Tusen nye øgle-spørsmål

«TROR DU DET VAR MORSOMMERE Å VÆRE PALEONTOLOG FOR 100 ÅR SIDEN? DA VAR DET JO SÅ MYE MER Å FINNE UT,» SA NETTOPP EN NIENDEKLASSING TIL MEG. HAN HADDE UTPLASSERINGSUKE DER JEG JOBBER, OG HAN ER IKKE DEN ENESTE SOM LURER. VI MENNESKER VET JO SÅ MYE: VI SENDER SATELLITTER UT I VERDENSROMMET, KJØPER SKO PÅ INTERNETT, REDDER FOSTRE HALVVEIS I GRAVIDITETEN OG HAR NAVN PÅ ALLE FJELLTOPPER.

I klasserommet lærer vi om alt som forskere har funnet ut, og at de nyeste funnene er sannheten. Det er ikke vanskelig å le av dem som trodde at jorda var flat, eller at alt er bygget opp av ild, luft, jord og vann.

DET ER SÅ MYE VI IKKE VET
Jeg er paleontolog. Det betyr at jeg forsker på fossiler av dyr som ikke finnes på jorda lenger. For meg er dette drømmejobben. Jeg ble hekta på dinosaurer da jeg var sju år, og leste alt jeg kunne komme over om Tyrannosaurus rex, Triceratops og Stegosaurus. På ungdomsskolen tok jeg mot til meg og spurte om jeg kunne ha utplasseringsuke på Naturhistorisk museum, og femten år senere jobber jeg her som forsker.

Dyrene jeg forsker på, heter fiskeøgler. Dette var reptiler som levde i havet samtidig med at dinosaurene levde på land. Jeg prøver å forstå hvordan de så ut, og hvordan de levde, noe som både er morsomt og vanskelig. Hver eneste dag støter jeg på spørsmål som ingen kan svare meg på, for eksempel: Hvilken farge hadde fiskeøglene og dinosaurene? Hvordan så havområdene ut for 150 millioner år siden – kunne fiskeøglene fra Svalbard svømme til Argentina? Hadde de penis? Hvordan var blodårene deres? Hvem er forfedrene deres? Og hvorfor i all verden døde de ut?

Poenget er at vi egentlig vet ganske lite om verden rundt oss. Vi vet ikke hvorfor en menneskefødsel starter. Vi vet ikke hvorfor Tyrannosaurus hadde så små armer. Vi vet ikke hvorfor bier og humler plutselig dør over hele verden. Vi vet ikke hvordan vi skal leve i fred med hverandre eller få politikerne til å stanse klimagassutslippene. Vi har kun en vag idé om hvordan selve livet oppstod.

Det er uendelig mye å finne ut om jorda vi bor på, og menneskene som lever her, og det er ikke mulig å bli ferdig med det arbeidet. Jo mer man lærer om noe, jo flere spørsmål stiller man seg. Ofte vil ikke svaret bli det samme hvis du stiller det til ulike personer i ulike sammenhenger. Hver og en av oss kan i beste fall bidra med en liten puslespillbrikke til forståelsen av verden. Min brikke er basert på de eneste restene vi har av livets tre og en halv milliarder år lange historie på jorda: fossilene.

FOSSILJAKT PÅ SVALBARD
Jeg har gravd ut fiskeøglene «mine» på Svalbard, der noen studenter på tur i 2001 gjorde det første virkelig store norske funnet av fossile reptiler. Kartlegginger og forsiktige utgravninger i 2004 og 2006 viste at her var det noe ekstraordinært: et marint økosystem med store mengder fiskeøgler og svaneøgler. Meter på meter i fjellsiden var eldgammel fossil havbunn som bare ventet på at noen skulle grave den ut. Slik startet vårt store utgravningsprosjekt.

I 2009 planla jeg endelig å begynne på en mastergrad i paleontologi. Jeg hadde selvsagt fulgt utgravningene på Svalbard i mediene, men turte ikke helt å tenke tanken på at jeg skulle bli en del av det. Imidlertid spurte min kommende veileder om jeg hadde lyst til å bli med til Svalbard og skrive masteroppgave om fossilene derfra. Her er en kopi av mailen jeg svarte med: «Kan jeg få være med til Svalbard? Det hadde vært helt fantastisk! Ja, jeg vil! Når er det dere skal dit? Jeg vil veldig gjerne!»

