Flere tekster av elever

I 2020 startet Norskseksjonen i Utdanningsetaten i Oslo og Foreningen !les et samarbeid der vi inviterte skrivelystne elever i videregående skole til å skrive artikler rettet mot ungdomsskoleelever til Faktafyk. Elevene har brukt sin egen stemme til å skrive om alt fra deres egne oppfatninger av utfordringer i egen samtid. Her er tre tekster fra prosjektet som ikke står på trykk i selve magasinet.

Likestilling

Tekst: Mohadeseh Sheikh-Ali

Jeg er en jente med afghansk opprinnelse, som har vokst opp i Iran. Fra jeg var fem år, kunne jeg aldri gå ut uten hijab. Det var vanskelig for meg og de andre barna. I noen muslimske land er det påbudt for alle kvinner å bruke hijab. Derfor har myndighetene opprettet et moralpoliti som blant annet skal passe på at kvinner dekker seg til etter gjeldende regler.

En dag da jeg var tolv år, tenkte jeg at jeg kunne gå ut uten hijab fordi jeg var et uskyldig barn som ikke kunne bli utsatt for noe. Men en politimann kom bort til meg. Først spurte han meg med høy stemme, uten å tenke på at jeg var et barn og kom til å bli redd, «Hvor er hijaben din?». Han skrek til meg, og jeg ble sjokkert og så redd at jeg ikke klarte å svare. Jeg stod der helt stum, og så plutselig begynte han å skrike igjen. Da startet han å vise meg køllen sin, og da ble jeg mer redd, og jeg løp hjem igjen med en gang.

Jeg hadde aldri trodd at politiet ville skrike til barn og skrike dobbelt så høyt når de ser at barnet er redd. Etter denne episoden fryktet jeg politiet. Jeg følte meg utrygg i byen min. Familien min tenkte at det kanskje ville være bedre for oss å flytte fra landet, fordi menn og kvinner ikke er likestilt. Derfor flyttet vi til et land som har likestilling.

I Iran har kvinner verken lov til å snakke høyt, sykle eller gå på en fest med menn. Kvinner får ikke lov til å si nei til mannen sin, faren eller broren sin, og de kan ikke nekte å gifte seg med den personen som foreldrene har valgt. Mannen bestemmer, og dersom kvinnen sier nei, kan hun bli slått eller banket. Det kan være mannen din, faren din eller en av brødrene dine som utøver volden. Kvinner må alltid ha tillatelse fra mannen sin før de skal dra hjemmefra.

Nå bor jeg i Norge, og her trives jeg. Ingen spør: «Hvorfor har du ikke hijab på deg? Hvorfor bruker du ikke lang kjole? Hvorfor går du på fest med menn? Hvorfor er du venn med gutter? Hvorfor har du kjæreste?» Jeg har muligheter og rettigheter. Nå lever jeg det livet jeg har ønsket siden jeg var barn.

Jeg håper at en vakker dag vil flere i Iran begynne å tenke at iranske kvinner også kan jobbe ved siden av hjemmearbeid og ta mer utdanning. Kvinner kan ha de samme yrkene som menn. Mannen kan støtte kona si til å ta utdanning, for å få en god jobb og samarbeide med mennene. I Norge har kvinner og menn like rettigheter og muligheter, og de jobber sammen for å få et bedre liv.

Kvinne eller mann, vi er alle mennesker

Tekst: Maren Rafaelsen

Det første spørsmålet foreldrene får, er gjerne: «Ble det en gutt eller jente?» Kjønnet setter barn i bokser, og det lille barnet må følge normer med forventninger til hva det innebærer å være mann eller kvinne. Hva fører kjønnsroller til, og hvor stor påvirkning har de på samfunnet?

