Batouls historie

18. JULI 2014 FÅR DEN DANSKE OLJETANKEREN TORM LOTTE BESKJED OM AT DE MÅ BISTÅ EN BÅT MED FLYKTNINGER SOM ER I HAVSNØD I MIDDELHAVET. I BÅTEN SITTER 13 ÅR GAMLE BATOUL. HUN HAR MISTET ALT HÅP OM Å OVERLEVE, TITTER OPP PÅ FAREN SIN OG SPØR: «HVORFOR SKAL VI DØ NÅ?»

Et drøyt år senere møter jeg Batoul og søsknene hennes Orwa (21 år), Sayil (20 år) og Shahed (6 år) på Rjukan i Telemark. Batoul kan ikke få sagt nok om hvor fint det var å begynne på en vanlig skole med vanlige fag igjen etter å ha vært på flukt i lang tid. Hun liker seg godt på Rjukan, men byen er helt annerledes enn hjembyen Damaskus.

INTERNT FORDREVET
Batoul vokste opp i bydelen Yarmouk sammen med familien sin. Yarmouk er egentlig en palestinsk flyktningleir, men i 2011 så den ut og fungerte som en vanlig bydel i Damaskus. Et yrende folkeliv i smale gater, med markeder som solgte hva enn du måtte ønske. For Batoul var det «det fineste stedet i verden». I løpet av årene som har gått siden Batoul bodde i Yarmouk, har stedet blitt jevnet med jorden av helikoptrenes og jagerflyenes ubarmhjertige bombardement av området. Internasjonalt har bydelen blitt kjent for de forferdelige bildene av eviglange matkøer i utbombede ruiner, og det faktum at mennesker kan dø av sult midt i Syrias hovedstad.

Batoul opplevde heldigvis ikke dette. Familien innså at volden i Syria rykket nærmere og nærmere deres lille paradis, og valgte å flytte til en nabobydel før krigen rykket inn i Yarmouk med all sin styrke. I likhet med over syv millioner andre mennesker i Syria ble de internt fordrevet fra hjemmet sitt. Den nye bydelen var trygg, men faren Tariq arbeidet i et apotek som lå i et område der det til tider var harde kamper. Arbeidsveien innebar at han måtte passere gjennom militæret kontrollposter  En dag ble Tariq beskyldt for å «bistå revolusjonen» av de militære i kontrollposten. De hevdet at han hadde solgt medisinske produkter fra apoteket sitt til personer som var motstandere av regjeringen og president Bashar al-Assad. Påstanden var nok til at han ble arrestert og satt i fengsel.

VOLDSSPIRAL
Konflikten i Syria oppstod da folket begynte å protestere mot korrupsjonen og ulikhetene i landet. De krevde politiske reformer og økt frihet. Protestene ble forsøkt slått ned ved hjelp av vold, men det førte bare til større og flere demonstrasjoner. Volden økte, og i løpet av sommeren 2011 tok deler av protestbevegelsen også til våpen. Siden har Syria befunnet seg i en voldsspiral der forholdene i landet bare har blitt verre. Til nå har over en kvart million mennesker mistet livet. I denne konflikten har regjeringen i Damaskus sett på alle som ikke støtter opp om dem, som fiender, og det har hatt lite å si om du er bevæpnet eller ikke. Dermed kan du bli beskyldt og dømt for å «bistå revolusjonen», slik Batouls far ble, hvis du hjelper personer som befinner seg i områder utenfor regimets kontroll. Det kan bety noe så enkelt som å selge mat eller medisiner til vanlige mennesker i disse områdene. De militære sjekkpostene man må igjennom, er uforutsigbare.

Hvor mange mennesker som sitter i Syrias fengsler, er vanskelig å si, men Syrian Observatory for Human Rights anslår at over 200 000 mennesker har blitt arrestert i løpet av konflikten. 13 000 av disse er bekreftet omkommet som følge av tortur i fengselet. Tariq ble ikke en av dem. Etter ett år i fengsel ble han stilt for retten og løslatt, men han ble fradømt retten til å jobbe som farmasøyt og fikk ilagt reiseforbud.

Uten mulighet til å jobbe hadde ikke Tariq noen måte å forsørge sine fire barn på. Det ble bestemt at de skulle forlate Syria. «Jeg reiste fra Syria med blandede følelser», forteller Batoul. «Jeg følte meg ikke trygg lenger i Damaskus etter at pappa var arrestert, og var glad for å dra fra den utryggheten, men det innebar jo å forlate alle vennene mine. Da jeg visste at vi skulle dra, gikk jeg en tur med dem, men jeg kunne ikke fortelle  om planene våre og fikk ikke sagt ha det.»

