En beretning om
Camp Refugee

- 3. utkast

Når en jobber med tekster, som for eksempel skal stå på trykk i et magasin, må en ofte gå flere runder med teksten. Det betyr at skribenten skriver et utkast og redaktøren leser og ber forfatteren av teksten om å kutte, skrive om, komme med nye innspill, skrive nye overganger i teksten eller en ny avslutning. Slik går teksten frem og tilbake mellom skribenten og redaktøren. Det skjer nærmest aldri at en skribent skriver en tekst som er helt ferdig med en gang.

Vemund Breen Haugen (15) er en av ungdomsskoleelevene som har skrevet en artikkel i det siste nummeret av Faktafyk. Han kom selv med ideen om Camp Refugee og endte opp med å skrive feature-artikkelen «En beretning om Camp Refugee». Det tredje utkastet han sendte redaktøren var altfor langt for magasinet, men det var tydelig at han nå begynte å komme på sporet av en god artikkel. Her kan dere lese hans uredigerte versjon, slik at dere kan sammenligne med den trykte versjonen for å se hvordan en tekst blir redigert, kuttet og jobbet med før det endelige resultatet står i magasinet.

Får du lyst til å skrive for Faktafyk? Skriv til oss om hva du kunne tenke deg å skrive om.

 

En beretning om Camp Refugee – 3. utkast

Camp Refugee. Hvis du googler det, får du opp bilder av norske barn med tunge sekker, av ekte flyktninger, og av teltleirer. Det kommer opp noen blogger og en side. En offisiell side som forteller deg at Camp Refugee er et rollespill. Men det er så mye mer enn det.

Jeg løper til bussen, svett av ulltøyet som allerede har begynt å klamre seg til meg, mens sekken humper opp og ned. Konfirmasjonsgruppa mi skal til Camp Refugee, og det eneste jeg har fått vite er at det varer i 24 timer, og at jeg må kle meg godt. Vi kjører opp til Gardermoen, mens vi leker gul bil, det mest kjedelige tidsfordrivet som fins.

Når vi kommer frem, ser vi hundrevis av ungdommer som står i en lang rekke, på vår alder. Vi stiller oss sammen med de andre, fortsatt uten noen idé om hva vi er med på. Til slutt kommer det noen bort til oss, og spør oss om vi har noen ønsker om hvem vi vil komme på gruppe med. Det har vi jo selvfølgelig, så vi separeres, og stilles helt bakerst i køen. Da vi omsider kommer inn, i en stor gammel låve, får vi en firkant rammet inn med teip å sitte på. Vi er omtrent 12? stykker, alle fra Oslo, på konfirmasjonskurs. Etter en god stund med kaos, begynner det. Jeg skjønner fort at dette ikke blir noen kosestund.

På flukt

Vi skal gå 7 mil. I mørket. Mens vi er flyktninger fra Sudan, og blir jaget av grensevoktere. De kan gjøre hva de vil, bortsett fra å skade oss. «Blir du kalt hore, så er det lov, da kan du gjøre det samme med han eller hun. Men det får konsekvenser.» Alle som får utdelt jenteroller, får nemlig ikke lov å vise noe som helst hår under rollespillet, da er du en hore, og kaster skam på familien din. Vi får utdelt falske penger, sudanske dollar. Disse skal angivelig brukes til å hyre en guide, som gjør at vi skal komme oss fra Sudan til Norge, og til å kjøpe det vi trenger under turen. Vi får tildelt ulike roller i en storfamilie og en gruppeleder som skal ta viktige valg for gruppa skal velges. Omtrent her var det et tilrop, og det sikret oss enda en halvtime i firkanten på gulvet, for da skulle selvfølgelig alt begynne på nytt. Deretter fikk vi utdelt sudansk pass. Vi måtte lære oss sikkerhetsnummeret utenat, fødested, dekkhistorie, fødselsdato, osv. Vi ble også fortalt at selv om de har dette hvert år, og mange tusener av ungdommer har vært med, så er det aldri samme opplegg noen av årene. Vi blir de første og siste som er med på akkurat dette Camp Refugee. Så får vi beskjed om at alt som er ulovlig; sånn som mat, lommelykt, godteri og lignende vil bli sjekket i sekkene våre av topptrente politihunder. Sekkene hadde vi fått beskjed om å legge igjen utenfor, så forestill deg 200 ungdommer rase ut og inn av en 1 meter bred dør. Det var rimelig mye kaos. Gruppen til den personen som kom sist inn, måtte nemlig gå en hel mil ekstra. Jeg husker fortsatt at det var gruppe 7. Deretter lærte vi noe nytt, et ord du ikke bruker i nærheten av noen som har vært på Camp Refugee.

