Beretning

om Camp Refugee

Camp Refugee. Hvis du googler det, får du opp bilder av norske barn med tunge sekker, av ekte flyktninger og av teltleirer. Det kommer opp noen blogger og en offisiell side som forteller deg at Camp Refugee er et rollespill. Men det er så mye mer enn det.

Vemund Breen Haugen Mia Kind Olsen

Jeg løper til bussen, svett av ulltøyet som allerede har begynt å klistre seg til meg, mens sekken humper opp og ned. Konfirmasjonsgruppa mi skal til Camp Refugee, og det eneste jeg har fått vite, er at det varer i 24 timer, og at jeg må kle meg godt.

Da vi kommer frem med bussen til Gardermoen, ser vi hundrevis av ungdommer på vår alder som står i en lang rekke. Vi stiller oss sammen med de andre, fortsatt uten noen idé om hva vi er med på. Da vi omsider kommer inn i en stor gammel låve, får vi en firkant rammet inn med teip å sitte på. Vi er 12 stykker som holder sammen, alle fra Oslo, på konfirmasjonskurs. Etter en god stund med kaos begynner det. Jeg skjønner fort at dette ikke blir noen kosestund.

På flukt

Vi skal gå 7 mil. I mørket. Vi er flyktninger fra Sudan og blir jaget av grensevoktere. Vokterne kan gjøre hva de vil, bortsett fra å skade oss. Vi får utdelt falske penger, sudanske dollar. Disse skal angivelig brukes til å hyre en guide, som gjør at vi skal komme oss fra Sudan til Norge, og til å kjøpe det vi trenger under turen. Vi får tildelt ulike roller i en storfamilie, og det skal velges en gruppeleder som skal ta viktige valg for gruppa. Men så er det noen som protesterer, de sier dette er for drøyt. Det gjør at vi får enda en halvtime i firkanten på gulvet.

Når halvtimen er gått får vi utdelt sudansk pass. Vi må lære oss sikkerhetsnummeret utenat, fødested, dekkhistorie, fødselsdato osv. Vi blir også fortalt at selv om de har dette hvert år og mange tusen ungdommer har vært med, så er det aldri samme opplegg. Vi blir de første og siste som er med på akkurat dette Camp Refugee. Så, plutselig, ut av det blå, får vi beskjed om at alt som er ulovlig, sånn som mat, lommelykt, godteri og lignende, vil bli sjekket i sekkene våre av topptrente politihunder. Problemet er at alle har lagt igjen sekkene utenfor, slik vi fikk beskjed om. Forestill deg 200 ungdommer rase ut og inn av en 1 meter bred dør. Det blir kaos. Gruppa til den personen som kommer sist inn, måtte gå en hel mil ekstra.

Ambassaden
Først skal vi altså til ambassaden. Det er der vi skal få tak i papirene som skal gi oss innpass til Norge. Hvis vi greier å få tak i tolv papirer, skal vi få sove på et firestjerners hotell på Gardermoen.

Da vi kommer til ambassaden, blir vi møtt av “politimenn”. Vi må selvfølgelig stå og vente en stund før vi kommer inn til “sikkerhetskontrollen”. Her blir lederen vår stilt noen rutinespørsmål. Under denne “sesjonen” begynner to stykker å le, og det er egentlig ikke så rart. Vi tar ikke opplegget så veldig seriøst akkurat da, og situasjonen er litt komisk. Men de to som ler, skal få angre stygt på det. De får alt innholdet i sekken revet ut, som en «tilfeldig» inspeksjon. Da politiet ikke finner noe nevneverdig, får de to som lo så vidt tid til å stappe alt i sekken igjen før vi må bevege oss videre.

Så er det å få tak i papirene. Det er forskjellige kontorer som vi må innom, og det er ikke grenser for hva de finner på. Hos en må vi ta push-ups med sekkene på ryggen, hos en annen må vi synge «Ja, vi elsker» mens gruppelederen fyller ut et papir. Hvis det er noen som ikke synger, eller hvis noen ler eller ser direkte på dama som krever det, må vi starte på nytt. Vi holder på i tre kvarter, og den stakkars gruppelederen må fylle ut fire eksemplarer. Og så er det ambassadøren. Hun er en dame med livvakter rundt seg, og når hun kommer forbi, må vi knele på gulvet og be.

