En væpnet verden

Snøen begynte å falle denne septemberdagen i 2008 da jeg gikk gjennom den stille skogen som omga en liten by i det vestlige Finland. Jeg hadde reist til utkanten av Kauhajoki, der jeg fanget i en endeløs rekke av trær, prøvde å finne en skytebane. Et sted der en nå avdød mann var blitt filmet noen dager tidligere mens han skjøt på målskiver, og der hans giftige ord hadde båret bud om store redsler.

Jeg hadde forlatt veien ti minutter før og gått inn i den klaustro fobiske skogen, og nå hadde jeg gått meg vill. Lyden av føttene mine som knaste mot den frosne bakken, skar gjennom stillheten. Tanker om finsk ulv og bjørn der ute bak korridoren av trær, distraherte meg. Også, fremfor meg mellom furuene, så jeg konturen av en skytebane i treverk.

De knasende bladene fikk mannen til å skvette. Jeg la først merke til ham idet han begynte å snu seg, jakken hans gikk i ett med skogen rundt oss. Deretter så jeg riflen i et løst grep i armene hans. Dette var verken tiden eller stedet for å møte en fremmed mann med gevær.

Noen dager tidligere hadde en ung finsk mann, en tjuetoåring kalt Matti Juhani Saari, gjort det utenkelige. Han hadde gått inn på skolen sin og drept ti mennesker. Saari hadde lagt ut på villmannsferden sin omtrent åtte kilometer herfra, ved Sydbottens yrkesinstitutt i Kauhajoki. Han hadde sneket seg inn i skolebygningen gjennom kjelleren og gikk deretter ovenpå, bevæpnet med en Walther P22 halvautomatisk pistol, iført finlandshette og kledd i svart militæruniform. Han oppførte seg som om han var ute på stridsoppdrag, men han var den eneste fienden i denne rolige finske byen.

Klokka 10.30 denne formiddagen gikk Saari inn i et klasserom fylt av medelever som var i ferd med å ta en prøve i markedsføring, og åpnet ild. Han gikk bort til ofrene ett for ett, og skjøt hvert av dem på kloss hold. Deretter skrittet han ut i gangen, ladet inn et nytt magasin og gikk tilbake for å drepe læreren sin. Han beveget seg sakte rundt i rommet og avfyrte et grufullt nådeskudd mot alle som laget en lyd.

Etter å ha drept, ringte Saari til en venn for å skryte av det han holdt på med. Etterpå helte han bensin på det blodstenkte gulvet, slapp en fyrstikk og gikk ut, mens brannen flammet opp bak ham. Mens flammene steg, lå ni klassekamerater og en lærer døde, samt elleve andre sårede i den fryktelige brannen. Saari betraktet resten av elevene som løp skrikende ut i den finske høstens matte lys, før han skjøt seg selv i hodet.

Totalt elleve personer var nå døde – det dødeligste angrepet i fredstid i finsk historie. Saari hadde avfyrt 157 kuler, hvorav 62 senere ble funnet i ofrenes kropper. Tjue skudd ble funnet i én person alene.

En kule, den man sørget minst over, brukte han på seg selv.

Med det siste pistolskuddet gikk også startskuddet for et nytt kappløp, journalistenes kappløp for å komme seg til åstedet og rapportere om terroren som var forårsaket av dette svært moderne fenomenet: masseskytteren.

Jeg var tilfeldigvis i Oslo på det tidspunktet, og siden nyhetsredaksjonene i London ikke tenker: «Det vil ta ham 17 timer å kjøre dit og det er over 1100 kilometer unna», men snarere: «Norge ligger i nærheten av Finland, så la oss sende ham», ringte de meg.

«Pakk kofferten. Vi sender deg til Finland.»

Og det var det. Jeg var sammen med Jenny Kleeman, en lovende journalist, og vi skulle lage en reportasje for TV-selskapet ITN om Norges enorme oljerikdom. Vi holdt på med å analysere Norges Oljefond da vi fikk telefonen, og død var det siste vi tenkte på. Men en dag senere hadde vi fløyet (ikke kjørt) til Kauhajoki, et sted som for alltid vil være preget av det som hadde skjedd der, og som skulle prege meg– fordi det var mitt første møte med masseskytingens groteske virkelighet.

Vi begynte straks å jobbe. Redaktøren min hjemme i London var sulten på kunnskap om hvorfor Saari hadde gjort det han gjorde, og vi fant fort ut at den forstyrrede drapsmannen i ukene som ledet fram mot hendelsen, hadde lagt ut flere videoer på nettet under brukernavnet «Wumpscut86». Det fryktelige budskapet var: «Du blir den neste som dør.» Videoene viste ham selv mens han avfyrte sin Walther P22 på en lokal skytebane.

Det var derfor jeg hadde gått meg vill i skogen. Jeg var ved den skytebanen – Saaris siste oppholdssted som var blitt fanget på film. Den unge drapsmannen var død, men på dette tidspunktet visste ingen hvem som hadde stått bak kameraet – kan hende en medsammensvoren? Jeg kikket ned på mannens rifle, og tankene gikk i surr av alle mulighetene.