Kjønnsroller og likestilling går hånd i hånd. Ubalansen i likestilling blant kjønnene i arbeidslivet begynner faktisk mens vi er små. Kjønnet velger vi ikke selv, likevel følger det med forventninger om hvordan du skal oppføre deg, se ut, hva du skal like og ikke skal like. Disse normene fører til at enkeltmennesker kan falle utenfor resten av samfunnet fordi de ikke passer inn i denne boksen av ønsket atferd. Så tidlig som i barnehagen blir barna utsatt for de voksnes tradisjonelle kjønnsrolleoppfatninger. Det viser en studie basert på studenters observasjoner under praksisperioden sin på barnehageutdanningen ved Universitetet i Stavanger. «Søte jenter, tøffe gutter» møter barna allerede i barnehagen. Det går i jenteklær og gutteklær. Jentene skal fremstå «søte» og «pene» og ha klær med en viss fargepalett, som rosa og andre lyse farger. Guttene derimot skal fremstå «tøffe» og «kule». Guttene blir oppmuntret til mye fysisk aktivitet, jentene derimot til pusling og perling. Om jentene løp med guttene og hadde et høyere lydnivå, ble de bedt om å roe seg ned. Allerede fra barnehagen av er kjønnsrollene viktige, og barna blir lært opp til å leve opp til forventningene. Slik blir kjønnsrollene opprettholdt, og disse barna vil vokse opp og videreføre tradisjonen.

Kjønnsroller preger samfunnet. Begge kjønns muligheter og valg begrenses av forventninger. De er normer, ikke regler, så det er ingen straff, som fengsel eller bot, for å trosse dem. Likevel kan den sosiale straffen være verre enn noen dager i fengsel. Om samfunnet fryser ut den delen av befolkningen som ikke ønsker å følge de tradisjonelle kjønnsrollene, eller de som ikke passer inn i en av to bokser med forventninger, kan de havne utenfor. Det å føle seg utenfor sitt eget samfunn hele livet er en straff i seg selv, men å bli staffet så hardt når du ikke har begått noe som helst lovbrudd, er katastrofalt for et enkeltmenneske. Kjønnsrollene har røtter dypt i menneskets historie, men i dagens samfunn ville det vært enklere uten bokser å passe inn i. Mange ville verken ha havnet utenfor eller følt seg utenfor. I dagens samfunn er det heller ikke likestilling mellom kjønnene. De tradisjonelle kjønnsrollene er mye av årsaken til mangel på likestilling. Mannen skal være sterkere og tøffere på grunn av kjønnsrollen han har fått. I dag er 7 av 10 ledere menn, ifølge nøkkeltall fra SSB, noe som viser hvor stor påvirkning disse kjønnsrolleforventningene har. Mange kvinner slipper ikke til eller ønsker ikke å være ledere fordi det ikke forventes av dem. Kvinner har et helt system av normer som strider imot et valg om å være leder over menn.

Slike normer opplever ungdommen både i oppdragelsen og miljøet de velger å være i. Foreldre og venner har ulike forventninger til ungdommene avhengig av kjønn. Ofte kan foreldre oppmuntre sin sønn til å spille fotball, men sin datter til å gjøre noe mer kunstnerisk. Jenter må også gjerne jobbe mer for å få oppmerksomhet både på skolen og hjemme, mens for gutter går det mer naturlig fordi det oftere tar mer plass.

Foreldre kan oppdra datteren sin med verdier som ikke nødvendigvis passer i det miljøet hun er i. Disse verdiene kan være å være tøff og å satse høyt i arbeidslivet. Likevel kan miljøet hun er i, òg gjøre at hun føler at hun ikke kan utøve disse verdiene. Det kan være tøft å stå opp imot normer som dominerer blant dine, men det er det som må til for å bryte disse tradisjonelle kjønnsrollene som preger samfunnet.