I løpet av de siste femten årene har «Øglegraverne » vært på Svalbard ti ganger og gravd ut over førti skjeletter av marine reptiler. Jeg har vært med fire av årene. Når vi er på utgravning, bor vi to uker i telt like ved stedene der vi graver. Vi er en gruppe på under femten stykker, og etter ti år med utgravninger er det mye erfaring på ett sted når vi samles i matteltet på kvelden. Det er ikke bare forskere: Mange av de viktigste folkene jobber med helt andre ting, men har en enorm interesse for og kunnskap om fossiler. Noen av dem ser ut til å ha en egen evne til å finne fossiler der vi andre bare ser stein. Ingen av oss bor fast på Svalbard, men alle begynner å lengte tilbake i juni hvert år når vi pakker utstyret og sender det nordover. De to første ukene i august er det vår tur.

jhh_2010_P8080554

Ofte blir jeg spurt om hva man gjør når man leter etter fossiler. Da rusler man rundt og ser etter steiner som ikke er steiner. Og plutselig er de der: med en litt annen form og en litt annen farge. Vi følger dem oppover skråningen til det ikke er flere å finne, og så graver vi oss rett inn i bakken. Er vi heldige, ligger det et skjelett der inne, i skifer som en gang var havbunnsleire dyret landet på da det døde. Selve gravingen er hardt arbeid. Vi fjerner flere tonn skifer med hakker og spader. Noen ganger kommer vi så langt inn i bakken at vi møter permafrosten, og da trenger vi motorsag.

Når vi nærmer oss det vi tror er det riktige skiferlaget, endrer rytmen seg. Vi legger bort hakker og maskiner og saumfarer hver millimeter. Det siste man vil, er jo å ødelegge det man kom for å finne, og fossilene er skjøre saker. De har ligget inne i fjellet i 150 millioner år, uten luft og lys, og har som regel sprukket opp i tusener av biter. Når vi begynner å nærme oss fossilet, er vi veldig forsiktige og bruker små børster, pinsetter og murerskjeer.

Det er en magisk følelse når man endelig ser øgla som ligger der. Jeg prøver å si til meg selv at akkurat dette er det ingen som har sett på 150 millioner år. Det er vanskelig å forstå, og man blir ydmyk og litt mo i knærne. Dette er restene etter et dyr som svømte rundt akkurat her, da Svalbard var dekket av hav og dinosauren Iguanodon vandret rundt og spiste bregner. Han eller hun pustet, tenkte, svømte og spiste. Akkurat det vi får vite av dette fossilet, det visste vi ikke fra før.

lene_2010_IMG_0148

SPLITTER NYE FAKTA OG ENDA FLERE SPØRSMÅL
I 2009 var jeg med på å grave ut den flotteste fiskeøgla vi har funnet. Den er nesten komplett, og en helt ny art. Til hverdags kaller vi den Gamla, men vitenskapelig er den døpt Cryopterygius kristiansenae. Den er fem og en halv meter lang og døde for omtrent 147 millioner år siden. Tidligere har man ikke kjent til så mange ulike fiskeøgler fra samme tidsperiode, og dermed var den et viktig bidrag. Noen av knoklene liknet ikke på tilsvarende knokler i andre fiskeøgler noe sted i verden.

Vi vet ikke hva som er årsaken til lykketreffet: at det ligger hundrevis av fossile skjeletter rett under bakken på Svalbard. Dyrene kommer fra steinlag som strekker seg over mer enn ti millioner år, så det kan ikke ha vært et sykdomsutbrudd eller noe annet plutselig. Er det kanskje bare et tegn på at det ofte var øgler her? Da må jo nødvendigvis en del av dem ha dødd. Men i så fall: Hva gjorde de her? Var det et paringsområde, eller var det kanskje fullt av livretten til fiskeøglene: blekksprut?

Disse spørsmålene, og mange andre, jobber vi med å svare på. Vi har funnet ut ganske mye: Økosystemet vi har funnet, lå under vann på Svalbard og et stykke lenger sør enn i dag. Det var bebodd av svaneøgler og fiskeøgler fra fire til femten meter i størrelse, blekkspruter, sjøstjerner, snegler og muslinger. Mine kolleger har beskrevet noen av de fossile øglene, og foreløpig ser det ut som at helt egne typer øgler levde her oppe, og vi har gitt navn til flere nye arter. Nå har vi samlet opp hundrevis med nye spørsmål, som vi ikke ville hatt hvis vi ikke hadde funnet fossilene i utgangspunktet.

lene2009_IMG_0746

Hva svarte jeg niendeklassingen med det lure spørsmålet? At jeg tror det aldri har vært morsommere å være paleontolog og forsker enn akkurat nå. Vi vet masse, og det gjør at vi har flere ubesvarte spørsmål enn noensinne. Det utvikles stadig spennende metoder som vi kan bruke i forskningen, vi finner stadig nye fossiler, og til slutt: For hundre år siden kunne knapt jeg som kvinne blitt fossiljeger i Arktis.

Fakta

Reptiler: Det samme som krypdyr. En stor dyregruppe vekselvarme dyr med skjellaktig hud, som blant annet inkluderer krokodiller, slanger, dinosaurer og fiskeøgler. En del reptiler kalles øgler, men hvor mange av dem dette gjelder, avhenger av hvem du spør.

Økosystem: Levende (for eksempel dyr og planter) og ikke-levende (for eksempel jord og vind) deler av naturen som påvirker hverandre innenfor et område.

Marin: I havet.