Papayaene i Gombolo

19 år gamle Anne Louise er på backpackertur og skal bo noen dager hos en familie i den lille landsbyen Gombolo i Kenya. I dag skal hun besøke den lokale barneskolen. Det som møter henne der gjør inntrykk.

Anne Louise Hübert

 

 

Forlatte barn og en rektor uten fortann

NESTE DAG BLE JEG med Mercy for å melke geitene, noe som ikke var helt enkelt. De ville ikke stå stille, og jeg kunne absolutt ikke teknikken som måtte til for å få ut melken. Da jeg gikk tilbake til huset jeg bodde i for å spise frokost, fikk jeg øye på de tre nabobarna i jordhytta.

– Anna, Anna! ropte de. De hadde tatt på seg skoleuniformene og var klare til å gå på skolen. Jeg kunne fremdeles ikke se noen voksne.

– Where is your mum? spurte jeg.

– Nairobi, svarte den eldste jenta. Foreldrene skulle komme tilbake i helgen, sa hun. Jeg stusset igjen over at tre barn måtte være helt alene. Mercy holdt meg med selskap under frokosten, så jeg spurte henne om de tre nabobarna. Hun fortalte at faren nesten aldri var å se, mens moren var i Nairobi for å tigge. Ifølge Mercy kunne moren la barna være helt alene i jordhytta i ukevis.

– Den eldste jenta er jo bare elleve år, sa jeg forskrekket. Småsøsknene var ni og seks. Det var vanskelig å forestille seg at noe liknende kunne skje i Norge, og i hvert fall ikke uten at barnevernet ble koblet inn. Mercy fortalte at barna måtte lage mat, bære vann, finne ved, komme seg på skolen og gjøre alt det daglige selv. Når moren omsider kom hjem en tur, hadde hun med seg litt penger som de kunne kjøpe mat for.

– Men hva om barna slipper opp for mat mens hun er borte? spurte jeg. Mercy nikket, og fortalte at det skjedde relativt ofte. Da ga hun dem noe hvis familien hennes hadde noe til overs. Moren kom hjem så sjelden fordi hun ikke hadde råd til å betale 20 kroner – prisen for en halv kaffe latte i Norge – for bussbilletten fra Nairobi til Gombolo.

Rettighetene for utdraget gjelder kun for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.