Å, jeg vet en 4-seter

En historie om hvorfor jeg begynte å samle på skianlegg.

Henning Reinton Lars-Kristian Haugen, Thomas Kleiven og Henning Reinton

Når du driver med noe litt sært, er det utrolig hvor like alle du møter, blir. Alle andre blir den samme munnen. Hvis det kom for en dag at jeg samlet på heis, kunne jeg alltid skru over på autopilot. Hos alle jeg kom i snakk med, kom følgende spørsmål ut av munnen i samme rekkefølge.

De to første:

1 – Hvor mange har du vært i nå?

2 – Hvor mange finnes det, da?

På 1 kunne jeg før fjorårssesongen svare 83.

På 2 pleide jeg å starte med å svare «interessant at du spør». Nettsteder som skiinfo.no skraper bare i overflaten av norske anlegg.  Alpinanleggenes landsforening har en oversikt, men den er ikke komplett. Da står du igjen med taubanetilsynet, men de regner alt av taubaner som det samme og bryr seg ikke om de brukes til å frakte skiturister som meg og deg.

Det korte svaret var: Kanskje tre-fire hundre? Da regner jeg rubbel og bit.

Gøy ble det først når det tredje spørsmålet kom.

3 Høhø. Men har du vært i [sett inn navnet på den lille heisen nær der du vokste opp i, f.eks. Hovdebakken eller Bergerbakken] da?

Her kunne autopiloten endelig gå av. Ofte hadde jeg ikke vært der, det finnes jo så jekli mange skiheiser der ute, så mange vendekors, pommes frites-skåler og heismaster.

Snart snakket vi om hvordan man kom seg dit, om åpningstider og om det var kjøring der. Underforstått: God kjøring. Sånn som skikjørere snakker.

 

Så jeg fikk vel aldri fortalt om hvordan det begynte. Derfor benytter jeg sjansen nå. Hvis det var selve samlinga som var motivasjonen, hadde jeg aldri begynt med dette.

Man kan liksom ikke ta med skitrekket hjem, henge det til tørk over en krok og putte det inn i en perm.

Man kan heller ikke kjøpe det på ebay.

Eller: Det kan du, du kan kjøpe din egen T-krok, men fraktkostnadene ville vært av kroken.

 

Nei: Det startet rent konkret med at jeg og fotografen Thomas Kleiven var på tur for en avis i Norge og var innlosjert på et av Gudbrandsdalens mange svar på The Shining-hotellet. De har mange sånne hotell der.

Det er iallfall slik jeg husker det. På kvelden begynte vi å telle anlegg vi hadde vært i, for å få tida til å gå. Jeg hadde 32. Kleiven, som er proff skifotograf og forlover til Andreas Håtveit, hadde 25.

– OK, du vinner. Men jeg utfordrer deg til å ha 50 før sesongen er over! Er det en deal? sa han.

To ting om meg:

1 Jeg biter aldri på utfordringer.

2 Jeg lar meg sjelden trigge av tall. Er det egentlig noen forskjell på 49 og 50? Neikj. Sånne folk som samler på 2000-metere, hva tenker jeg om dem i mitt stille sinn?

Det skal jeg ikke si.

Fordi jeg sa:

– Deal.

 

Tre måneder seinere møtte jeg Kleiven igjen i hans hjemmeanlegg Glomfjord i Nordland. Senteret ble gitt av Hydro som gave til deres arbeidere – de mente det ville være bra for dem å komme seg ut av Glomfjord og opp på fjellet. Så de kastet en heis opp fjellet som åpner for en endeløs utsikt over Atlanterhavet og for å kjøre langsmed fjellet Sfinxen (endelig et fjell i Norge som ikke heter Blåtind). Heisen blir den dag i dag drevet på dugnad av gamle Hydro-ansatte. Hver dag møtes de for å skru heis, drikke kaffe og prate.

Glomfjord ble nummer 50.

Jeg skjønner det fortsatt ikke. Men jeg tror at jeg egentlig hadde begynt allerede før utfordringen, uten å sette navn på det. Jeg og kameraten min Nils hadde for vane å legge ut på lange roadtrips sommer som vinter. Tenk på det som en lang roadtrip (med innlagte pauser), så høres det litt mer glamorøst ut enn skisentersamling.

På turen(e) var en gammel NAF-bok (en veibok man får om man er medlem i NAF, som nesten alle i foreldregenerasjonen er) vår venn. Der har hvert lite skitrekk et symbol i kartet. Vi var to nysgjerrige føkkere. Kunne vi finne et nytt Røldal, slik det skistedet var for femten år siden – en underkjent frikjøringsperle? Kunne vi finne et sted der løssnøen lå og ventet på bare oss?

Om vi har funnet det? Nei. Men vi har spist veldig mye pommes frites.

 

Her burde historien ha stoppet. Og hadde jeg latt det bli med de første 50 anleggene. Men jeg fortsatte altså.

Det er de gale som fortsetter. Du er ikke gal om du gjør noe dumt én gang og lar det være med det. Jeg vet det, jeg kjenner den regelen.

Men det er de gale som har strengest regler. Om man skal samle til hundre, trenger man en regel for hva som utgjør et skianlegg. Ellers blir man jo helt gæren.
Her er fem klassiske diskusjoner blant anleggssamlere (det er ikke så mange av oss, vi er bare to som jeg vet om – akkurat mange nok til å ha en diskusjon):

1. Beitostølen/Raundalen

Disse to anleggene i Valdres har felles kort, men ligger på hver sin side av dalen. Ett eller to anlegg? Jeg har regnet dem for ett, siden jeg da slipper å kjøre på Beitostølen. Derimot regner jeg Solheisen i Hemsedal som et eget anlegg, siden de hadde eget kort da jeg var der. Det var fet kjøring, og jeg hadde allerede vært i Hemsedal. Selvmotsigende? Jeg sa jo at jeg var gal. (Jeg minner om at dette handler om å samle på skianlegg.)

