Trærnes hemmelige liv

 

Trærnes språk

 

Ordboken definerer «språk» som «en evne mennesket har til å uttrykke seg». Den slår altså fast at det bare er vi mennesker som kan snakke, fordi begrepet «språk» er begrenset til å omfatte vår art. Men ville det ikke være interessant å vite om også trær kan uttrykke seg? Og i så fall: Hvordan?

Trærne er definitivt stille av seg. De lager i alle fall ingen hørbare lyder. Knakingen fra grener som gnur mot hverandre i vinden, raslingen i løvet … alt dette skjer passivt, det er lyder trærne selv ikke har noen innflytelse over. I stedet gjør de seg bemerket på en annen måte: gjennom duftstoffer.

Duftstoff som uttrykksmiddel? Det er faktisk ikke helt ukjent for mennesker, heller. Hvorfor bruker man ellers deodoranter og parfyme? Og selv uten hjelpemidler som dette, utsondrer kroppen vår duftstoffer som taler til andre mennesker, både på det bevisste og det ubevisste plan. Enkelte mennesker orker man ganske enkelt ikke lukten av, mens andre tiltrekker oss sterkt via duftstoffene de sender ut. Ifølge vitenskapen kan feromonene som utsondres når vi svetter, være utslagsgivende for hvilken partner vi velger, altså hvem vi velger å få barn med. Vi har derfor et hemmelig duftspråk, og det har trærne også.

En nærmere 40 år gammel studie fra Afrikas savanner handler om sjiraffer som spiser på akasietrær. Akasiene liker overhodet ikke å bli spist. For å bli kvitt de angripende planteeterne, kan de lagre giftstoffer i bladene sine i løpet av noen få minutter. Sjiraffene vet dette. Derfor trekker de raskt videre til de neste trærne. Det vil si – ikke de nærmeste trærne, sjiraffene fortsetter måltidet først hundre meter lenger bort. Årsaken er forbløffende: Akasien som er blitt spist på, utsondrer en advarende gass (i dette tilfellet etylen), og signaliserer dermed til artsfrendene i nærheten at det er fare på ferde. Deretter lagrer alle trærne som er blitt advart, giftstoff for å forsvare seg. Siden sjiraffene er klar over at akasiene gjør dette, trekker de litt lenger unna, hvor de kan finne intetanende trær som ikke har rukket å forberede seg. Eller så jobber de mot vindretningen. For duftbudskapet føres med vinden fra tre til tre, og når dyrene går mot luftstrømmen, kan de beite på akasietrær rett ved siden av, trær som ikke aner hvilken fare som truer dem.

 

Denne typen prosesser kan vi også se i skogene her hjemme. Om de nå er bøketrær, grantrær eller eiketrær, vil alle trærne merke det tydelig og smertefullt når noen spiser på dem. Når en larve tar en solid jafs, vil vevet rundt bittstedet endre seg. I tillegg sendes det ut elektriske signaler i treet, på samme måte som i menneskekroppen når den skades. Riktignok brer ikke denne impulsen seg i løpet av millisekunder, sånn som hos oss, den har ikke større fart enn omtrent en centimeter per minutt. Deretter tar det enda en time før trærne får lagret motstandsstoffer i bladene sine som skal forderve parasittenes måltid.2 Trær er nå engang langsomme av natur, og selv når de er i fare, ser dette ut til å være toppfart.

Men på tross av den trege reaksjonsevnen, fungerer ikke treets enkelte kroppsdeler isolert fra hverandre. Hvis for eksempel røttene får problemer, vil denne informasjonen bre seg i hele treet, slik at duftstoffer kan avgis via bladene. Disse duftstoffene er ikke tilfeldige, men spesielt tilpasset helt bestemte formål. På denne måten kan trærne avverge angrep i flere dager. Trær kan nemlig ofte gjenkjenne nøyaktig hvilken insektart som truer dem, siden spyttet til de ulike artene har spesielle kjennetegn som kan kategoriseres (og siden trærne gjenkjenner spytt, må de beviselig også ha smakssanser). Faktisk kan trærne kategorisere spyttet så godt at de utsondrer spesialdesignede lokkestoffer – som målrettet tilkaller fiendene til de ulike plageåndene. Når disse fiendene kaster seg over parasittene, hjelper de samtidig treet. Almetrær og furuer henvender seg for eksempel til små veps, som legger egg i bladspisende larver.3 Der utvikler vepseavkommet seg mens det spiser de langt større sommerfugllarvene fra innsiden, bit for bit. Dette er ingen vakker død, akkurat. Men trærne blir befridd for de plagsomme parasittene, og kan vokse videre uten å ha tatt nevneverdig skade.

En ulempe med slike duftstoffer er at de raskt tynnes ut av vinden. Derfor har de som regel ikke større rekkevidde enn rundt hundre meter, ofte noe mindre. Men denne spredningen via luften har også en viktig internfunksjon: Trærne får mye raskere advart kroppsdeler som ligger flere meter unna, siden signalene innad i treet brer seg så langsomt.

