Bokutdrag: Dagbok fra Guantánamo

Mohamedou Ould Slahi har vært fengslet i den beryktede fangeleiren Guantánamo siden 2002. Han har ennå ikke blitt siktet for noen konkrete lovbrudd. I løpet av de første årene i amerikansk fangenskap, begynte Slahi å skrive ned sine opplevelser i leiren. Dagboken er utgitt, med sensuren fra amerikanske myndigheter. I dette utdraget kan du lese om fangetransporten til Guantánamo.

RUNDT KLOKKA 16.00 begynte transporten til flyplassen. På det tidspunktet var jeg en «levende død». Beina mine bar meg ikke lenger. Slik det var nå, måtte vokterne slepe meg med seg hele veien fra Bagram til GTMO.

Vi ble lesset inn i en lastebil som kjørte oss til flyplassen. Det tok fem til ti minutter å komme frem dit. Jeg var glad for hver eneste bevegelse, bare for å få muligheten til å skifte stilling litt, for ryggen min tok knekken på meg. Vi ble stuet inn i lastebilen skulder mot skulder og lår mot lår. Dessverre ble jeg plassert slik at jeg satt vendt bakover i bilen, noe jeg virkelig avskyr, da det gjør meg kvalm. Bilen var utstyrt med harde benker slik at de internerte satt rygg mot rygg, og vokterne satt helt i enden og ropte: «Ikke noe snakking!» Jeg har ingen anelse om hvor mange det var i lastebilen. Alt jeg vet er at det satt én til høyre for meg, og én til venstre for meg, og enda en mot ryggen min. Det er alltid godt å føle varmen fra de andre internerte, det virker på en måte som en trøst.

Det var lett å skjønne når vi var fremme på flyplassen, for vi hørte hviningen fra motorene, en lyd som lett gikk gjennom hørselvernet. Lastebilen rygget helt til den berørte flyet. Vokterne begynte å rope høyt på et språk der jeg ikke klarte å skjelne ordene fra hverandre. Jeg begynte å høre menneskekropper som traff gulvet. To voktere grep tak i en internert og kastet ham mot to andre voktere på flyet, mens de ropte «Code». Vokterne i den andre enden ropte tilbake og bekreftet at de hadde mottatt pakken. Da det var min tur, grep to voktere meg i hendene og føttene og kastet meg mot teamet som skulle ta imot. Jeg husker ikke om jeg traff gulvet eller ble tatt imot av de andre vokterne. Jeg hadde begynt å miste følelsen i kroppen og det ville ikke ha spilt noen rolle uansett.

Et annet team inne i flyet dro meg videre og festet meg på et lite og rett sete. Beltet satt så stramt at jeg ikke fikk puste. Luftkondisjoneringen slo imot meg, og en av MP-ene ropte: «Ikke rør deg, ikke snakk», samtidig som føttene mine ble låst til gulvet. Jeg visste ikke hvordan man sa «stramt» på engelsk. Jeg ropte «MP, MP, belte.» Ingen kom for å hjelpe meg. Jeg ble nesten kvalt. Jeg hadde en maske over munnen og nesa, i tillegg til sekken som dekket hodet og ansiktet, for ikke å snakke om det stramme beltet rundt magen: Det var umulig å puste. Jeg gjentok hele tiden: «MP, sir, jeg får ikke puste! MP, SIR, vær så snill.» Men det virket som om min bønn om hjelp forsvant i en stor ørken.

Rettighetene for utdraget gjelder kun for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.