TIL LIBYA
Syrere som er ilagt reiseforbud, slik Batouls far var, har ikke lov til å forlate landet gjennom de vanlige grenseovergangene. Så Batoul og familien måtte forlate landet ved hjelp av menneskesmuglere, og for palestinere som dem var det bare ett av nabolandene som garantert tok dem imot, nemlig Tyrkia. Derfor måtte familien reise nesten fire hundre kilometer i bil gjennom et krigsherjet Syria. «Det var kjempeskummelt å reise gjennom Syria. Vi var livredde for å bli stoppet av de militære og sendt tilbake til Damaskus eller det som verre er», forteller Batoul, før broren Sayil fortsetter: «Det var aldri meningen at vi skulle bli i Tyrkia, for de har ikke noe flyktningprogram, men vi måtte bli værende der til vi fikk penger fra Damaskus.» I Damaskus ble eiendelene til familien solgt av vennene deres, og pengene ble smuglet ut til Libanon og sendt videre til familien i Tyrkia. Etter et mislykket forsøk på å nå Hellas valgte familien å fly til en tante i Sirt i Libya. «Det var veldig deilig at vi fikk turistvisum og kunne fly til henne. Reisen fra Syria var slitsom, og tiden i Tyrkia var veldig vanskelig. Flyturen var derimot morsom, og hos tante følte vi oss velkomne og fikk hvilt ut», forteller Batoul.

MENNESKESMUGLERE
Etter to uker gikk turen videre. «Vi reiste fra Sirt til hovedstaden Tripoli, der vi møtte menneskesmuglerne som skulle ta oss videre til Italia. Så reiste vi med dem til havnebyen Zuwara», sier storebror Orwa. I Zuwara ble familien plassert i et lite rom sammen med nesten hundre andre mennesker. I disse rommene lagrer smuglerne flyktningene inntil de har det de anser som nok til at det er lønnsomt å sende en båt ut på havet. I rommet der familien ble plassert, hadde noen av flyktningene tilbrakt nesten tjue dager, og ingen visste når de ville bli flyttet derfra. «Det var fryktelig vanskelig å bo der», forteller Batoul. «Folk kranglet hele tiden, og det var veldig varmt om dagen og kaldt om natten. Nå hadde vi betalt dem, og derfor kunne smuglerne gjøre hva de ville med oss. Hvis noen ba om mat eller vann, ble de slått og sparket. Vi tilbrakte hele dagen der på stranden under den stekende solen, men pappa hadde heldigvis kjøpt vann til oss før vi betalte smuglerne, så vi greide oss.»

I år har over 300 000 forsøkt å krysse Middelhavet ved hjelp av menneskesmuglere, slik Batoul og familien hennes var i ferd med å gjøre. 2500 av dem er bekreftet druknet, men hvor mange som aldri har blitt rapportert, vet ingen. Måten Batoul og familien hennes ble smuglet på, er vanlig for dem som reiser fra Libya.

EN FISKEBÅT AV TRE

Da kvelden kom, ble familien kommandert til å løpe mot en gummibåt på stranden. De ble først sjokkert og redde da de så den lille båten. De kunne ikke fatte at den skulle frakte nesten hundre av dem over Middelhavet. Etter en halvtimes reise kom de heldigvis til en større fiskebåt. Gleden var imidlertid kortvarig, for det kom stadig nye gummibåter til fiskebåten. Til slutt var det over 800 mennesker på båten, anslår storebror Orwa. Stappet inn overalt der smuglerne fant plass, og også der det ikke var plass. Familien satt ute på dekk utsatt for vær og vind, men forteller at de nok hadde det bedre enn de som satt inne i maskinrommet. «De skrek der nede, men de som styrte båten, bare slo dem og stakk dem med kniver. Å se det var det tøffeste øyeblikket i livet mitt», forteller Batoul.

Båten familien befant seg på, er typisk for de båtene smuglerne bruker. Det var en gammel, utdatert fiskebåt av tre som lokale fiskere ikke hadde bruk for lenger. Den var på ingen måte egnet til å krysse Middelhavet, og allerede etter to timer begynte båten å ta inn vann. Den fikk sterk slagside, og Sayhil, som satt i nærheten av døren til maskinrommet, tok imot vannbøtter som de der nede febrilsk sendte oppover. Ingen sov. Det var et mareritt som varte i over to dager. Flere av dem som satt i maskinrommet, døde på grunn av de forferdelige forholdene i løpet av disse to dagene, og andre flyktninger har uttalt at så mange som 60 mennesker døde eller ble drept i løpet av disse dagene. «Etter to dager var det ikke noe mat eller vann igjen om bord. Jeg er sikker på at alle barna ville dødd hvis vi hadde vært på havet en dag til. Jeg var sikker på at vi skulle dø, for jeg så ingen som kunne hjelpe oss, og jeg spurte pappa om hvorfor vi skulle dø nå», sier Batoul.