Hatet mitt får dere ikke

13. November  2015 er Antoine Leiris´ kone Hélène Muyal-Leiris, på rockekonsert på Bataclan i Paris – et av åstedene for det mest dødelige angrepet på fransk jord siden andre verdenskrig. Tre dager etter terrorangrepet skriver Leiris et åpent brev til terroristene som tok livet av hans elskede kone og mor til deres 17 måneder gamle sønn, Melvil. I brevet, som blir delt over 230 000 ganger på Facebook og får mye oppmerksomhet i media verden rundt, nekter han å la morderne få det som de vil: Hatet hans skal de ikke få.

 

HATET MITT FÅR DERE IKKE

Fredag kveld tok dere livet til et enestående menneske, mitt livs kjærlighet, min sønns mor, men hatet mitt får dere ikke. Jeg vet ikke hvem dere er og jeg vil ikke vite det, dere er døde sjeler. Om den guden dere dreper så blindt for, har skapt oss i sitt bilde, vil hver kule i min kones kropp være et sår i hans hjerte.

Så, nei jeg gir dere ikke mitt hat i gave. Det er jo det dere er ute etter, men å svare på hat med raseri ville være å gi etter for den samme ignoransen som har gjort dere til dem dere er. Dere vil at jeg skal være redd, at jeg skal se på mine medborgere med et mistenksomt blikk, at jeg skal ofre friheten min for sikkerheten. Dere har tapt. Spillet er ikke over.

Jeg så henne i dag morges. Endelig, etter netter og dager med venting. Hun var like vakker som da hun dro fredag kveld, like vakker som da jeg ble vilt forelsket i henne for mer enn tolv år siden. Selvfølgelig er jeg knust av sorg, jeg gir dere den lille seieren, men den er av kort varighet. Jeg vet at hun vil være med oss hver eneste dag og at vi vil møtes igjen i de frie sjelers paradis, der dere aldri vil få innpass.

Vi er to, min sønn og jeg, men vi er sterkere enn all verdens armeer. Jeg kan forresten ikke bruke mer tid på dere, jeg må se til Melvil som holder på å våkne fra hvilen sin. Han er så vidt sytten måneder. Han skal få ettermiddagsmåltidet sitt, som han gjør hver dag, så skal vi leke, som vi gjør hver dag, og hele livet vil denne lille gutten krenke dere ved å være lykkelig og fri. For nei, dere får ikke hatet hans heller.

(…)

RETTEN TIL Å GÅ TIL GRUNNE

2. november

Kl. 9.00

Jeg har akkurat levert Melvil. Han gråt ikke. Jeg stiller meg litt unna slik at han ikke skal se at jeg observerer ham, bak en av glassflisene på barnehagens fasade. Den er som en stor glassbolle der man ser fiskene svømme rundt. Av og til banker man på glasset når man vil at de skal se at man er der. Han leker allerede med musikkboken sin. Den er en reise, over noen sider, gjennom verdens instrumenter. En lama spiller på et søramerikansk trekkspill, en bjørn spiller balalaika, en rev er gondolfører i Venezia og trakterer mandolinen.

I barnehagen vet alle det. Når jeg kommer om morgenen bærer alle en maske. Dødens karneval. Jeg kan fortelle dem, så mye jeg bare vil, eventyret om en mann som ikke har mistet fotfeste, jeg klarer ikke å få dem til å legge vekk masken. Jeg vet at for dem så er jeg ikke lenger meg, jeg er et spøkelse, Hélènes spøkelse.

Melvil, derimot, han er et lite levende menneske. Han er knapt kommet inn døren før han får maskene til å falle. Han tripper inn, sier ha det til meg, smiler, og idet han bryter ut i latter havner begravelsesansiktene på bunnen av lekekassa.

Det er på tide jeg går hjem.

Jeg tømmer postkassen før jeg går opp trappene. Så snart den er åpnet på gløtt faller en bunke konvolutter ut, papir i forskjellig formater flagrer omkring meg. Det er tykke konvolutter, som inneholder veldig lange brev, et liv som noen deler med meg. Det er store konvolutter i gråpapir der jeg finner tegninger som barn har tegnet til Melvil. Det er enkle postkort. For en liten stund i det minste har brev erstattet betalingsoppfordringene i den lille boksen.

Jeg åpner en konvolutt. Leser postkortet som lå inni, mens jeg går opp trappene. Det er vennlige ord sendt helt fra USA. På inngangsdøren til leiligheten finner jeg en notis som naboen har hengt opp. «Hvis du trenger hjelp med sønnen din, ikke nøl med å ta kontakt. Naboen rett over gangen.»

Jeg sprer posten ut over stuebordet. Fargen på en av konvoluttene pirrer nysgjerrigheten min. En hvit som har gulnet. Et brev fra en annen tid. Et brev med brevhode. Mannen heter Philippe. Jeg forestiller meg en grånende herremann sittende ved skatollet sitt. Jeg kryper inn i ordene hans. Han reagerer på brevet jeg skrev. Det er vakkert. Jeg er inne i denne lune konvolutten der det er godt å være. Så, helt nederst, som en signatur, har han skrevet: «Du er den som er rammet, og så er det du som gir oss mot!»

Når man betrakter noe langt borte fra, får man alltid inntrykk av at den som overlever det verste er en helt. Jeg vet at jeg ikke er en. Skjebnen rammet, det er alt. Den spurte meg ikke om min mening. Den forsøkte ikke å finne ut om jeg var klar for det. Den kom for å hente Hélène, og tvang meg til å våkne opp uten henne. Siden det vet jeg ikke lenger hvor jeg er på vei, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg dit, og man kan ikke regne noe særlig med meg. Jeg tenker på Philippe, forfatteren av dette brevet. Jeg tenker på alle de andre som har skrevet til meg. Jeg har lyst til å si til dem at ordene mine overgår min forstand. Hvis jeg forsøker å overbevise meg selv om at det er mine ord, så vet jeg ikke om de er helt og holdent av meg. Fra en dag til en annen kan jeg drukne.

Med ett blir jeg redd. Redd for å ikke være på høyde med det som forventes av meg. Har jeg fortsatt rett til å ikke være modig? Rett til å være sint. Rett til å være overveldet. Rett til å være sliten. Rett til å drikke for mye og til å fortsatt røyke. Rett til å treffe en ny kvinne, til ikke lenger å treffe andre kvinner. Rett til å ikke lenger elske, aldri mer. Rett til å ikke slå meg sammen med noen på nytt og til å ikke ville ha en annen. Rett til å ikke ha lyst til å leke, til å gå på lekeplassen, til å lese en historie. Rett til å begå feil. Rett til å ta dårlige avgjørelser. Rett til å ikke ha tid. Rett til å ikke være tilstede. Rett til å ikke være morsom. Rett til å være kynisk. Rett til å ha dårlige dager. Rett til å forsove meg. Rett til å komme for sent til å hente i barnehagen. Rett til å mislykkes med den hjemmelagede maten jeg kommer til å prøve å lage. Rett til å ikke være i godt humør. Rett til å ikke fortelle alt. Rett til å ikke snakke om det lenger. Rett til å være banal. Rett til å være redd. Rett til å ikke vite. Rett til å ikke ville. Rett til å ikke klare det.