Counting

I utgangspunktet virker det enkelt. Den første i rekka i gruppen din roper “One” (for guidene forstår bare engelsk). Nestemann roper “Two”, også videre. Hvis ikke vi roper det riktig, altså i gal rekkefølge, med for langt/kort mellomrom, eller det er utydelig, så må vi begynne helt på nytt. Greit nok. Så kommer haken.
Vi skjønner etterhvert at det ikke har noe å si hvor tydelig du roper det, guidene sier du kan fortsette når de finner det for godt. Og det skal jeg si, at det var ikke alltid guidene fant det for godt.
Men først skal vi altså til ambassaden. Det er der vi skal få tak i papirene som skal gi oss innpass til Norge. Hvis vi greide å få tak i tolv papirer, ble det lovet at vi kunne sove på et firestjernershotell, på Gardermoen.

Da vi kom til ambassaden, ble vi møtt av “politimenn”. Vi måtte selvfølgelig stå å vente en stund, før vi kom inn til “sikkerhetskontrollen”. Her ble lederen vår stilt noen rutinespørsmål. Under denne “sesjonen”, begynte to stykker å le. Egentlig ikke så rart, vi tok ikke opplegget så veldig seriøst akkurat da og situasjonen var litt komisk, men det skulle de få angre stygt på. De to som lo av han, fikk alt innholdet i sekken revet ut, som en «tilfeldig» inspeksjon. Da de ikke fant noe nevneverdig, hadde de så vidt tid til å stappe alt i sekken igjen, før vi måtte bevege oss videre. Så var det å få tak i papirene. Det var forskjellige kontorer som vi måtte innom og det var ikke grenser for hva de fant på. Hos en måtte vi ta push-ups med sekkene på ryggen, hos en annen måtte vi synge «Ja, vi elsker», mens gruppelederen fylte ut et papir. Hvis det var noen som ikke sang, lo, så direkte på dama som krevde det osv., måtte vi starte på nytt. Vi sto der kanskje i tre kvarter, og den stakkars gruppelederen måtte fylle ut 4 eksemplarer. Hos en annen måtte vi svare på masse spørsmål om Norge, og her var inspektøren veldig hyggelig. Han ga oss god tid og det arket vi ville ha uten hindringer. På en annen var familiemoren vår gravid, og vi måtte bære henne frem og tilbake i en trang korridor mens 12 andre grupper sto å så på. Og så var det ambassadøren. Det var en dame med livvakter rundt seg, og når hun kom forbi, måtte vi knele på gulvet og be.

Hun kom forbi en god del ganger. Og sånn fortsatte det. Fra kanskje i ett tida, til det ble mørkt, til omtrent i 18-19 tida. Vi fikk tak i sju papirer til slutt, og ingen vi snakket med hadde greid å få over ti. Så begynte slitet.

Vi begynte å gå omtrent når det akkurat var blitt mørkt, nedover en kjerrevei full av snø, hvor vi ikke kunne se hånda foran oss, med 10 kilo på ryggen, uten lommelykt. Det som var litt skummelt, er at vi mistet tidssansen fullstendig, for det var ingen måne, ingen klokke, ingenting. Så hvor lenge vi fomlet rundt i snøen, kan jeg helt ærlig ikke si. Det eneste jeg kan si sikkert, er at vi ikke fikk lov til å gå på do.

