Den nye terroren

Er det en likhet mellom terror og massedrap? Og hvilken påvirkning har moderne medier på omfanget av disse handlingene?

Etter 11. september 2001, da flyene styrtet inn i World Trade Center i New York og Pentagon i Washington, ble terrorisme noe som plutselig angikk alle i den vestlige delen av verden. Selv om det tidligere har vært flere terrorangrep i Europa og ellers i vesten, har terrorisme vært et fjernt begrep som folk flest ikke har måttet forholde seg til.  Terrorangrepet i USA endret dette, og terroren føltes nærmere enn noen gang. 11. september lærte hele verden at ekstremistiske grupper eller celler av større terrororganisasjoner utgjør den største trusselen mot vårt samfunn. Dette skulle flere angrep de neste årene bekrefte.

Gruppeterrorisme

Terrorisme er ifølge norsk lov «Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter, befolkning eller samfunn for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål». 11. september 2001 passer godt inn i denne definisjonen. I årene som fulgte, ble terrorisme relativt vanlig. Grupper planla og utførte angrep mot flere mål i Europa, og terrorisme ble en del av hverdagen for mange. Vi så eksempler på denne typen terrorisme i Madrid i 2004, da flere bomber eksploderte på et pendlertog og drepte 191 mennesker, og i London i 2005, da fire selvmordsbombere drepte 52 mennesker.

Såkalt gruppeterrorisme skjer fortsatt den dag i dag. I 2015 utførte en gruppe ekstremister koordinerte angrep mot flere steder i Paris. De gikk til angrep på flere kafeer, et fotballstadion hvor Frankrike spilte landskamp mot Tyskland, og konsertlokalet Bataclan.  130 mennesker ble drept og 350 ble såret i det dødeligste terrorangrepet i Frankrikes historie.

Ny type terrorisme

Til tross for dette har flere av terrorangrepene vi har vært vitne til de siste årene, vist oss en ny form for terror. I stedet for grupper som angriper, har vi sett individer utføre terror, disse har forskerne kalt «ensomme ulver». Tidligere har disse gjerningsmennene blitt kalt massedrapsmenn, ikke terrorister. Dette har nå endret seg. Etter terrorangrep som Anders Behring Breiviks angrep mot regjeringskvartalet og Utøya har sikkerhetsmyndighetene og forskernes syn på terrorisme endret seg.

Leena Malkki er forsker ved Helsingfors Universitet og har skrevet flere forskningsrapporter om ekstremisme, massedrap og ensomme ulver. Hun bekrefter at definisjonen av terror nå er i endring:

– Inntil nylig har terrorisme blitt definert som en gruppeaktivitet. Vi trodde ikke at et angrep utført av én person kunne være politisk motivert. I stedet så vi på sånne angrep som vold utført av mentalt ustabile individer. Dette har nå begynt å endre seg, spesielt i løpet av de siste fem årene, på grunn av måten terrorangrep i vesten har blitt utført på. Vestlige sikkerhetsmyndigheter ser nå på såkalte ensomme ulver som handler på egen hånd, som den største sikkerhetstrusselen mot vestlige samfunn, sier hun.

Angrepene Malkki sikter til, har blitt utført flere steder i vesten de siste årene, spesielt i løpet av sommeren 2016, da tre forskjellige angrep rystet Europa. I juni drepte en 29 år gammel mann 49 mennesker og såret 53 på en nattklubb i Orlando. Deretter kjørte en 31 år gammel mann en lastebil inn i folkemengden i Nice 14. juli, 84 mennesker ble drept, og 50 ble såret. I det siste angrepet skjøt og drepte en 18 år gammel mann ni personer i München 22. juli før han tok sitt eget liv. Disse angrepene, utført av «ensomme ulver», har ført til at vi nå har et mer kaotisk trusselbilde enn før, der trusselen kommer fra flere kanter.

Det kan argumenteres for at hyppigheten av angrep har ført til at flere handlinger blir definert som terrorisme enn tidligere, selv om selve motivasjonen bak angrepene kan være vanskelig å få øye på. Sommerens angrep ser ut til å være en blanding av politisk og religiøs motivasjon og psykisk sykdom. Dette betyr at terrorisme nå er nær forbundet med det vi før kalte massedrap, i stedet for at de står helt adskilt fra hverandre, slik de har gjort før. Det som tidligere skilte dem fra hverandre, motivasjon, fremgangsmåte og personlig sykdomshistorie, er nå det som forener dem.

– Senere forskning viser at når det gjelder oppførsel og psyko-sosiale faktorer, er massemordere, skoleskyttere og ensomme ulver ikke så forskjellige fra hverandre. Faktisk så ligner disse personlighetene mer på hverandre enn de ligner på medlemmer av store terrororganisasjoner, sier forsker Malkki.