Hun kommer forbi en god del ganger. Og sånn fortsetter det. Fra omtrent i ett-tida til det blir mørkt, omtrent i seks-sjutida. Vi får tak i sju papirer til slutt, og ingen vi snakker med har greid å få over ti. Så begynner slitet.

Vi begynner å gå da det akkurat er blitt mørkt, nedover en kjerrevei full av snø, hvor vi ikke kan se hånden foran oss, med 10 kilo på ryggen, uten lommelykt. Vi mister tidssansen fullstendig, det er ingen måne, ingen klokke, ingenting.

Grensa til Jemen
Alle gruppene står klumpet sammen. Røde lys glimter overalt. Høyttalere skriker ordre overalt. Vi står lenge og venter. Det kan ha vært en time, det kan ha vært en halv. Stemningen er spent, og vi hører rop rundt oss hele tiden. Det er mange som ikke husket noe av informasjonen på passet vi hadde fått utdelt. Da det er vår puljes tur, blir vi skreket til av grensevaktene og stilt på rekke. De ser ut som geriljasoldater, med gul, grønn og rød ansiktsmaling og med en utrolig sterk lommelykt, som de selvfølgelig lyser oss i ansiktet med.

Det er nå jeg kommer på at passet mitt ligger dypt nede i sekken, i en jakkelomme på den vindjakka jeg reiste i, ikke den tjukke jeg har på nå. Jeg begynner febrilsk å rote i sekken og finner det akkurat før den ene vakten kommer til meg. “WHAT IS YOUR DESTINATION?” får vi spyttet i trynet med lommelykten rett i fleisen. N-Norway, greier jeg å få stammet frem. “WHY DO YOU WANT TO GO TO NORWAY?” forsetter han. Jeg prøver å lire av meg dekkhistorien vår, den om at regjeringen ikke lar oss selge jordbruksvarene våre fordi vi angivelig støtter en organisasjon som gjør ditten, og derfor gjør vi datten, også videre. Det ender selvfølgelig med at vi må reise fra landet. Etter at jeg har fremsagt hele passet utenat, til og med det lange sikkerhetsnummeret, virker han fornøyd. Trodde jeg. “10 PUSH-UPS!” vræler han. Fortsatt med vottene av, jakka i den ene hånden og passet i den andre, og med sekken på ryggen, presses jeg ned i nysnøen og tvinges til å gjøre push-ups. Det er imidlertid to forskjeller. Han teller sånn: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 8, 8, 8, 8, 8, 9, 8, 7, 5, 7, 8, 9, 9, 10. Og han holder oss nede med hånden, i tillegg til sekken.

Etter omtrent tjue minutter må vi sprinte over grensa.

FNs flyktningleir
Vi ser de andre gruppene som kom før oss, ligge i soveposene sine på presenninger mens de snakker lavmælt sammen. Vi blir møtt av et par vennlige FN-folk som gir oss en presenning og forteller oss at jo stillere vi er, jo lenger får vi sove. Da vi har satt oss ned, kommer de med “mat” til oss. Det er en pose med kokt ris og bønner. Det er omtrent en håndfull til hver. Under normale omstendigheter hadde vi sikkert protestert og sagt at dette går vi ikke med på, som de norske ungdommene vi er, men etter en så lang dag med slit er vi lykkelige over å se et vennlig fjes, og vi spiser rasjonene våre.

Vi vekkes brått og får beskjed om å pelle oss ut av senga, pakke sammen og komme oss av gårde. Grensevaktene jakter på oss. Vi har sovet under 3 timer, det vil si så godt som ingenting.

