Mark Owen
Prolog: Chalk one
Ett minutt unna målet ble skyvedøren på Black Hawk- helikopteret dratt opp.
Jeg kunne så vidt skjelne crew chiefen – nattbrillene dekket øynene hans – der han sto og holdt én finger opp i luften. Jeg kikket meg rundt og så at SEAL-kollegene mine sendte signalet videre gjennom helikopteret.
Motorlyden fylte kabinen, og det var umulig å høre noe annet enn rotorene til Black Hawk-en som slo i luften. Vinden slo mot meg idet jeg lente meg ut for å kaste et blikk på bakken under oss i håp om å få et blikk av byen Abbottabad.
Halvannen time tidligere hadde vi gått om bord i de to MH-60 Black Hawk-helikoptrene og flydd av gårde inn i en natt uten måneskinn. Det var bare en kort flytur fra basen vår i Jalalabad i Afghanistan til grensen mot Pakistan, og derfra var det enda en time til målet, som vi gjennom flere uker hadde studert på satellittbilder.
Det var bekmørkt i kabinen bortsett fra lyset fra cockpiten. Jeg hadde sittet presset inn mot den venstre døren uten plass til å strekke ut beina. Vi hadde fjernet setene fra helikopteret for å spare vekt, så vi satt enten på gulvet eller på små campingstoler som var kjøpt inn i en lokal sportsbutikk før vi dro.
Rettighetene for utdraget gjelder kun for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.
