Den sjette utryddelsen

Fem ganger opp igjennom jordas historie har arter blitt utsatt for massive utryddelser på grunn av store endringer i klimaet på jorden. Forfatter Elizabeth Kolbert mener at vi nå står midt oppe i den sjette utryddelsen og denne gangen er det mennesket som er årsaken. I dette utdraget blir vi vitne til hvordan Geirfuglen døde ut.

 

I SINE glansdager, altså før mennesker hadde funnet frem til hekkeplassene deres, var geirfuglen utbredt fra Norge til Newfoundland og fra Italia til Florida, med en bestand som trolig telte millioner. Da de første innbyggerne kom til Island fra Skandinavia, var geirfuglene så vanlige at de ble spist daglig, og levninger etter dem er funnet i husholdningsavfall fra 900-tallet. Da jeg var i Reykjavik, besøkte jeg et museum som var bygget over ruinene av det man tror er den eldste bygningen på Island, et langhus laget av torv. Ifølge en museumsmonter var geirfuglen «lett bytte» for Islands befolkning i middelalderen. Ved siden av et par geirfuglbein var det også en video som iscenesatte et tidlig møte mellom jeger og bytte. Filmen viste en utydelig figur som krøp langs en steinete strand mot en utydelig geirfugl. Da han var nær nok, dro figuren frem en kjepp og slo til dyret over hodet. Geirfuglen utstøtte et hyl som var en slags blanding av et tut og et grynt. Videoen var ekkelt fascinerende, og jeg ble stående å se på den gjenta seg noen ganger. Kryp, dask, hyl. Reprise.

Så vidt man vet, levde geirfuglen omtrent på samme måte som pingviner. Faktisk var geirfuglene de første «pingvinene». Det var dette de het—etymologien for «pingvin» er obskur, men kan kanskje ledes tilbake til det latinske ordet pinguis, som betyr «fet» og som de første sjømennene som kom over dem i Nord-Atlanteren kalte dem. Siden, da nye generasjoner sjømenn så lignende fugler på den sydlige halvkule som heller ikke kunne fly, fikk de samme navn. Dette førte til forvirring, fordi geirfuglen og pingviner hører til vidt ulike familier. (Pingviner hører til en egen familie, mens geirfuglen var beslektet med lundefuglen og alken, og genetiske analyser har vist at sistnevnte er geirfuglens nærmeste nålevende slektning.)

I likhet med pingvinene var geirfuglene utrolig dyktige svømmere som tilbrakte mesteparten av livet i sjøen. Øyevitner beskrev fuglenes «fantastiske fart» i vannet. Men i hekkesesongen i mai og juni vraltet de i land i store flokker, og her var de sårbare. Nordamerikanske indianere jaktet geirfugl—en urgammel grav i Canada inneholdt mer enn hundre geirfuglnebb—det samme gjorde europeere i tidlig steinalder. Man har funnet geirfuglbein i arkeologiske utgravninger i blant annet Danmark, Sverige, Spania, Italia og på Gibraltar. Da de første innvandrerne kom til Island, var allerede mange hekkeplasser i Europa utplyndret og geirfuglens utbredelse begrenset. Så begynte nedslaktningen for alvor.

På grunn av det rike torskefisket begynte europeere å legge ut på jevnlige turer til Newfoundland på begynnelsen av 1500-tallet. Underveis fant de en 120 mål stor blokk med rosa granitt som så vidt stakk opp av bølgene. Om våren var steinblokken dekket av fugler som sto tett som sild i tønne. Mange av disse var havsuler og alker, og resten var geirfugler. Steinblokken, som ligger omtrent 35 nautiske mil fra Newfoundland, ble kjent som Isle of Birds, eller—i noen kilder—som Penguin Island. I dag er øya kjent som Funk Island. Mot slutten av en lang atlanterhavskryssing, når matbeholdningen begynte å minke, var ferskt kjøtt ettertraktet, og det at man kunne plukke geirfugl av steinblokken uten besvær ble snart lagt merke til. I en beskrivelse fra 1534 skrev den franske oppdageren Jacques Cartier at noen av Isle of Birds’ beboere var «så store som gjess»:

De er alltid i vannet, da de ikke kan fly fordi de bare har små vinger […] som de kan bevege seg like hurtig i vannet med som andre fugler kan fly i luften. Alle disse fuglene er så fete at det er fantastisk. På mindre enn en halv time fylte vi to båter med dem, som om man plukket stein. I tillegg til å kunne spise dem ferske, kunne vi derfor også salte ned fem eller seks fulle tønner.

