Mario Balotelli forklarer Europa

Postkort fra Ibrahim Affelay

Postkortsjangeren har noen uskrevne regler om hva man kan skrive og hva man ikke kan skrive. Et postkort skal gjerne fortelle om noe fint. Man pleier ikke å skrive om uhyggelige opplevelser i et postkort. Postkortteksten skal være positiv, og for å forsterke det positive inntrykket, har postkortene pene bilder på framsiden. Postkortbildene skal fortelle hvor fint det er på stedet man besøker. Hvert eneste land har bilder som de vil vise til sine turister.

På postkortene som selges i kiosker og turistbutikker i Nederland, finner man bilder av tresko, tulipaner og vindmøller. Man kan kjøpe kort med bilder av smilende folk som sykler eller går på skøyter. Postkortene er små annonser, som kanskje klarer å lokke potensielle turister til landet. Alle land lager postkortbilder. Norge er intet unntak. Her selges postkort med fjorder og fjell, midnattssol og Holmenkollen i strålende vær. Alt dette er Norge, men bare til en viss grad. Ikke alle nordmenn går på tur i fjellet. Det er ikke alltid midnattssol, og Holmenkollen forsvinner rett som det er i tåken. Postkortet forteller bare en liten del. Men hva med resten av historien? Hva vil man ikke fortelle om landet sitt?

Et land kan minne om en familie. Alle familier har hemmeligheter som de ikke vil at andre skal få vite om. Det kan være en sykdom, økonomiske problemer eller noe mer komplisert. Slik er det for hvert land også, bare at det er mye vanskeligere for et helt land å holde på hemmelighetene sine.

Industri, innvandring, kultur og økonomi. Dette er temaer som det er vanskelig å skrive om på et postkort. Temaene passer bedre inn i artikler, brev og bøker som «Mario Balotelli forklarer Europa». Men i denne boken må vi ha med en fotballspiller, en vi kan bruke til å forklare det nederlandske samfunnet. Han heter Ibrahim Affelay og har spilt for PSV Eindhoven, Barcelona, Schalke 04, Olympiakos og det nederlandske landslaget. Affelays familiehistorie røper flere av Nederlands hemmeligheter.

Fra Marokko til Nederland

Ibrahim Affelay ble født i Utrecht i 1986, en by med cirka 300 000 innbyggere. Utrecht ligger en liten times kjøretur sørøst for Amsterdam, og byens fotballag spiller i Eredivise, Nederlands svar på Tippeligaen. Erik Mykland spilte for Utrecht i 1995.

Affelays familie kommer fra Marokko, som deler havområde med Spania. Gibraltarstredet kalles passasjen mellom Europa og Afrika. De to kontinentene ligger bare 15 kilometer unna hverandre. På 1960 og 70tallet hadde Nederland et stort behov for arbeidskraft, og tok imot arbeidsvillige menn fra blant annet Marokko. Samtidig flyttet det inn mennesker fra Nederlands gamle kolonier Indonesia og Surinam. På kort tid fikk Nederland nye innbyggere fra tre ulike verdensdeler.

Arbeidsforholdene for disse fremmedarbeiderne var tøffe. Før de slapp inn i landet, måtte mange gå gjennom legetester for å vise at de var ved god helse. Hvis noen hadde en sykdom, var det usikkert om de fikk jobb. De som ble erklært sunne og friske, ble satt til tungt arbeid i nederlandske fabrikker. Mange av lederne ville ikke at de nye arbeiderne skulle lære seg nederlandsk. Jobbene besto av tungt kroppsarbeid som ikke krevde avansert språk. Lederne mente det var bortkastet tid å sette utlendingene på skolebenken. For mange av arbeiderne var dessuten planen å reise tilbake til hjemlandet etter å ha spart opp en del penger. Men planer har lett for å forbli planer, og stadig flere ville bli værende i Nederland. Koner og barn flyttet etter, familiene ble forent i sitt nye hjemland.

Ibrahim Affelays far var en av mange marokkanere som tok den korte, men store reisen til Europa. Han jobbet en periode i Barcelona før ferden gikk videre nordover til Utrecht. Noen år senere fulgte familien etter. Nederlands innvandringshistorie er også Ibrahim Affelays familiehistorie.

Gratis fotballsko

Ibrahim Affelay har to brødre og to søstre, som han vokste opp sammen med i en blokkleilighet. Nabolaget besto av andre arbeiderfamilier, mange av disse kom også fra Nord-Afrika: Algerie, Marokko og Tunisia. Familielivet og hverdagen utspilte seg som i de fleste andre familier. Faren jobbet på fabrikken.

