Kleskoden

Den nakne sanheten om mote

Mari Grinde Arntzen

Kapittel I: Hva mote egentlig er

Tanken slo dem da de tok bilder av noen unge ute på gata iRotterdam. Ungdommer kler seg utrolig likt. De er som kopier av hverandre. Det var ikke nytt for de to nederlandske fotografene. Tenåringer er kjent for å herme etter hverandre. Men Ari Versluis og Ellie Uyttenbroek slo seg ikke til ro med tanken.

De hadde fått en idé. Kanskje denne åpingen gjaldt for alle?

De begynte å studere mennesker i skjul og oppdaget like bestemødre i store form- og fargeløse frakker, med kort grått nylagt hår. De fant like hverdagsdamer i allværsjakker og med liten sekk på ryggen. Det var jenter med langt hår, jeans, topp, cardigan og en stor veske hengende på underarmen.

Hiphopere i store joggedresser og med capsen i samme vinkel på hodet. Menn med hettejakke og stor skulderveske på skrå over brystet. Dresskledde menn uten slips, med veske på skulderen. 40-tallsinspirerte babes med ettersittende blyantskjørt og røde lepper.

Versluis og Uyttenbroek portretterte de ulike, men akk så like menneskene. De delte stilene inn i grupper. Hver gruppe besto av tolv portretter tatt etter samme mal. Prosjektet ble til et kunstprosjekt – så en heltidsjobb – og fikk navnet Exactitudes, en sammenstilling av ordene det handlet om: Exact og attitude. Siden midten av 1990-tallet har de portrettert mer enn hundre grupper og hatt utstillinger over hele verden. «For femti år siden sa klærne dine veldig lite om hvem du var. I dag kommuniserer klærne masse», forklarer Uyttenbroek. «Og hvis du ser nøye på hva et menneske har på seg, er det masse detaljer der som handler om mote, gruppe tilhørighet, subkultur og om hvordan kleskoder forandrer seg i forskjellige grupper over tid.»

På gata framsto menneskene som en lapskaus av ulike typer og personligheter. Men da de to fotografene skilte dem fra hverandre og sorterte dem i grupper, ble sammensuriet til tydelige definerte visuelle uttrykk med helt spesifikke og nærmest identiske antrekk. Menneskene og apene hadde kanskje én og samme stamfar for lenge siden. Men mens apene fortsatt plukker pelsen for parasitter ute i skogen, shopper menneskene klær inne på store kjøpesentre og skifter og maskinvasker hammen fra dag til dag. Menneskene lever i høyutviklede samfunn – langt unna jungelens primitivitet. Men fortsatt har vi noe til felles. Begge arter er sosiale vesener – vi kommuniserer med hverandre og lever i grupper. Og begge artene aper etter andre. Det påvirker motens system.

I filmene om den britiske superagenten Austin Powers har den onde skurken Dr. Evil en klonet miniatyrkopi av seg selv. Det lille speilbildet ved navn Mini-Me kler og oppfører seg helt likt sitt onde opphav. Når Mini-Me i en av filmene går over til den gode siden og blir med i teamet til Powers, skifter klonen ikke bare side, men også garderobe. Han kaster den Mao- liknende galmannsdressen og tar på seg Powers’ signaturantrekk – en stripete og fargerik dress i 60-tallssnitt. På toppen av det skallede lille hodet plasserer han en parykk lik håret til sin nye herre. Selv om Mini-Me aldri har vist tegn til nedsatt syn, får han Austin Powers-briller på nesen. Først da er han klar til å jobbe i den britiske etterretningens tjeneste.

Mini-Me gjør som menneskene i Exactitudes-prosjektet og alle andre. Han hermer etter dem han vil være sammen med og viser tilhørighet til dem gjennom hva han har på seg. På den måten forteller Mini-Me også hvem han er.

Den samme historien kan fortelles med motsatt fortegn. Man kan vise hvem man er ved å ikke herme. Dokumentar-filmskaperne Albert og David Maysles skulle egentlig lage en film om søsteren til Jackie Kennedy Onassis og hennes barndom i det fasjonable The Hamptons. Men så, en dag på begynnelsen av 1970-tallet, da de var på besøk hos Jackies søster, ringte telefonen. Det var to slektninger av henne som trengte hjelp. Filmskaperne ble med søsteren over til huset deres, en stor rønne i en gjengrodd hage som gikk under navnet Grey Gardens. Her bodde Edith Bouvier Beale og datteren Edith Bouvier Beale – også kjent som Big Edie og Little Edie. De to originalene i den aristokratiske Bouvier-slekta hadde levd isolert i huset i 20 år. Maysles droppet prosjektet om Jackies søster der og da og begynte å filme.