Grensa til Jemen

Alle gruppene sto klumpet sammen. Røde lys glimtet overalt. Høyttalere skrek ordre overalt. Vi sto lenge og ventet. Det kunne vært en time, det kunne vært en halv. Stemningen var spent, og vi hørte rop rundt oss hele tiden. Det var mange som ikke husket noe av informasjonen på passet vi hadde fått utdelt. Da det var vår pulje sin tur ble vi skreket til av grensevaktene, og stilt på rekke. De så ut som geriljasoldater, med gul, grønn og rød ansiktsmaling, og med en utrolig sterk lommelykt, som de selvfølgelig lyste oss i ansiktet med. Det er nå jeg kommer på at passet mitt ligger dypt ned i sekken, i en jakkelomme på den vindjakka jeg reiste i, ikke den tjukke jeg har på nå. Jeg begynner febrilsk å rote i sekken, og finner det akkurat før han kommer til meg. “WHAT IS YOUR DESTINATION?”, får vi spyttet i trynet med lommelykten rett i fleisen. N-norway, greier jeg å få stammet frem. “WHY DO YOU WANT TO GO TO NORWAY?” forsetter han. Jeg prøver å lire av meg dekkhistorien vår, den om at regjeringen ikke lar oss selge jordbruksvarene våre, fordi vi angivelig støtter en organisasjon som gjør ditten, og derfor gjør vi datten, også videre. Det ender selvfølgelig med at vi må reise fra landet. Etter å ha fremsagt hele passet utenat, til og med det lange sikkerhetsnummeret, virker han fornøyd. Trodde jeg. “10 PUSH-UPS!”, vræler han. Fortsatt med vottene av, jakka i den ene hånden og passet i den andre, og sekken på ryggen, presses jeg ned i nysnøen, og tvinges til å gjøre push-ups. Det er midlertidig to forskjeller. Han teller sånn her: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 8, 8, 8, 8, 8, 9, 8, 7, 5, 7, 8, 9, 9, 10. Og han holder oss nede med hånden, i tillegg til sekken. Mens han plukker ut de som skal gjøre push-ups, hopper alle andre opp og ned med armene høyt opp i lufta.

flukt_farger_5

Etter omtrent tjue minutter, måtte vi sprinte over grensa.

FNs flyktningleir

Vi ser de andre gruppene, som kom før oss, ligge i soveposene sine på presenninger mens de snakker lavmælt. Vi blir møtt av et par vennlige FN-folk, som gir oss en presenning, og forteller oss at jo stillere vi er, jo lenger får vi sove. Når vi har satt oss ned, kommer de med “mat” til oss. Det er en pose med kokt ris og bønner. Det er omtrent en håndfull til hver. Under normale omstendigheter, hadde vi sikkert protestert og sagt at dette går vi ikke med på, som den norske ungdommen vi er, men etter en så lang dag med slit er vi lykkelige over å se et vennlig fjes og vi spiser rasjonene våre.
Vi vekkes brått og får beskjed om å pelle oss ut av senga, pakke sammen, og komme oss avgårde. Grensevaktene jakter på oss. Og her oppdager jeg noe interessant. For det første er det fortsatt like mørkt. For det andre, så klør ikke kontaktlinsene. Det betyr at vi har sovet under 3 timer, det vil si, så godt som ingenting. Jeg var ganske skuffet. Men vi hadde ikke akkurat noe valg.

Til nå hadde det skjedd noe så å si hele tiden. Men dette var annerledes. Vi gikk, gikk og atter gikk, på veier, i skogen, hvor som helst. Grensevaktene jagde oss med bil. De kjørte sakte frem og tilbake på veien, med høyttalere og lys. Hver gang vi så den eller en annen bil, eller et menneske, for den saks skyld, måtte vi hive oss i grøfta. Og da var det ikke bare å lene seg ned. Da var det å hive seg hodestups ned i grøfta så fort som overhode mulig. De som ble tatt, måtte nemlig starte på nytt. Og etter hver gang, så måtte vi ha Counting. Ikke noe mat, ikke noe søvn, to dopauser på 20 timer, legge seg i grøfta og nesten nyte privilegiet å ligge.