Skaper medienes dekning en smitteeffekt?

Med andre ord ser flere forskere nå på terrorister som massedrapsmenn og massedrapsmenn som terrorister. Ut ifra dette synet er det naturlig å se på medienes rolle i forbindelse med disse gjerningsmennene. I utdraget fra En væpnet verden påstår Iain Overton at medienes dekning av masseskytinger oppmuntrer andre til å utføre lignende angrep. Når man så tenker på at terrorister og massedrapsmenn ligner på hverandre, vil det bety at medienes dekning også kan, ifølge Overtons logikk, oppmuntre terrorister til å utføre angrep.

En slik potensiell smitteeffekt har i det siste blitt et tema blant forskere og psykologer, og medienes dekning har blitt diskutert. Det er ikke mye forskning rundt dette temaet enda, men forskere har funnet at en lignende smitteeffekt finnes i forbindelse med selvmord. David Phillips introduserte i 1974 begrepet «Werther-effekten», der han viste at selvmord i mediene, både fiktive og virkelige, inspirerte mennesker til å begå selvmord. Det finnes så mange studier som støtter dette, at europeiske og amerikanske medier i flere tiår har fulgt egne retningslinjer for omtale av selvmord. Når det gjelder smitteeffekten på terrorister og massedrapsmenn, er det ikke gjort like mye forskning, og det er uenighet om hvorvidt denne smitteeffekten faktisk eksisterer.

Psykolog Anders Gravir Imenes jobber nå med en doktorgrad ved Psykologisk institutt på Universitet i Oslo, og han mener at medienes dekning av massedrap og terrorisme kan skape et mulighetsrom for denne typen handlinger i potensielle gjerningsmenn.

– Akkurat hva som skjer i hodet til drapsmennene når de går fra å være sinte på et samfunn de ikke forstår og ikke føler seg som en del av, til å ønske å ta med seg så mange som mulig i døden, vet vi ikke. Men vi vet at massedrapsmenn blir inspirert av hverandre, og at mediene fremmer denne påvirkningen, forklarer han.

Den finske forskeren Malkki mener at moderne medier gjør det mulig for gjerningsmenn å få mye oppmerksomhet gjennom voldelige handlinger, og at nettopp dette er grunnen til at begrepet moderne medier har oppstått. Dette er likevel bare en liten del av historien.

– Det er bare noen få mennesker av dem som ser på nyhetene, som bestemmer seg for å utføre et angrep. Muligheten for medieoppmerksomhet påvirker disse handlingene, men det er ikke motivasjonen i seg selv. Dette gjelder ikke bare massedrapsmenn, men også terrorister, sier hun.

Malkki får støtte av lege og spesialist i psykiatri Thor Kristian Island, som mener at selv om det er en forbindelse, så skal det mer til enn moderne medier for at noen skal bli en terrorist eller en massedrapsmann.

– Masseskyttere får enorm oppmerksomhet i mediene, og blodige detaljer legges ut. Terrorister blir verdenskjent, og fra å ha levd et liv i skyggen kommer han på alles lepper. Dette kan være tiltrekkende for en ung mann som har mistet alle illusjoner i livet. «Endelig skal de få vite om meg!» Det tror jeg kan ha en smitteeffekt. Ikke at mediedekningen oppmuntrer til terror, men at selve oppmerksomheten kan være smittsom. Jeg tror også at terroren kan sees som en «løsning» på egen frustrasjon og hevnlyst, sier Island.

Medienes positive rolle

Om denne smitteeffekten eksisterer eller ikke, er vanskelig å si. Det vi derimot vet, er at mediene også kan ha en positiv rolle. Etter at journalisten Antoine Leiris mistet kona si under terrorangrepet mot konsertlokalet Bataclan i 2015, publiserte han et Facebook-innlegg der han fortalte terroristene at hatet mitt får dere ikke. Dette innlegget har vært med på å samle et sørgende folk, både innad i Frankrike og i resten av verden. Noe lignende skjedde i Norge etter at vi opplevde terrorangrep, da vekten ble lagt på mer solidaritet, samhold og mangfold i stedet for hat og hevn. Dette skjedde fordi mediene, og ikke minst sosiale medier, skaper en plattform hvor mennesker kan uttrykke sorg og få støtte fra fremmede mennesker over hele verden.

Den digitale verdenen vi lever i, har både gode og vonde sider. En stor del av befolkningen får nyheter rett inn på telefonen idet noe skjer, og informasjonsansvaret til journalistene har blitt større. Antoine Leiris’ Facebook-tekst minner oss på at ytringsfriheten har mange sider. I et demokrati trenger vi informasjon, men når verden oppleves utrygg, trenger vi også ettertanke og noe som gir trøst.