasjert i politikk, spesielt fattigdomsbekjempelse. Jeg hadde som mange andre bilde av fadderbarn som familien sendte penger til, på kjøleskapsdøra. Men jeg visste inni meg at jeg aldri hadde møtt et ordentlig fattig menneske i mitt liv. Jeg ville ut i verden og føle det på kroppen, for å se om det var mulig å gjøre noe. Men hovedgrunnen var nok eventyrlyst, sier Anne Louise Hübert.

19 år gammel og akkurat ferdig med videregående reiste hun ut på en fem måneder lang jorda-rundt-tur helt alene. Reiseruta ble til underveis.

– Jeg ville bo hjemme hos mennesker, og jeg tok utgangspunkt i folk jeg kjente fra før. Da jeg var på Filippinene, ringte jeg for eksempel til en norsk-filippinsk familie jeg kjente hjemme i Oslo. «Hei, nå er jeg i Asia, dere har ikke noen slektninger som fortsatt bor på Filippinene, som jeg kunne besøke?» Og de hadde masse slektninger her og der, sånn hoppet jeg fra øy til øy på Filippinene. I Kenya kjente jeg en dame som jeg hadde møtt i Norge. Jeg sendte henne en melding på Facebook og spurte om jeg kunne komme på besøk. Det kunne jeg. Da jeg skulle reise videre, spurte jeg om hun kjente noen andre jeg kunne bo hos, og det var slik jeg havnet i Gombolo.

– Det kan ikke ha vært så veldig fristende for foreldrene dine å la deg dra?

– Nei, jeg vet ikke om jeg hadde latt barna mine få lov. Jeg vet at foreldrene mine syntes det var skummelt. Mamma sa at hun ikke likte ideen så veldig godt, og at jeg i hvert fall burde prøve å få med meg noen andre, men det klarte jeg ikke. Jeg tror jeg hadde englevakt med meg hele veien.

– Var du noen gang redd?

– Ja, jeg var det. Det var et par ganger jeg var veldig redd for å bli voldtatt. Det gikk bra, men det var ikke gitt at det skulle gå bra. Det var en gang jeg rotet meg bort i slummen i Kenya i det det holdt på å bli mørkt. Det kunne vært veldig farlig og gått helt galt hvis jeg ikke hadde klart å komme meg dit jeg skulle. Det det er noen ting jeg tenker i ettertid at jeg aldri burde ha gjort. Jeg var nok litt naiv.

Oppholdet Anne Louise hadde i landsbyen Gombolo i Kenya skulle egentlig bare være et stopp på reisen. Men forholdene i landsbyen gjorde så sterkt inntrykk på henne at hun ikke kunne glemme det.

– Her var det så ekstreme forhold. Menneskene hadde virkelig ingen ting. På Filippinene var det jo mange fattige folk, men der var det så frodig og grønt, kokosnøttene falt nesten i hodet på deg. I Gombolo var det tørt, avlingene sviktet, innbyggerne hadde ikke vann eller mat. Folk var kjempetynne, og jeg så at mange av barna led av underernæring.

– Hva var det som gjorde størst inntrykk på deg da du kom til Gombolo?

– Der og da var det vel møtet med rektoren på skolen, som fortalte at barna ikke hadde mat. Og senere samme dag da jeg snakket med barna, som fortalte det samme. Etterpå snakket jeg med foreldrene til barna, og de fortalte at de ikke hadde noe mat å gi barna sine. Da begynte jeg å gråte. Det var veldig sterkt.

– Da rektoren fortalte meg hvor mange kilo mais og bønner de trengte for å mette 360 barn, brukte jeg mobilen til å regne ut at det bare ville koste 50 øre å gi ett barn mat.

Anne Louise startet en innsamlingsaksjon for befolkningen i Gombolo. Hun kontaktet venner og kjente gjennom Facebook, fortalte dem om situasjonen i landsbyen og fikk dem til å bidra. Så reiste hun hjem for å begynne på studiene, men klarte ikke å glemme Gombolo. Hun fortsatte å samle inn penger og har reist tilbake til landsbyen mange ganger siden.

PENGENE ANNE LOUISE har samlet inn har blant annet gått til boring av denne brønnen som forsyner flere landsbyer og to skoler med rent vann.

PENGENE ANNE LOUISE har samlet inn har
blant annet gått til boring av denne brønnen
som forsyner flere landsbyer og to skoler
med rent vann.

 

Da Anne Louise var i Gombolo første gang, la hun merke til at mange av kvinnene flettet vesker og kurver av sisalplanter.

– De spurte meg om jeg kunne importere dem til Norge og selge dem. Først sa jeg nei. Fargene på veskene passet ikke inn i det norske motebildet, og jeg tenkte at det ville bli umulig å få solgt dem.

Men det viste seg at materialet veskene var laget av, kunne farges. Og da kvinnene forsikret Anne-Louise om at de ville levere varene når de skulle, startet hun et firma.

Visste du hvordan man starter et firma?