Foran kameraet eksponerte de tosomheten med hud og hår. Noen dager var som en kabaret. Little Edie sang og danset, mens Big Edie trallet med. Andre dager var opprivende og fulle av fortvilelse over hvor hardt livet hadde fart med dem. Som ung hadde Little Edie vært modell i New York, og Big Edie sangerinne og gift med en respektert advokat. Men da Herr Beale forlot dem en gang på 1930-tallet, raknet økonomien.

Likevel var hver dag et moteshow for Little Edie. Hun var som et barn når hun kledde seg. Hun surret gensere på hodet, knyttet gardiner rundt kroppen og gikk med skjørtet opp ned. De gressklippende naboene med fine hus og jobber var de normale her. De liknet på hverandre. Big og Little Edie derimot hadde kuttet navlestrengen til livet utenfor gjerdet. De hermet ikke etter noen – og ingen ville heller herme etter dem. Ikke ennå.

I 1975 kom dokumentarfilmen Grey Gardens. Filmen fikk oppmerksomhet fordi den avslørte at den kjente rikmannsfamilien lot tanta og kusinen leve i fattigdom. I smale mote- og kunstmiljøer ble den etter hvert en kultfilm, men ellers var Ediene nå glemt. Det gikk 20 år. Så, i 2006, børstet Broadway støvet av historien og lagde en musikal om de to.

Albert Maysles gikk tilbake til klippebordet, og råmaterialet fra første Grey Gardens ble til enda en dokumentar. I 2009 kom spillefilmversjonen med Jessica Lang og Drew Barrymore i rollene som Big og Little Edie.

Men det mest interessante skjedde da det italienske motehuset Prada viste vårkolleksjonen 2007. Nedover catwalken gikk plutselig kopier av Little Edie. Kolleksjonen var inspirert av hennes badedraktkjoler og tøystykker på hodet. Little Edie som hadde brukt det meste av livet på å skille seg ut, var plutselig in. 30 år etter filmen og 5 år etter hennes død hermet de andre etter henne. Edies rare lek hadde blitt til mote.

Moten avslørte dermed hvordan den er skrudd sammen. Den viste hva som finnes under panseret. Moten drives fram av to motsatte behov som finnes i menneskene.

Behovet for å passe inn og behovet for å skille seg ut. På den ene siden er samfunnet en gjeng med individer. Hver og en har sine unike egenskaper og personligheter. Men individene er også vevet sammen i et større system – en organisasjon der menneskene lever som gruppe, mer eller mindre avhengige av hverandre. Og disse to funksjonene viser seg i to ulike menneskelige behov: Vi vil være individer, vår egen herre, vårt eget fantastiske mesterverk. Samtidig vil vi være del av et større fellesskap. Derfor aper vi etter hverandre for å passe inn i mengden, og skiller oss ut for å føle oss som oss selv. Denne drakampen mellom to behov skjer i hvert enkelt menneske hver eneste dag. For ideelt sett skal ikke ett av behovene ta altfor mye plass. En for stor grad av ulikhet eller likhet tipper fort over i negativt – som det amerikanske nettstedet Huffington Post meldte under MTVs Video Music Awards i 2009:

«Oh no! Pink and Shakira showed up at the VMAs wearing the same Balmain studded leather dress!»

Hendelsen ble en nyhet som gikk over hele verden. Under filmfestivalen i Cannes i 2011 skjedde det igjen. Modellene Victoria Silvstedt og Bar Refaeli stilte i samme Roberto Cavalli-kjole. «Motekatastrofe i Cannes» sto det i avisen. «Noen kommer til å få sparken for dette.» Det er ikke ok å kopiere hverandre ned til minste detalj. Det er flaut og i beste fall latterlig. Er det en bevisst handling som ligger bak, kan kopieringen bli oppfattet som ondskapsfull.

