Å skrive en anmeldelse
EIRA SOLSTAD FRA DOKKA UNGDOMSSKOLE BLE KÅRET TIL ÅRETS ANMELDER I UPRISEN 2014. DA HADDE HUN LEST OG ANMELDT OVER 60 % AV ALLE FJORÅRETS NORSKE UNGDOMSBØKER. EIRA BRUKTE HELE SKALAEN FRA 1 TIL 6 I SINE TILBAKEMELDINGER TIL NORSKE UNGDOMSBOKFORFATTERE, OG HUN BEGRUNNET TERNINGKASTENE SINE GODT. HER KAN DU LESE HVORDAN EIRA GÅR FRAM NÅR HUN SKAL SKRIVE EN ANMELDELSE.
Å skrive en bokanmeldelse er ikke egentlig så vanskelig som folk vil ha det til. Jeg husker godt da vi på 10. trinn på Dokka ble satt til å lese minst en bok til Uprisen, for så å anmelde den. Mange syntes dette var en stor utfordring. Ikke nok med at de måtte lese en bok, men de måtte også uttrykke sin mening om den etterpå! Bare dette var grunn nok til å ta fra folk motet. Jeg så på dette som en fantastisk sjanse til å få prøve noe nytt. Fra før elsket jeg å skrive, men anmeldelser var et ukjent område for meg på det tidspunktet. Og når jeg først fikk smaken på å skrive anmeldelser, tok det helt av. Som anmelder for Uprisen er man en liten del av et veldig mye større bilde. Som anmelder opplever jeg at min mening teller, og siden anmeldelsene publiseres på uprisen.no, får jeg dele den med mange andre. Mine tanker om en bok kan leses av andre, og de kan enten være uenige eller enige med meg. Det synes jeg er spennende.
BRUK EKSEMPLER
Jeg pleier å starte anmeldelsen min med et terningkast. Resten av teksten bruker jeg på å få leseren til å forstå hvorfor boka fortjener terningkastet jeg har gitt.
Når jeg skriver anmeldelser, pleier jeg alltid først å tenke over hva jeg likte med boka. Hva var det som gjorde den bra? Det kan for eksempel være måten boka er skrevet på, eller det kan være at handlingen er spennende. Jeg forsøker også å legge merke til om det er noe ved denne boka som får den til å skille seg ut fra andre bøker.
Så prøver jeg å finne et konkret eksempel på at det jeg skriver, faktisk er sant. Det kan dreie seg om et lite avsnitt fra boka hvor disse egenskapene kommer godt fram. Slik kan andre også se og skjønne hva jeg mener, enda bedre. Jeg tar ikke med teksteksempler på alt jeg nevner om boka, men noen utvalgte eksempler er greie å ha. På denne måten får jeg større autoritet som anmelder. Leseren stoler mer på at det jeg skriver, er sant, når jeg trekker fram konkrete eksempler fra teksten.
POSITIVE OG NEGATIVE SIDER
Hvis jeg anmelder en bok jeg likte, pleier jeg å komme med de positive tingene først, for så å komme med noen svakheter. Slik kan jeg tydelig få fram at det var flere positive sider ved boka enn negative. Og motsatt med bøker jeg mislikte. Da trekker jeg ofte fram de negative sidene først.
Det er lettest å anmelde bøker jeg har en klar mening om. Noen bøker er slik at jeg enten liker dem eller ikke. De bøkene som havner midt imellom, derimot, er det litt verre med. Når jeg kommer over slike bøker, blir jeg ikke alltid enig med meg selv om jeg egentlig likte boka eller ikke. I slike situasjoner må man bare ta et valg. Bestem deg for om du skal mene at boka er bra eller ikke. Hvis du blir sittende midt imellom to meninger, kan anmeldelsen bli veldig rotete. De som leser, kan bli veldig usikre på hva du egentlig mener. Prøv å få fram meningen din så klart som mulig. Bestem deg for hva du mener er bokas positive og negative sider, og få fram meningen din klart og tydelig.
INGEN TVIL
Jeg avslutter alltid med en kort oppsummering. Her konkluderer jeg om hvorvidt jeg likte boka eller ikke, om jeg tror andre kan like den, hvem den eventuelt passer bedre for, og om jeg anbefaler den videre. Da er jeg helt sikker på at leseren ikke er i tvil om hva jeg mener om boka.
Uprisen – årets beste ungdomsbok
På første rad sitter fem forfattere med hjertet i halsen. Bak dem er salen full av ungdommer. Det er mai 2015 og Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Kulturhuset Banken er fylt til randen, og utdelingen av Uprisen er i gang. To representanter fra Uprisen-juryen leser opp juryens begrunnelse. «Vinnerboka oppfyller alle kriterier for det vi mener er en god bok. Da vi leste den, ble vi revet med, det var spennende fra første til siste side.» Syv niendeklasser fra syv forskjellige fylker har sittet i Uprisen-juryen. De har lest og diskutert fem nominerte bøker og avgjort hvem som er vinneren av Uprisen 2015. Det er disse 150 ungdommene som sitter i salen. Sekunder senere offentligjør representantene på scenen at vinnerboka er I morgen er alt mørkt. I lyset fra blitslamper og til stor applaus fra salen går forfatter Sigbjørn Mostue opp på scenen for å motta premie og blomster. Mostue benytter anledningen til å takke alle som har anmeldt boka hans på uprisen.no. Det er jo anmelderne som bestemte at boka skulle være blant de fem som ble nominert til Uprisen.