Men ofte behøver ikke trærne engang rope om hjelp til å bekjempe insekter. Dyreverdenen registrerer stort sett de kjemiske budskapene som trærne sender ut, og hvis en angripende art nærmer seg, skjønner de det nærmest umiddelbart. Da føler de en uimotståelig tiltrekning, alle som har en appetitt på slike små organismer.

Men trærne kan også verge seg selv. Eiketrær leder for eksempel bitre og giftige garvestoffer til barken og bladene sine. Dette vil ta livet av insektene som gnager på dem – eller i det minste forandre smaken så drastisk at det som var en lekker salat, plutselig smaker som bitende galle. Piletrær forsvarer seg ved å danne salisylsyre, som virker på en lignende måte. Dog ikke på oss mennesker, tvert imot: En kopp te trukket på pilebark kan lindre både feber og hodepine, og anses som forløperen til Aspirin.

 

Et slikt omfattende forsvarssystem er nødvendigvis tidkrevende å organisere. Det er derfor svært viktig for trærne å samarbeide, slik at alle blir varslet om faren så raskt som mulig. Dette varslingssystemet er ikke bare basert på luftbårne advarsler, for da ville det ikke nå frem til alle naboene. Budskapet sendes i tillegg via det underjordiske rotsystemet, som forbinder alle trærne og fungerer optimalt uavhengig av været. Overraskende nok spres ikke nyhetene bare kjemisk i røttene, men også via elektriske impulser, som beveger seg med en fart på én centimeter per sekund. Sammenlignet med menneskekroppen er dette ekstremt langsomt. Men i dyreriket er det på nivå med mark, maneter og en del andre arter.4

Når nyheten har spredd seg, pumper alle de andre eiketrærne i området umiddelbart garvestoffer gjennom årene sine. Trærne har svært stor rekkevidde, siden røttene deres har dobbelt så lang utstrekning som treets krone. Derfor kan de ikke unngå å komme i kontakt med sine naboers underjordiske utløpere. Som regel flettes trerøttene da sammen, men dette skjer ikke bestandig. Det finnes nemlig einstøinger i skogen også, trær som vil ha minst mulig å gjøre med kollegene sine. Heldigvis kan ikke disse grinebiterne blokkere de andre trærnes alarmsignaler. Det sørger soppene for.

Disse soppene fungerer på samme måte som Internettets fiberoptiske ledninger, og bidrar til at skogens nyheter spres så raskt som overhodet mulig. Det er knapt til å fatte hvor tett gjennomvevd skoggrunnen er med slike tynne tråder fra de forskjellige soppartene. En teskje med skogsjord inneholder faktisk flere kilometer med slike «hyfer».5 I løpet av noen århundrer kan én eneste sopp strekke seg flere kvadratkilometer utover, slik at den til slutt binder sammen en hel skog – eller flere ulike skoger. Gjennom de tynne ledningene sender soppen sine signaler videre fra ett tre til det neste, og hjelper på denne måten trærne med å utveksle nyheter om insekter, tørke eller andre farer. Derfor snakkes det nå i vitenskapelige kretser om en såkalt «Wood-Wide-Web» som strekker seg gjennom skogene våre. Forskningen på hvilke typer informasjon – og hvor mye informasjon – som utveksles i dette nettverket, er foreløpig i startgropen. Men det er ikke utenkelig at soppene til og med kan formidle kontakt mellom forskjellige treslag, også mellom arter som betrakter hverandre som konkurrenter. Soppene følger ganske enkelt sin egen strategi – som ser ut til å utgjøre en høy grad av både formidling og utjevning.

 

Mye tyder på at et tre som er svekket, ikke bare blir mindre motstandsdyktig, men også får påvirket sine taleferdigheter. Dette kan i hvert fall forklare hvorfor insekter søker seg så målrettet mot sårbare trær: Først lytter de til trærne og registrerer deres opphissede, kjemiske advarsler, før de tar en bit av et blad eller av barken for å teste. Hvis et tre er taust, kan dette skyldes at det er alvorlig sykt, men noen ganger kan det også skyldes en feil i soppnettverket, slik at treet rett og slett er avskåret fra alle nyheter. Og hvis treet ikke lenger kan registrere hvilke farer som nærmer seg, er det bare å forsyne seg for larvene og billene. Dette gjelder også for einstøingene jeg nettopp nevnte: De virker riktignok sunne og friske, men lever i total uvitenhet og er derfor utsatt for fare.

Det er ikke bare trær som utveksler informasjon på denne måten i skogsamfunnet. Vi vet at strå og gress også benytter seg av en slik intern kommunikasjon – og muligens gjelder det for alle plantearter. Hvis vi derimot beveger oss over i dyrket mark, blir det grønne veldig tyst. Etter mange årtiers foredling har kulturplantene våre stort sett mistet evnen til å snakke sammen, både over og under jorden. De er både døve og stumme – så å si – noe som gjør dem til lette ofre for insekter.6 Dette er én årsak til at det brukes så mye sprøytemidler i det moderne landbruket. Kanskje bøndene i fremtiden heller burde følge skogens eksempel? Hvis det ble podet inn litt mer villhet, eller primitiv urkraft, i kornet og potetene igjen, ville de snart bli mye mer snakkesalige også?