Den for store likheten blir til og med brukt som skrekk-effekt i film. I Single White Female klipper leieboeren håret likt huseieren og begynner å kle seg i like klær., Det gir følelsen av at noe er riv ruskende galt. Leieboeren er ikke vel bevart. Senere i filmen viser det seg at hun er en sinnssyk morder. Little Edie ble moteikon til slutt. Men i årene hun levde, betalte hun en pris. Hun ble sett på som rar og overlatt til seg selv. I 2007, ble et kjærestepar kledd som gothere overfalt i en park i Lancashire i Storbritannia. De tre tenåringene som angrep paret, likte ikke gothstilen. Derfor sparket de dem. Jenta døde, og gutten overlevde så vidt. Synlige religionsrelaterte plagg som hijab og niqab vekker også følelser, og har blitt markante politiske symboler både i positiv og negativ forstand – alt etter hvor og av hvem plagget blir brukt. Artisten Lady Gaga hadde på seg en kjole av rått kjøtt under MTV Video Music Awards i 2010. Likevel ble hun ikke stemplet som en rar einstøing eller ekstrem provokatør. Populærkulturen er et unntak. Den er velsignet med større armslag enn mange andre miljøer, og som artist kan det faktisk være en fordel å framstå som en biff i stedet for påfugl. David Bowie, Sex Pistols og Madonna har tjent stort på å skille seg ut. Det underlige og ekstreme er en effektiv og akseptert form for PR i musikkbransjen. Men i samfunnet ellers har de visuelle reglene sterkere bånd til de sosiale. Man skal være seg selv, men ikke altfor mye. Man skal vise en akkurat passe porsjon med tilhørighet.

I praksis veves de to behovene sammen som trådene i et stoff. Ett og samme plagg inneholder flere symboler og meninger samtidig. Historiker og moteforsker Joanne Turney hadde forsket på strikkeplagg og hvordan de blir oppfattet som trygge, beskyttende og koselige. Men det underlige var at med én gang plagget fikk hette på, ble det andre boller. Hettejakken skapte plutselig frykt. I 2005 innførte ledelsen ved et kjøpesenter i Storbritannia forbud mot kunder som hadde på seg plagg med hette. Det hang fortsatt hettegensere og -jakker til salgs inne i klesbutikkene deres. Hetten i seg selv var ikke et problem. Forbudet var et tiltak for å få bukt med det de kalte antisosial oppførsel. Det vil si unge, mulig kriminelle, som forstyrret shoppingidyllen med banneord og upassende adferd. Felles for disse ungdommene var at de ofte brukte hetter. Forbudet skapte stor debatt i Storbritannia. Går det virkelig an å viske ut et samfunnsproblem ved å fjerne et klesplagg? Er ikke gjengkriminalitet et problem som må løses sosialt? Turney begynte å nøste tråder. Historisk hadde hettejakken aner til afroamerikansk streetkultur. Samtidig har hettejakken en kulturhistorie der onde og truende skapninger ofte blir skildret med hette. Døden har lang kappe med hette. Den onde keiseren i Star Wars bruker hette. De råtne gjenferdliknende desperantene i Harry Potter har hette. Ku Klux Klan er hetter. Turney så også nærmere på de menneskelige faktorene ved hetten. Den skjuler identiteten til bæreren og gjør ham ugjenkjennelig og nesten umenneskelig. Men hettejakken er ikke bare ondskapens redskap. Den er velegnet for ungdom på grunn av livsfasen de er i. Samtidig som jakken definerer dem ut av A4-samfunnet, definerer den dem også inn i et mindre fellesskap – i en gruppe. Den gir dem en følelse av tilhørighet. Hetten og fasongen gjør det også mulig å skjule identiteten de ennå ikke har funnet fram til. Den kan beskytte det sårbare unge mennesket.