Hver høst anmelder nemlig ungdom fra hele landet alle årets norske ungdomsbøker på uprisen.no. I januar møtes en jury på fire ungdommer. De leser alle anmeldelsene og kommer fram til hvilke fem bøker ungdommene har likt best. Deretter blir disse fem bøkene lest nøye av de syv juryklassene, som til slutt kårer en vinner.
I år har Uprisen jubileum. For tiende år på rad skal ungdom avgjøre hvilken bok som er årets beste. Dommen faller på Lillehammer 26. mai. Neste gang kan du være med på å påvirke hvem som vinner Uprisen. I august åpner anmelderbasen på nytt, og du kan legge inn din anmeldelse på uprisen.no.
Du kan også bli en av de fire i nominasjonsjuryen. Søknadsfristen er i november.
Eiras boktips
De som ikke finnes av Simon Stranger var blant mine absolutte favoritter i fjor. Den fortaller en spennende, vanskelig, men også fin historie. Jeg likte veldig godt at forfatteren fortalte om aktuelle temaer på den måten han gjorde. Boka, som handler om papirløse flyktninger, gjorde et sterkt inntrykk.
Synopsis fra forlaget: Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om.
‘Kaoshjerte’ av Lise F. Grimnes var en av de mange fantasybøkene jeg leste. Denne skilte seg ut. Fortellingen bygger på gamle sagn om blant annet huldre. Jeg hadde aldri lest om slike sagn i denne sammenhengen før og likte det veldig godt.
Synopsis fra forlaget: Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen – og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.
Dødeboka av Lars Mæhle var en bok jeg gledet meg til å lese. Tidligere hadde jeg lest den første boka i serien og gledet meg til fortsettelsen. Jeg ble absolutt ikke skuffet. Superspennende fantasy med grøss og action. Akkurat slik en fantasybok skal være.
Synopsis fra forlaget: Leo Rubin, Den utvalde, får ei grufull utfordring: Smalvik er igjen truga, og difor må Den utvalde reise frå heimstaden Smalvik til Karnak, tempelet lengst sør i Landet under isen. Leo må vere der innan vintersolkverv, det aller mørkaste døgnet i året. Og han får eit umogleg val: Døden. For han sjølv. Eller for vennane sine. Det er ei hemmeleg sekt, Soltempelordenen, som står bak. Og sektleiaren, den nådelause Hathor, skjuler seg ein stad i Smalvik.
Sekta førebur dommedag, saman med ein veksande hær livsfarlege kappekatter. Men først må dei få fatt i «Dødeboka», protokollen med svara på dødens gåter. Hathor trør over lik for å få fatt i skrifta. Men kven er ho? Kan etterforskar Magne Jerstad avsløre henne? Kan Leo klare det umoglege oppdraget i riket under isbreen? Og kan dei finne Dødeboka i tide?
Råta av Siri Pettersen var også en fantasybok som skilte seg ut. Den er bok nummer to i en serie. Jeg hadde ikke lest den første boka, men fikk absolutt lyst til det etter å ha lest nummer to. Råta bygger også på gamle sagn, slik som Kaoshjerte. Den var ordentlig spennende, og jeg ble revet med i fortellingen. For meg ble det litt forvirrende å ikke ha lest bok nummer en først, så jeg anbefaler å lese serien i rekkefølge. Men du får uansett med deg poenget, selv om du ikke har lest den første.
Synopsis fra forlaget: Tenk deg å være jaget i en ukjent verden. Uten identitet. Uten familie. Uten penger. Alt du har er en menneskejeger, en likfødt, og en grim, gryende visshet om hvem du er.
Hirka er strandet i en døende verden, dratt mellom menneskejegere, likfødte og lengselen etter Rime, vennen hun ville gitt alt for å se igjen. I vår urbane virkelighet er hun fritt vilt. Men kampen for å overleve blekner mot det som kommer, når hun innser hvem hun er. Kilden til råta har tørstet etter frihet i tusen år. En frihet bare Hirka kan gi.
Dette er oppfølgeren til den kritikerroste fantasysuksessen Odinsbarn. I Råta møter vi grådighet, dødsfrykt og hevn.
Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo. Jeg har lest noen av årets Uprisen-bøker, og blant dem vil jeg anbefale Kjære søster. Denne boka forteller en trist og aktuell fortelling på en helt spesiell måte, som jeg aldri har vært borti før.
Synopsis fra forlaget: Når eit menneske døyr i dag, står gjerne Facebook-veggen igjen etter det. I mange tilfelle lever veggen vidare, som ein stad der slekt og vener vender seg direkte til den avdøde. Profilen blir ei minnebok, men også ei slags forlenging av livet.
Etter at Amalie døyr, begynner storesøstera Eli Anne å skrive til henne på veggen hennar. Ho skal snart legge profilen ned – ta ein endeleg avskjed – men kvir seg for å ta det siste steget. Eli Anne skriv på veggen til Amalie og ser attende på forholdet deira: på endringar av status, på løgner og sjalusi, men også på kjærleiken mellom to søstrer.
Kjære søster er ei forteljing som rommar både sorg, anger og skam – men også glede, livskraft og håp. Det er i tillegg ein roman om musikk, der ulike musikksjangrar og kunstsyn får bryne seg mot kvarandre.