Mannen snudde seg og stirret inngående på meg. Så uffet han seg. Og jeg skjønte at det jeg først hadde tatt for raseri, egentlig var irritasjon. Saari hadde bare filmet seg selv, og denne mannen kom ikke til å drepe meg. Han var bare irritert fordi jeg var der, snublet rundt i skogen med et videokamera. Fordi min tilstedeværelse i denne fjerne provinsen av dette lite besøkte landet, for ham var et tydelig signal om hva som ville følge: et helvetes mediesirkus.

Den moderne masseskytteren og moderne medier er tett forbundet med hverandre. Columbine, Dunblane, Sandy Hook – journalister som dekket den siste forestillingen til en ensom skytter, har sørget for at disse stedsnavnene vil bli husket for alltid. I nyhetsbransjen heter det: If it bleeds, it leads, altså blod selger, og denne kvelden var toppsaken i nyhetene verden over blodet som Saari hadde utgytt, sammen med navnet Kauhajoki. Innslagene viste radene med blafrende stearinlys og teddybjørner utenfor skolen. Bilder av representanter for finske nødetater som sto og trippet nervøst, ble sendt verden rundt. Og skytterens avskyelige videoer og hans grusomme uttalelser ble avspilt om igjen i det uendelige.

Dette var naturligvis en svær historie, ikke bare fordi det var Finlands andre masseskyting på to år, men også fordi det var bortgangen til unge, håpefulle, hvite mennesker. Slike ting er viktige i den vestlige nyhetsagendaen, fordi fordommer og prioriteringer dikterer hvor mye sendetid en historie blir tildelt – det som er blitt kalt «hierarkiske nyhetsstrukturer rundt død.» En hvit skytter som dreper tjue ungdommer i USA, vil dominere de globale nyhetene. Tjue svarte voksne som dør i et kuleregn i Nigeria, registreres knapt. Og med hensyn til masseskytinger, vil skoler alltid å få større dekning enn noen andre steder, selv om forretningsvirksomheter i USA har nesten dobbelt så stor sjanse for å bli den blodstenkte målskiven for masseskytinger.

Det dette innebærer, er at selv om masseskytinger bare utgjør rundt én prosent av alle dødsfall ved skytevåpen i USA, er innvirkningen de får hva angår overskrifter og spalteplass, dyptgripende.

Noen sier det blir for mye, at medienes overdrevne dekning av masseskytinger oppmuntrer andre til å utføre liknende angrep – forpinte sjeler som søker å forgå i udådens flammer. De har et poeng. I 356 f.Kr. satte en greker kalt Herostratos fyr på Artemis-tempelet i Efesos. Det var, skrev hans samtidige, i et forsøk på å forevige sitt eget navn. Og det virket. Det faktum at vi kjenner navnet på brannstifteren, ødeleggeren av et av den antikke verdens sju underverker, viser oss at grusomme forbrytelser kan avstedkomme evig berømmelse. På samme måte kjenner vi navnene til Adam Lanza, Cho Seung-Hui, Anders Behring Breivik og, muligvis litt på grunn av mine bestrebelser, Matti Saari.

Tanken om at mediene kan påvirke ekstrem atferd, kan kanskje best illustreres ved å se på den gangen avisene gikk med på å samarbeide med myndighetene etter en selvmordsbølge i Wiens T-banesystem i 1980-årene. Forhandlinger førte til at de lokale østerrikske avisene endret dekningen ved å unngå enkle forklaringer på hvorfor noen kastet seg foran et tog, ved å flytte de tragiske historiene bort fra forsiden og fjerne ordet «selvmord» fra overskriftene. Antallet T-baneselvmord falt med 80 prosent.

Det fikk noen til å spørre: «Ville det samme skje hvis mediene boikottet masseskytinger?» Mediene har i hvert fall fått svært høylytt kritikk for sin overdrevne dekning av enkelte masseskytinger. En rettsmedisinsk psykiater sa til ABC News at sendingen av Virginia Tech-drapsmannens video var en sosial katastrofe: «Dette er en reklamefilm der han prøver å gjøre seg selv til en figur i en Quentin Tarantino-film … Det er ingenting å lære av den, bortsett fra at man bekrefter den.» Andre har sagt at skytingenes blodige detaljer hjelper «forstyrrede sjeler å forvandle abstrakte frustrasjoner til konkrete fantasibilder.»

Kan hende er dette sant. Men medienes oppmerksomhet fremhever også ting som de gjeldende nasjonale våpenlovenes utilstrekkelighet. Den heftige dekningen av Kauhajoki motiverte for eksempel finske myndigheter til å redusere antall lisenser for håndvåpen, og til å heve minimumsalderen for eierskap av våpen. Mediene bidro til det.

Så når journalister kaster seg over en sovende småby der liv er blitt smadret av skarpe skuddsmell, bør de si til seg selv at de er der for å rapportere om disse redslene av én eneste grunn – for å prøve å hindre at det skjer igjen. Ikke for å pirre, men for å advare. Vi tenkte på disse ømtålige spørsmålene da vi stilte oss opp foran skoleinngangen den kvelden, en rad av hvite kringkastingsbiler foran blafrende vokslys og en lamslått lokalbefolkning. Så ringte London, og vi var på lufta.