Slik kan små ting – som en hette – bli oppfattet som bærer av store tanker. Og slik kan noe så enkelt som en hette bli redskap i et personlig, men også politisk prosjekt. Det grunnleggende i kleskoden er ønsket om å passe inn. Men samtidig som man leker hermeleken, finnes det også en liten stemme som hvisker en i øret – du er ikke som alle andre, du vil være annerledes og unik. Og som en liten djevel på den ene skulderen og en engel på den andre oppstår det en forhandling mellom de to behovene. Turney mener at denne forhandlingsteknikken er noe alle kan. «Alle vet hvordan de skal kle seg. Det er noe vi har i oss fra vi er ganske små», sier hun. Barn forstår ganske raskt enkle fakta som hvilke klær som passer til varmt og kaldt vær. Etter en viss alder forstår barn også at det er feil å gå naken rundt i gatene. Når de blir ungdommer og voksne, lærer de enda flere visuelle regler som at bare bruden bruker hvitt i bryllup, og at rosa catsuit ikke hører hjemme i begravelser. I tillegg kommer andre kulturelle variasjoner som hvor du kommer fra, hvor du oppholder deg og hvordan du vil bli oppfattet av menneskene der du er. Folk i Oslo vil sannsynligvis kle seg annerledes enn dem som bor i Harstad. Det er ikke bare på grunn av avstanden mellom byene eller klimaforskjellen. Selv i Vestfold, som bare ligger en time unna hovedstaden, er kleskodene annerledes. Også innenfor Oslos bygrense finnes det ulike passe-inn-og-skille- seg-ut-koder. En person som er bosatt i hipsterbydelen Grünerløkka øst i byen, vil kle seg annerledes enn en som bor på Vinderen og beste vestkant. Løkka-beboere har kanskje billigere klær, mer second hand og et passe internasjonalt tilsnitt. På Vinderen er det mer konservative og dyre klær i nøytrale farger som er in. Beveger man seg ut og inn av disse sonene, veksler man mellom å passe inn og stikke seg ut – alt ut i fra adresse, antrekk og situasjon. Men Turney mener også at hvordan personen føler seg i miljøet hun er i, påvirker hva hun velger å gå med. Er personen omringet av spaghettitynne mennesker, er det mulig at hun vil føle seg overvektig, selv om hun ikke er det. Og på grunn av den ytre faktoren som påvirker følelsene, vil hun ta på seg klær som kompenserer for den imaginære tykke kroppen. Enten ved å velge klær som gir selvtillitt, eller klær som gjemmer bort kropp. På toppen av dette kommer moten.

«Motens natur er ny og foranderlig, og veldig få har i virkeligheten på seg ekte moteklær. Fåtallet har råd til å skifte ut garderoben like ofte som moten skifter. Likevel er folk bevisste på moten, og demonstrerer forståelsen av den gjennom stilen, fargene og tekstilene de har på seg», sier Turney.

Denne forståelsen får vi gjennom en enorm tilgang på informasjon fra TV, magasiner, aviser, reklame, internett, det vi ser på gata og i butikkene. Bildet av det moteriktige er tilgjengelig for så å si alle. Å lære, sammenlikne, oppdatere, betrakte og forhandle – alt dette gjør vi hele tiden og veldig raskt. Vi tar inn store mengder med informasjon hver dag, vi leser bildene og forstår dem. Derfor mener Turney at absolutt alle forstår hva mote er. Selv de som sier at de ikke gjør det. Man må nemlig forstå moten for å kunne avvise den.

Men hvorfor gjør menneskene en funksjonell handling – som det å kle på seg – til en komplisert sosial og mental øvelse? Turney tror det bunner i konkurranse. I alle samfunn er det alltid en grad av kamp mellom det å være del av en gruppe og samtidig vise sin individualitet. Siden slutten av 1940- og tidlig på 1950-tallet har samfunnet utviklet seg til et individfokusert samfunn. Samtidig som mennesker er flokkdyr, vil de bli sett på som annerledes. Og selv om motivasjonen kanskje ikke er så alvorlig som å ville overleve, koker det ned til et ønske om å posisjonere seg i gruppen – ved å framstå som attraktiv. Påkledning er en form for darwinisme.

Behovet for å passe inn og skille seg ut er som positive og negative elektroder i et startbatteri. Reaksjonen dem imellom setter pyntemaskinen i gang. Men for at maskinen ikke bare skal starte, men også fortsette å gå for full motor, trengs det noe mer. Motoren behøver et jevnt påfyll av drivstoff som gjør at den kan skape en bevegelse framover. Den behøver noe som gjør at menneskene aldri glemmer å forhandle mellom behovene å være meg, men også en del av fellesskapet. Motoren trenger bensin, og bensinen det er moten. Hva denne bensinen er laget av, finnes det ingen enkel oppskrift på.

Den eneste sikre komponenten i moten er at den er foranderlig.

Anmeld boken

Mari Grinde Arntzen

MariGrindeArntzen

Mari Grinde Arntzen (f. 1970) er journalist og har studert utviklingsstudier, naturvern, sosialantropologi og journalistikk. Siden 2000 har hun skrevet om mote og visuell kultur, med mote sett i et samfunnsfaglig perspektiv som spesialitet. Hun jobber også som foreleser, blant annet ved School of Fashion Industry (SoFI).

Bonusstoff

Se hele dokumentarfilmen Grey Gardens her

Grey Gardens 2009
Se video eller vis på Youtube