Vi puster fortsatt

Lyden lignet på tonen som pleide å komme fra tv-en etter dagens sending, når pausebildet dukket opp på skjermen. Som barn kunne jeg sitte i mørket i stua med halvåpen munn og tenke at bildet så ut som en klode bygd av Lego, og at lyden hørtes ut som en alarm. Jeg satt der og så for meg at den kunstige kloden snart kom til å sprenge, akkurat som Dødsstjernen i Star Wars, helt til noen kom og sa jeg måtte legge meg, og skrudde av apparatet sånn at bildet og pipelyden forsvant.

Men den julidagen i 2011, da lyden dukket opp igjen, ble den hengende igjen i øregangene mine. Den fortrengte støyen rundt oss, fra glass som glapp fra ødelagte rammer og sirener som nærmet seg. Vi sto ved Youngstorget, rett nedenfor Regjeringskvartalet. Dere satt i barnevognene deres, moren deres og jeg skjønte at dere var uskadde, men det var også det eneste vi skjønte.

Jeg så at butikkvinduene lå smadret på bakken. Da jeg flyttet blikket opp mot Regjeringskvartalet, der vi akkurat hadde vært, så jeg bare røyken som steg opp derfra. Mamma prøvde å ringe en hun jobbet med, som vi akkurat hadde vært sammen med inne på departementet og vinket farvel til et øyeblikk tidligere. Jeg tenkte at jeg måtte ringe en kollega i avisa for å fortelle om det jeg hadde sett, selv om jeg ikke visste hva det var og ikke ante hva jeg skulle si. Jeg fant fram telefonen for å søke henne opp, og prøvde tre, fire og fem ganger før tommelen traff navnet hennes på skjermen, fordi hendene mine ristet så kraftig. Jeg husker ingenting av den samtalen.

Jeg la på og så opp igjen. Selv om det var midt på sommeren, begynte det å dale noe hvitt ned fra himmelen – det var papirer, notater som noen hadde skrevet og som noen skulle lese, men som nå fløt retningsløst rundt i lufta, som små flak i en enorm snøkule. Sikten var fortsatt sperret av en røyksky, men rett før jeg skulle snu meg vekk oppsto det et hull i røyken, og gjennom det hullet så jeg de knuste vinduene i Høyblokka.

Det begynte å komme skadde folk og ambulanser, så vi dro fra Youngstorget og til en lekeplass med husker like ved der vi bodde den gangen. Vi plasserte dere på huskene og prøvde å finne ut hva som hadde skjedd. Vi svarte på telefonanrop fra familie og ringte venner, mens dere husket, husket og husket.

Husker dere noe av dette?

1.

Jeg har valgt å snakke direkte til dere, selv om jeg vet at det er flere i rommet.

Jeg håpet at denne historien ville bli lettere å fortelle hvis jeg kunne se for meg dere barna når jeg skrev, og ikke en eller annen slitsom synser på Facebook eller enda en kynisk kjekkas på Twitter. Kanskje jeg vil greie å samle tankene bedre på denne måten, og skille det viktige fra det uviktige.

Da dere fortsatt var ganske små og lå i senga vår, ble jeg noen ganger liggende og se på ansiktene deres mens dere sov. Jeg kunne nesten se øyevippene gro, nesene vokse og leppene ta form. Jeg stirret på fjesene deres og turte ikke å se vekk eller blunke, fordi jeg var redd for at hvis jeg gjorde det, kom dere til å forsvinne. Til slutt måtte jeg snu meg bort, men jeg fikk fortsatt ikke sove. Jeg skriver vel disse ordene for å bremse tida, før dere vokser helt opp. Dere som ikke kunne snakke eller gå, viser meg plutselig TikTok-videoer dere har lagd sammen med klassekamerater. I en av videoene roper dere ut navnene på landene foreldrene deres kommer fra. Først roper dere hver for seg. Noen roper Norge, en annen roper Nigeria. En roper Sverige, en roper Somalia. En roper Pakistan, en roper Palestina. Ingen kan gjøre som dere og rope Norge, Japan og Sri Lanka. Og til slutt hopper alle inn i samme bilde og roper: Norge!

Denne boka handler om rasisme. Men den handler også om røtter – mine røtter, og dermed også deres. De to tingene, rasisme og røtter, er hver for seg uhåndterlige størrelser. Men kanskje er de lettere å snakke om når man ser dem i sammenheng. For rasisme er, når det kommer til stykket, en måte å sette noens røtter over andres på, selv når de er sammenfiltret.