Grensa til Sverige

Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er kanskje en av de mest positive overraskelsene jeg har fått, i løpet av mitt fjortenårige, lange liv. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men det var en dame, ved en bil, som spurte oss hvor vi skulle, og ønsket oss lykke til. Ingenting mer. Dere aner ikke hvor stor lettelse det var. Vi kommer omsider tilbake til der vi startet. Vi går inn i en stor gymsal, det er fortsatt natt og et par med skinn-vester og bart danser rundt til trønderrock. De sier vi skal få pizza. Vi sitter og slapper av ordentlig, for første gang på over et halvt døgn. Vi ser noen kanner som det står 90 % hjemmebrent på. Døra smeller opp, og en trønder med en colakasse og Dolly Dimples esker i hånda kommer inn. I omtrent et sekund er alle glade. Så dukker det opp en mengde spørsmål hos de skarpeste. Dolly Dimples her oppe? Ser ikke de eskene veldig lette ut, siden han bærer over 8 kartonger i en hånd? Trønderen slipper alt sammen og avslører at de er tomme, og sier at vi må gå videre. Stemningen er laber.

Asylmottaket

Jeg trodde helt ærlig at det ikke kunne bli noe særlig verre, men som jeg har nevnt et par ganger, så har vi tatt feil et par ganger på turen. Vi får beskjed om å stille oss opp på rekke utenfor. Vi står og fryser. Det er tretten grupper totalt, vi var de nest siste som kom inn. Vi kommer foran politiet, hvor gruppelederen forteller vår gripende historie, hva vi har tenkt til å gjøre her, også videre. Vi blir så stuet inn på et lite rom, uten noe inventar. Tenk deg et bøttekott ganget med tjue. Et klasserom delt på sju. Det var i hvert fall altfor lite, og vi måtte sove oppå hverandre, i de svette ulltrøyene våre. Lysene ble slukket, og vi slokna sammen med det.

Vi blir vekket av kraftig banking på døra, med ordre om å pakke sammen så fort det lar seg gjøre. I kanskje tre timer mens solen stod opp satt vi på det knøttlille rommet. Og det passet oss utmerket godt. Det er noen av de tre morsomste timene jeg har hatt. Vi snakket og lo, slappet av, og avventet. Eneste problemet var at vi måtte fryktelig på do. Etter dette ble vi hentet, og det var en offisiell seremoni om hvem som hadde fått innpass i landet. Det var to stykker, som jeg tror ble plukket ut på måfå. De fikk angivelig skyss tilbake og en cola hver. For deg er sikkert ikke en cola så mye, men vi ville myrdet for en cola akkurat da, med tanke på hva vi fikk til frokost. Frossen salami som vi måtte rive i stykker for å få den på brødskiva, nugatti som alle hev seg over uten å klare å få noe ut av boksen, en yoghurt og en liten skolemelk. Stusselige saker.

Talen som forandret på alt

Det ble holdt enda en presentasjon. Men denne var dog litt annerledes. Denne satte ting i perspektiv. Først fortelles det om verdens fattigdom. Ikke noen nye saker, men med gripende bilder og sanne historier. Den satte virkelig ting i perspektiv. Deretter fikk vi vite at den lille håndfullen med ris vi fikk, var dobbel rasjon av det som er vanlig å få når du er på flukt, og at de vanligvis ikke har presenning i flyktningeleirer. Etter dette kommer det virkelig banebrytende.

Jeg visste at vi ikke hadde gått sju mil. Såpass greide jeg å tenke meg til. Men at vi bare hadde gått noen få kilometer, det var ganske absurd. Deretter fikk vi servert en løgn om at vi skulle være med på enda et opplegg, som varte i åtte timer, og at foreldre og skole allerede var blitt varslet. Dette skjønte mange var tull med en gang, men mange bet på kroken, og det ble noe voldsomt kaos. Det var da vi fikk nådestøtet.

“Tenk om ekte flyktninger hadde fått vite at de bare skulle være flyktninger i åtte timer til. De hadde danset av jubel. Men dere syter og klager, selv om dere bor i et av verdens beste land”

Camp Refugee var en minneverdig opplevelse, som ikke var så gøy å gjennomføre, men som det er dobbelt så gøy å se tilbake på. Det var verdt det, og det satt virkelig ting i perspektiv. Jeg er glad jeg ble med, selv om jeg har blandede følelser. Det var virkelig en once-in-a-lifetime-experience.

Vis kommentarer