Vi går og går, på veier, i skogen, hvor som helst. Grensevaktene jager oss med bil. De kjører sakte frem og tilbake på veien, med høyttalere og lys. Hver gang vi ser den eller en annen bil, eller et menneske, for den saks skyld, må vi hive oss i grøfta. Og da er det ikke bare å lene seg ned. Da er det å hive seg hodestups ned i grøfta så fort som overhodet mulig. De som blir tatt, måtte nemlig starte på nytt. Ikke noe mat, ikke noe søvn, to dopauser på 20 timer, legge seg i grøfta og nesten nyte privilegiet å ligge.

Asylmottaket
Jeg trodde ærlig talt at det ikke kunne bli noe særlig verre, men jeg tar feil igjen. Vi får beskjed om å stille oss opp på rekke utenfor. Vi står og fryser. Det er tretten grupper totalt, vi var de nest siste som kom inn. Vi kommer til politiet, hvor gruppelederen vår forteller vår gripende historie, hva vi har tenkt å gjøre her, og så videre. Vi blir så stuet inn på et lite rom, uten noe inventar. Vi må sove oppå hverandre, i de svette ulltrøyene våre. Lysene blir slukket, og vi slokner sammen med det.

Vi blir vekket av kraftig banking på døra, med ordre om å pakke sammen så fort det lar seg gjøre. Så blir vi hentet. Det er en offisiell seremoni rundt hvem som har fått innpass i landet. Det er to stykker, som jeg tror ble plukket ut på måfå. De fikk angivelig skyss tilbake og en cola hver. For deg er sikkert ikke en cola så mye, men vi ville myrdet for en cola akkurat da, med tanke på hva vi fikk til frokost: Frossen salami som vi måtte rive i stykker for å få den på brødskiva. Nugatti som alle hev seg over uten å klare å få noe ut av boksen. En yoghurt og en liten skolemelk.

Talen som forandret på alt
Så avsluttes alt. Noen holder en presentasjon for oss, forteller oss hva vi har vært med på.

Jeg visste at vi ikke hadde gått sju mil. Såpass greide jeg å tenke meg til. Men at vi bare hadde gått noen få kilometer, det var ganske absurd. Så får vi servert en løgn om at vi skulle være med på enda et opplegg, som varer i åtte timer, og at foreldre og skole allerede er blitt varslet. Dette skjønner mange er tull, men det er også mange som tror på det, og det blir et voldsomt kaos. Det er da vi får nådestøtet.

“Tenk om ekte flyktninger hadde fått vite at de bare skulle være flyktninger i åtte timer til. De hadde danset av jubel. Men dere syter og klager, selv om dere bor i et av verdens beste land.”

Camp Refugee var en minneverdig opplevelse. Det var ikke så gøy å gjennomføre, men det er dobbelt så gøy å se tilbake på. Det var verdt det, og det satte virkelig ting i perspektiv.

Vis kommentarer

Vinnere av fotokonkurransen

Mia-Kindo

Foreningen !les lyste ut fotokonkurranse til tXt-aksjonen 2013. Vi spurte om bilder som kunne illustrere to artikler i Faktafyk 2014. Den ene artikkel ville handle om det å være flyktning, og den andre artikkelen ville handle om de politiske partiene i Norge. Vi fikk inn over 600 bilder, og her ser dere vinnerne.

Mia Kind Olsen vant førstepremien, og hennes bilder er brukt i artikkelen om Camp Refugee av Vemund Breen. Mia er 13 år, og går på Bingfoss ungdomsskole i Sørumsand kommune, rett ved Glomma. – Jeg tok bildene selv, og redigerte dem selv, sier Mia, men jeg hadde nok ikke klart å ta så fine bilder uten at lillesøstera mi stilte opp som modell.

– Da læreren vår en dag delte ut tXt Smak til hele klassen, og jeg fikk se konkurransen som var bakerst i boka, bestemte jeg meg med en gang for å at dette var noe jeg hadde lyst å være med på, sier Mia. Juryen som kåret vinnerbildene synes Mias bilder var originale, med gode motiv, og vakker fargebruk.

Bonusstoff

En beretning om Camp Refugee – 3. utkast