Det dere skal lese er ikke en rapport, en studie eller en avhandling. Det er øyeblikksbilder fra mitt møte med Norge, og Norges møte med meg. Dette er mitt forsøk på å få ned på papiret erfaringer fra mitt liv som innvandrerbarn i Norge på 1980- og 90-tallet, erfaringer jeg er redd skal forsvinne, når jeg ser på debatter som raser om det flerkulturelle Norge og integrering i dag. Jeg vil at dere skal vite hvordan det var for meg – det som var bra, det som var dårlig, det som bare var, og det jeg fortsatt ikke forstår. Dette er også et forsøk på å beskrive hvordan Norge og verden har endret seg i løpet av livet mitt, og på å skjønne hvordan vi havnet der vi er, så dere kanskje kan finne ut hvordan vi skal komme oss videre.

Denne boka er ikke en brannfakkel, men en tidskapsel.

På det tidspunktet jeg fortalte dere barna at jeg skulle skrive denne boka, demonstrerte folk overalt i verden med plakater av George Floyd. Den svarte amerikaneren ble drept av en hvit politimann, etter å ha blitt mistenkt for å ha forsøkt å kjøpe en pakke sigaretter med en falsk 20-dollarseddel. Det var det livet hans var verdt, 20 dollar som kanskje var falske. En verdiløs
papirbit.

Politimannen ble filmet mens han hadde kneet sitt på halsen til Floyd, mens Floyd hveste: «Jeg får ikke puste». Jeg vet at dere så hele den videoen usladdet, selv om jeg sa at dette ikke var noe dere trengte å se, bare vite om. Nå som dere og resten av verden uansett har sett den, kan vi like godt snakke om den. Alt er galt med den videoen. Blikket til Derek Chauvin, politimannen som sitter på Floyd. Betjenten som står rett ved siden av uten å gjøre noe, med det plagede ansiktsuttrykket til en som uheldigvis har kommet over en påkjørt, døende grevling. Egentlig er det ham vi skal huske, fordi de fleste av oss, i alle fall de av oss som tør å innrømme det, har en sånn uniformert tilskuer inni oss.

Floyd sa 20 ganger at han ikke fikk puste, til han ikke lenger pustet. Men han rakk også å si noe mer. Han tenkte på moren, som nylig hadde dødd, og sine egne barn, som han håpet skulle få leve. Han sa: «Mamma, jeg elsker deg. Si til barna mine at jeg elsker dem.» Og så sa han, mens han fortsatt levde: «Jeg er død.»

«Jeg får ikke puste». De ordene som Floyd brukte noen av sine siste åndedrag på å si, ble et slagord. De ordene Floyd til slutt knapt greide å hviske, ropte folk ut i gatene. De marsjerte i Minneapolis, der han ble drept, men også i New York, Los Angeles, Atlanta og andre byer, folk i alle farger, overalt, også små steder selv Gud hadde glemt og der folk ikke hadde for vane å demonstrere. Det var en historisk sosial bevegelse i USA, en antirasistisk vekkelse, med mange, mange hvite i rekkene. Fordi Floyd ikke lenger fikk puste, begynte folk å puste for ham.

De ropte også navnene til andre som hadde blitt drept, men som bare ble glemt. Breonna Taylor, 26-åringen som ble skutt minst åtte ganger av politiet da de raidet leiligheten hennes i Kentucky. Ahmad Arbery, som ble jaget som et dyr og skutt da han var ute og jogget i Georgia. Eric Garner, som ble lagt i bakken av politifolk i New York og kvalt, akkurat som Floyd, mens han gjentok elleve ganger at han ikke fikk puste. Og det finnes mange videoer, men det er én av de videoene som er vondere å se på enn de andre. Det er et kornete opptak fra fire år før Floyds død, i samme delstat, som viser hva som foregikk i baksetet på en politibil etter at en politimann akkurat hadde skutt og drept Philando Castile. Castile, som også var svart, ble drept mens han satt i bilen sammen med kjæresten og parets datter på fire år. Politimannen skjøt Castile fordi han trodde sjåføren var i ferd med å trekke en pistol. Det var ikke det Castile gjorde, han skulle finne frem lommeboka.

De etterlatte ble plassert i en politibil, og i overvåkingsvideoen ser man at Castiles kjæreste er bakbundet, og at hun vugger og skriker i baksetet mens datteren trygler moren om at hun må slutte å banne, fordi hun er redd hennes eneste gjenlevende forelder også skal bli «shooted». Og så sier jenta at hun kan trøste moren, og omfavner henne, men moren kan ikke holde datteren fordi hun selv er bakbundet. «Jeg skulle ønske denne byen var tryggere», sier barnet. «Jeg vil ikke at det skal være sånn mer.» Og så ber de til Gud om et livstegn fra pappa. Da var Philando Castile allerede død.