Kjøreregel: Opplevd enhet. Eksempel: Oppdal er ett anlegg, selv om det strengt tatt er fire.

2. Hvor lite er for lite?

Skal du komme til hundre, må du ikke være kresen.

Kjøreregel: Alt telles. Eksempel: To tautrekk kan gi deg mye moro. Ikke sant, Flateby i Enebakk?

3. Jeg har bare vært der uten ski / som publikum / når bare én løype var åpen eller har bare tatt heis. Telles det?

Har du kjørt brorparten av det som var åpent når du var der, har du vært der. (Hvor mye er brorparten? Som de sier i Amerika: In your heart you know. Eventuelt: In your pommes frites-mage you know.)

Kjøreregel: Må ha vært der på ski, tatt heis og kjørt et flertall av tilgjengelige løyper.

4. Wyller/Tryvann

Sammenslåtte anlegg.

Kjøreregel: Enkelt. Var du i begge før de slo dem sammen, telles det som to.

5. Gaustatoppen

Her finnes det en heis inni fjellet, bygd av Forsvaret for mange år siden. En heis som ikke er ment som skiheis. Telles det? Jeg vil si nei. Skal du telle den, må du også vurdere punkt nummer én – Beito/Raundalen-problematikken. Gaustablikk, som ligger rett ved.

Kjøreregel: Heis med egen gammel vaktmester med sjuk hund som spyr på toppstasjonen, er ikke nødvendigvis skiheis.

 

Har du lest så langt dette, er det enten fordi du er opptatt av a) skikjøring eller b) idiotien i prosjektet.

Kanskje spør du deg: Hva driver denne karen?

At jeg er sta, har du allerede skjønt.

Men er ikke alle skiheiser like?

Jo.

Det er nettopp det. Jeg er vokst opp med å kunne gå fem minutter, klemme på meg skia og skli ned til skiheisen på Geilo. Hjemturen foregikk nedover lia fra hage til hage via et par veikanter. Da jeg var ungdom, hang alle jeg kjente, i bakken. Det var ikke noe annet sted å gjøre av seg.

Et av de veldig få stedene jeg kjenner meg hjemme i verden, er i et skitrekk. Der vet jeg hvordan ting fungerer. Der vet jeg bak fram og opp ned på verden.

Samtidig er det det der forbanna håpet om at det rundt neste sving skal ligge en 4-seters ekspressheis man ikke har visst om. En heis der man kjenner seg hjemme fra første klipp på heiskortet, men der løypene er artigere, snøen djupere og fjellene mektigere.

Men jeg skal innrømme én ting: Pommes fritesen smaker det samme overalt.

 

Bonusspor

Fem legendariske norske heiser

 

1 Opheim

Norges laveste stolheis finner du mellom Voss og Myrkdalen. Å kjøre i heistraseen anbefales ikke. Derimot får du heisbasert gardakjøring.

 

2 Siplo, Høyanger

De mener selv det er er Nord-Europas bratteste heis. De har sikkert rett.

 

3 Sogn Skisenter, Heggemyrane

Lang som ei vond rumpe. Stedet der man blir kjent med (og ser verdien av) stavtrikset i knappheiser: Træ stavene mellom knappen og rumpa slik at du får din egen private T-krok.

 

4 Holmestrand

Heiser som svinger, står høyt i kurs hos heissamlere. Mange er fascinert av svingen på T-krokheisen i Rauland. Da har de ikke vært i Holmestrand: Der har T-kroken to svinger.

 

5 Den gamle pumaheisen i Vassfjellet utenfor Trondheim

Uslåelig kombinasjon av sving, kamelpukler i heistraseen og tilgang til bynær løssnø.

 

FLEST HØYDEMETER PER HEISTUR

Det kan bli mange korte turer på en anleggssamler. Da kan man veie opp med noen turer i Norges lengste heiser:

 

SKITREKK (alt av heiser der du står på bakken)

  • Heggmyrane, Sogn Skisenter 545
  • Harpefossen II, Harpefossen Skisenter AS 500
  • Vangslia III, Langheis Oppdal Skiheiser AS 493
  • Tusten I, Tusten Skiheiser AS 478
  • Alimak, Oppdal Skiheiser AS 447

 

STOLHEIS (alt av heis der du sitter i lufta)

  • Roalden, Strandafjellet                         618
  • Norefjellheisen, Norefjell 616
  • Gondolen, Hafjell 586
  • Olympic Ekspress, Kvitfjell 545
  • Fjellheisen, Narvikfjellet 538

MER BONUSSTOFF:

Nettavisen hadde for noen år siden en test av skibakker i Norge. Les hva de fant ut her.

Her kan du sammenligne med testen i Nettavisen.

Visste du at norske skifilmer er i verdensklasse? Les og se klipp her.

Her finner du en oversikt over skifilmer.

skiinfo.no kan du finne diverse oppdateringer om bakker og løyper rundt i landet.

Hva sier turistinformasjonen om ski i Norge? Les her.

Hypp på å reise for å stå på ski? Få gode tips her.

Sjekk Instagram og #skibakker her.

Les om skisikkerhet her.

Filmtips:

Turist (2014).