En britisk ekspedisjon som landet på øya et par år senere fant den «full av fjærkre». Mannskapet drev «et stort antall fjærkre» inn i skipene og mente resultatet var svært smakfullt, «veldig godt og nærende kjøtt». I 1622 beskrev kaptein Richard Whitbourne hvordan man drev fuglene inn i båtene «i hundrevis, som om Gud hadde skapt dette stakkars uskyldige dyret for å bli et beundringsverdig instrument for å forsørge mennesket».

I løpet av de neste tiårene fant man nye måter å gjøre seg nytte av geirfuglen på, ved siden av å fortære den. (En iakttager observerte: «Bare fantasien satte grenser for hvordan geirfuglene på Funk Island kunne utnyttes.») Geirfuglen ble brukt som agn, fjærene deres ble brukt som madrassfyll, og de ble brukt til fyring. Det ble bygget steinbinger på Funk Island, som man fortsatt kan se restene etter i dag, og fuglene ble drevet inn i bingene inntil man hadde tid til å slakte dem. Eller man lot det være, som var en mulighet beskrevet av den engelske sjømannen Aaron Thomas, som seilte til Newfoundland på HMS Boston:

Hvis du er på jakt etter fjærene deres, trenger du ikke unødige deg med å slå dem i hjel; bare ta tak i dem og plukk av de beste fjærene. Så kan du la den stakkars pingvinen drive, med huden halvnaken og istykkerrevet, for å dø når det passer den.

Det er ikke trær på Funk Island, og dermed ingen ting å fyre med. Dette førte til en annen praksis beskrevet av Thomas:

Du tar med deg en kjele som du fyller med en pingvin eller to. Under kjelen tenner du et bål, og ilden stammer fullstendig fra de ulykksalige pingvinene. Fordi kroppene deres er oljefylte, gir de raskt flammer.

Man regner med at da de første europeerne landet på Funk Island, fant de rundt 100 000 geirfugl som ruget på 100 000 egg. (Sannsynligvis la geirfuglen bare ett egg årlig; de var 38 centimeter lange og prikkete. Fuglekolonien på øya må ha vært stor for å kunne tåle mer enn to århundrer med plyndring. Ved slutten av 1700-tallet begynte dog tallet på fugler virkelig å minke. Handelen med fjær hadde blitt så lukrativ at hele fangstlag tilbrakte sommeren på Funk med skålding og ribbing. I 1785 kommenterte den engelske handelsmannen og oppdagelsesreisende George Cartwright at «ødeleggelsen er helt utrolig». Han forutsa at dersom ikke man stoppet fremferden deres, ville geir-
fuglene snart bli nesten borte.

Hvorvidt fangstlagene faktisk drepte øyas siste geirfugler, eller om nedslaktningen bare reduserte kolonien så til de grader at de ble sårbare for andre krefter, er uklart. (Det ble mindre sannsynlig at de gjenlevende individene overlevde når populasjonstettheten sank, et fenomen man kaller Allee-effekten.) Uansett årsak, tilintetgjørelsen av geirfuglen i Nord-Amerika var et faktum i 1800. 30 år senere arbeidet John James Audubon med verket The Birds of America, og reiste til Newfoundland for å male geirfugl. Han fant ingen, og måtte klare seg med en utstoppet fugl fra Island som han fikk tak i gjennom en forhandler i London. Da Audubon skulle beskrive geirfuglen, skrev han at den var «sjelden, og hekker tilfeldig langs kysten av Newfoundland», og at «det sies at den hekker på et berg på denne øya»—en merkverdig motsigelse, da ingen fugler hekker «tilfeldig».