George Floyds død ble et speil som spredte lys inn i andre hjørner av den globale ghettoen. Noen malte et portrett av Floyd på Israels apartheidmur på Vestbredden. Folk i slummen i Brasil marsjerte bak banneret «Vidas Negras Importam», som er Black Lives Matter på portugisisk. Enda flere begravde navn ble brakt fram igjen: Adama Traoré, som døde i varetekt i Paris. Iyad al Halak, en autistisk palestiner som ble skutt og drept av israelsk politi i det okkuperte Øst-Jerusalem, på vei til spesialskolen sin. João Pedro Matos Pinto, 14-åringen som ble myrdet av brasiliansk politi under et narkoraid i Rio de Janeiro.

I Norge gikk folk i tog med bilder av Eugene Ejike Obiora, nigerianeren som endte sitt liv på et sosialkontor i Trondheim, etter at en politimann la ham i mageleie og tok strupetak på ham. I folks Instagram-storyer dukket det også opp bilder og tegninger av Arve Beheim Karlsen, en indiskfødt gutt som ble funnet druknet i Sogndalselva, etter å ha blitt jagd av folk som ifølge et vitne ropte «drep negeren!» Vi så også ansiktet til norsk-ghanesiske Benjamin Hermansen, som ble drept av nynazister, og Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, som var adoptert fra Kina og ble myrdet av sin rasistiske bror.

Det var ikke bare slagordene, demonstrantene og ansiktene som kom fram. Historiene kom også, historier om det nordmenn liker å kalle hverdagsrasisme, som for noen kanskje høres like trivielt ut som taco-tirsdag, men som for dem som utsettes for den, kan føles som en stadig tilbakevendende dommedag.

Det påfallende med disse historiene, som ble fortalt av folk som var helt forskjellige, var hvor like de var, og hvor like de har vært over tid og på tvers av landegrenser. Linda Tinuke Strandmyr fortalte VG at hun sto foran speilet som niåring og ville vaske vekk brunfargen fra huden, fordi hun hatet hvordan hun så ut. Historien hadde kanskje vært lettere å klikke videre fra og glemme hvis bare en av VGTVs reportere hadde dukket opp og kommentert at dette bare var et uheldig enkelttilfelle, men det er ikke det. Arbeiderparti-politikeren Kamzy Gunaratnam skrev i tekstsamlingen Third Culture Kids året før at hun hadde prøvd å skrubbe bort hudfargen sin da hun var barn. Hvor mange flere er det? Hvor mange unger har sittet i hvert sitt badekar, i forskjellige byer og land, og beveget såpestykket over armen for å vaske seg bort? Hvorfor gjorde de det?

I familiebiografien En dråpe midnatt forteller Jason Diakité, som dere kanskje kjenner som rapperen Timbuktu, en lignende historie. Han vokste opp i Skåne i Sverige, med en svart far og en hvit mor. Da han var åtte år, satt Diakité og så på noen små, hvite pigmentflekker på den ene hånda si. Flekkene så ut som en øygruppe i et hav av mørke. Så tenkte han at de flekkene kanskje betydde at det fantes noe hvitt under alt det brune. Hadde han bare hatt flere sånne flekker, kunne han faktisk vært hvit. Han kunne blitt usynlig, tenkte han.

Usynlig. Vi blir fortalt at alle barn vil bli sett. Men noen barn vil heller bli oversett. Hvorfor vil de det?

Det er en annen ting med historiene om den rasismen som er så hverdagslig at den til slutt blir som enda en enslig sokk i klesvasken. Nemlig at de som forteller, skynder seg å bemerke at det helt sikkert er noen som har opplevd noe mye mer dramatisk, som om deres egne liv egentlig ikke har så mye å si. Jeg har tenkt sånn selv, og derfor egentlig ikke snakket så høyt. Andre har sagt det samme. Det er alltid noen andre som har hatt det verre, som har fått styggere kommentarer og hardere slag. Derfor ventet vi heller på at noen av de andre skulle snakke. Vi holdt pusten.

Og så sluttet George Floyd å puste.

Det var akkurat som om han, rett før han utåndet, satte ord på en følelse som millioner andre hadde hatt lenge, så langt borte som i Norge, selv om de aldri hadde vært i USA eller blitt kvalt av en politibetjent. Hva var de følelsen? Hvor kom den fra? Hva var det som fikk norske tenåringsjenter i hijab til å rope ut de siste ordene til en 46 år gammel svart amerikaner, på den andre siden av Atlanteren? Hva var det som gjorde at jeg, som har like lite til felles med Floyd som de jentene, også kjente at lufta ble litt klarere da utbruddet kom?