– Vi hadde hatt litt om hvordan man starter og driver bedrift, på videregående, så jeg kunne bitte, bitte litt. Men jeg kunne for eksempel ingen ting om import fra Afrika. Jeg lurte lenge på hvordan jeg skulle få fraktet ting fra Gombolo landsby til havna i Kanya. Og hvordan ordner jeg alt med toll og moms og papirarbeid? Jeg måtte bare spørre folk.

Anne Louise vet ikke hvor mange vesker hun har solgt, men regner med at det kan være rundt 1000. Produksjonen av veskene drives i dag av landsbyboere i Kenya og importeres og selges i Norge. Overskuddet går tilbake til veskebedriften.

Med pengene hun samlet inn etter at hun reiste tilbake til Norge, satte Anne Louise også i gang andre prosjekter i landsbyen. Pengene har blant annet gått til å bygge et barnesenter der vanskeligstilte barn får måltider og hjelp til skolearbeid, til utvikling av jordbruk og til boring av brønner for at landsbyen skal få tilgang til rent vann. Anne Louise er opptatt av at innbyggerne selv skal delta i arbeidet og lede prosjektene.

– Hvorfor har du kalt boka Papayaene i Gombolo?

– Boka har fått navnet sitt etter en plantekonkurranse. Et av problemene i Gombolo var at de plantet mye mais, og denne visnet når det ikke kom nok vann i regnsesongen.

– Jeg tenkte at de kanskje burde dyrke noe annet. En mann i byen hadde begynt å plante papayatrær. De trenger mindre vann enn mais. Det ble mye frukt som de kunne selge og kjøpe ris, mais og annen mat for.

– Jeg prøvde å få folk til å plante papaya, men det var ikke lett. Det tok tid, men etter hvert fikk jeg introdusert papayaplantekonkurranse med en okse i førstepremie. Da ble det sving på sakene, og det har blitt plantet vanvittig mange trær siden det.
I starten var Anne Louise alene om innsamlingen til Gombolo. Etter hvert startet hun organisasjonen Aid in Action.

–Da jeg grunnla Aid i Action, hadde jeg samlet inn mellom en halv og én million kroner på en privat konto. Jeg brukte ikke kontoen til andre ting, den var satt av til dette formålet, men det føltes litt uproft når det begynte å bli så mange penger.

– Med Aid in Action fikk jeg organisasjonsnummer, egen bankkonto og nettsider. Ganske lenge var det bare meg, men etter hvert har jeg fått med meg et team her i Norge som er veldig gode på ting jeg ikke kan så godt, sånn som å lage nettside, filme og så videre. Vi kaller oss Team Action.

– Anbefaler du andre unge mennesker å reise ut på samme måte som du gjorde?

– Kanskje ikke helt alene. De bør vite hvor de skal. Når jeg tenker på at jeg var bare 19 år da jeg reiste ut første gang, og at jeg reiste helt alene, synes jeg det er helt sprøtt. Jeg følte meg veldig voksen da jeg var ung. De fleste gjør vel det.

Bonusspor

Se videoklipp fra Anne Louises første møte med Gombolo landsby:

https://www.youtube.com/watch?v=8HqhL-E4Hng

 

Les mer om Aid in Action:

http://aidinaction.com/om-aid-in-action/

 

Om veskebedriften Morembo:
Veskebedriften Morembo som Anne Louise Hübert startet, drives i dag av beboere i Gombolo landsby i Kenya. Anne Louise importerer veskene til Norge og selger dem. Hun har vært opptatt av at folk først og fremst skal kjøpe veskene fordi de er fine. Veskene har blitt avbildet i motereportasjer i magasiner som KK og Mag. Overskuddet fra veskeproduksjonen går til å drive veskebedriften og lønne kvinnene som lager veskene. Les mer om veskene på morembo.com

Mer om rettferdig og etisk handel:
Som forbrukere utøver vi innflytelse gjennom hvilke produkter vi kjøper. Måten et produkt er laget på kan ha mye å si for livet til dem som laget det. Dette er noe stadig flere forbrukere blir bevisste på.

-Fair Trade Norge er et nettverk av selvstendige firmaer som kjøper, importerer og videreselger produkter fra utviklingsland. Når et produkt er merket med «fair trade» betyr det at bønder og arbeidere som har laget produktet er sikret et minstemål av arbeidsforhold og handelsbetingelser slik at de kan investere i videre produksjon, og i lokalsamfunnet. I Norge kan man få kjøpt fairtrademerket kakao, kaffe, te, sukker, juice, ris, krydder, honning, bomull og blomster i mange butikker.

Les mer om rettferdig handel, produkter og utsalgssteder på fairtrade.no
Friends Fair Trade er en nettbutikk med Norges største utvalg av Fair Trade produkter. Les mer på friendsfairtrade.no

-Initiativ for etisk handel er en medlemsorganisasjon for bedrifter, organisasjoner og offentlige virksomheter. Organisasjonen har som formål å fremme ansvarlige leverandører slik at internasjonal handel bidrar til å ivareta menneskerettigheter, rettighetene til arbeidstakere og bærekraftig utvikling. Les mer om etisk handel på etiskhandel.no