Moren holdt orden hjemme. Når Ibrahim ikke gikk på skolen, spilte han fotball på plenen utenfor rekkehuset. I et intervju om oppveksten fortalte Affelay at han pleide å spille sammen med storebroren og hans venner. De gangene broren ikke ville ha ham med, gjemte Ibrahim fotballen og ga den ikke tilbake før broren lovte at han skulle få være med. Ibrahim Affelays historie likner mye på Mesut Özils, som også hang etter storebroren.

Men da Ibrahim var ni år gammel, ble alt forandret. Faren døde av hjertestans. Moren ble stående igjen med ansvaret for fem barn. En vanskelig oppgave for hvem det måtte være, ikke minst for en innvandrerkvinne. Hva skulle familien gjøre? Skulle de flytte tilbake til Marokko? Familien dro jo til Nederland på grunn av farens jobb, og nå var han borte. Ibrahims mor må ha stilt seg selv mange spørsmål. Ville det bli enklere å oppdra barna i Marokko? Ville hun få mer hjelp av familien der? Eller var det best for barna å bli værende i Nederland? Hvordan skulle hun klare det økonomisk? Hvis hun måtte jobbe, hvem skulle da ta vare på barna?

Til slutt valgte familien å bli værende. Barna var født og oppvokst i Nederland. Selv om det bød på økonomiske problemer, var det den beste løsningen. De fikk være flinke til å spare, og snart kunne de eldste barna få seg deltidsjobber. Da Ibrahim ville spille organisert fotball, måtte han starte på laget der det var gratis å spille. På dette laget fikk han også gratis fotballsko. Ibrahim ble raskt lagt merke til. Selv om han var mindre enn de fleste på laget, skåret han lassevis med mål og viste fram god teknikk. Ett år etter at faren døde, banket det på døren hjemme hos familien. Utenfor sto en mann som sa at han representerte PSV Eindhoven, og at de svært gjerne ville at Ibrahim skulle spille for dem.

Den nederlandske fotballskolen

Overgangen til PSV var starten på et eventyr. Hver dag etter skolen ble Ibrahim kjørt til Eindhoven for å trene med sitt nye lag. Kjøreturen tok en time hver vei. PSV hadde en av de beste talentavdelingene i Nederland. Opp gjennom årene har klubben hatt en rekke storspillere i troppen: Ruud Gullit, Ronald Koeman, Ruud van Nistelrooy, Arjen Robben. Brasilianske Ronaldo startet sin europeiske karriere i PSV, og på 1980tallet var nordmannen Hallvard Thoresen lagets kaptein.

I det hele tatt er Nederland verdenskjent for sine talentfabrikker, og det er særlig én klubb som skiller seg ut: Ajax. Tidlig på 1970tallet utviklet Ajax en ny måte å spille fotball på, den fikk navnet total voetbal på nederlandsk. På norsk blir det totalfotball. Kort fortalt gikk det ut på at alle spillerne skulle mestre hver eneste posisjon på laget. Forsvarsspilleren skulle kunne spille midtbane, midtbanespilleren måtte spille spiss om nødvendig, spissen skulle kunne spille back. Og keeperen skulle stå høyt oppe på banen og være god med føttene. Tanken bak dette var at i alle kamper ville enhver spiller i visse situasjoner befinne seg i «feil» posisjon. Forsvarsspilleren kom til å stå sentralt på midtbanen. Midtbanespilleren kom til å være i spissposisjon. Da var det viktig at spillerne visste hvordan de skulle opptre. I tillegg skulle laget alltid spille i samme formasjon: 433. Denne fotballfilosofien gjaldt for hele klubben – for spillerne som var seks år og spillerne på A-laget. Takket være denne formen for fotball, pluss geniale spillere som Johan Cruyff og trenerlegenden Rinus Michels, fikk Nederland en enorm suksess. Fotballfans over hele verden hyllet deres måte å tenke fotball på.

På 1970-tallet hadde ikke så mange av innvandrerne begynt å spille profesjonell fotball i Nederland, men på 1980-tallet dukket den ene stjernen etter den andre opp. Ruud Gullit og Frank Rijkaard hadde foreldre fra Surinam. Det samme hadde Edgar Davids og Clarence Seedorf, som slo igjennom på 1990-tallet. Ut av dette kan man lese at det var spillere med bakgrunn fra Sør-Amerika som lyktes best blant spillerne med innvandrerbakgrunn. Først på 2000-tallet dukket det opp spillere på landslaget med marokkansk bakgrunn. Og samtidig som Ibrahim Affelay ble fast på førstelaget til PSV, ble diskusjonene om islam og muslimer i Europa mindre hyggelige.