I dag finnes det flere kjønnsnøytrale barnehager som jobber aktivt for å fjerne disse tradisjonelle kjønnsrollene fra barnas hverdag. Det er slike tiltak som må til for å åpne samfunnet opp for dem som ikke ønsker å bli utsatt for de forventningene som følger med å være kvinne eller mann. Media og film har vært store opprettholdere av de etablerte kjønnsrollene, og en reform innen disse to industriene med søkelys på det å vise at ikke alle går under de to kategoriene mann og kvinne, hadde vært stor fremgang i det å vaske ut de tradisjonelle kjønnsrollene. Norge er et land som er kommet langt i likestilling av kjønnene, og det at skolegang er obligatorisk for både jenter og gutter har skapt en lik forventning om at de begge skal delta i like stor grad i arbeidslivet. Dette er forventninger som gjelder hele samfunnet, ikke bare de ulike kjønnene. Dette gjelder ikke for alle andre samfunn. I 2014 fikk Malala Yousafzai Nobels fredspris for sitt arbeid for jenters rett til å gå på skole. Hver dag blir det gjort fremgang, men det er langt ifra likestilling mellom de to kjønnene i verden. Likevel er det bedre enn det var for noen år siden, fordi kjønnsrollene er bevisstgjort.

Kilder:
kjønnsrolle – Store norske leksikon
https://forskning.no/partner-barn-og-ungdom-universitetet-i-stavanger/kjonnsrollene-lever-i-beste-velgaende-i-norske-barnehager/320578
https://kvinnefronten.no/kjonnsroller/
https://ndla.no/nb/subjects/subject:3/topic:1:55163/topic:1:168398/resource:1:53409

Eyh, la meg ta deg med til Oslo

Tekst: Hibo Osman Adan

Definer ordet «kultur». Jeg antar at du tenker at det er noe med tradisjon, normer og handlemåter. Vel, du har nesten rett. Det finnes mange ideer og tanker om hva kultur er, og like mange definisjoner av begrepet. Å si hva kultur er, er ikke like enkelt som du tror. Mange vil assosiere kultur med film, musikk, teater og kunst, og det er det du finner når du leser kulturdelen i VG eller Bergens Tidende. Søker du på ordet «kultur» på nettet, finner du i stor grad det samme. Men hva betyr egentlig ordet «kultur»? Svaret du får, vil nok være forskjellig fra person til person, fordi kultur sier noe om hvor du kommer fra, og hvem du er. Kultur er dermed noe som er nært og lært. Når en da befinner seg i en situasjon der det oppstår et møte mellom de ulike kulturene, er det ikke så enkelt å vite hva man skal gjøre. Der noen sier «Hei, jeg må gå hjem, mamma ringer» eller «Vil du bli med til Majorstuen?», kan andre si «Eyy, bror, la oss jette en kjapp tur til Maja» eller «Høra, jeg må avor nå, ass. Wallah, mamma driver å skækker, bror». Dette er et typisk eksempel på språkbruken til en del ungdom. Og du lurer nok på hva de snakker om, om du hadde vært ei 60 år gammel dame. For det er jo ikke norsk de snakker. Eller?

Altså, det er ingen nyhet at Oslo er en delt by. Ikke bare er Oslo en hovedstad og det nærmeste Norge kommer en internasjonal storby, men det er også ulikhetenes by. Reiser du rundt i landet, finner du sikkert et skille eller to, men det er bare i Oslo du finner så tydelige sosiale forskjeller basert på geografiske skillelinjer (Ljunggren, 2017). Men hvordan kom vi oss hit? Hvordan kom vi til at Oslos største utfordring er «bikiniskillet mellom øst og vest» (Gitmark, 2017), som gradvis blir større og større?

Som Jamal i boka Tante Ulrikkes vei sa: «Og du veit hvor mange som snakker dritt ass. Alltid, ‘Stovner er det mest tæze stedet i byen. Utlendinger er tæze folk’» (s. 17). Hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at vi alltid skal forhåndsdømme folk uten å engang kjenne dem? Om jeg skal være ærlig, så har jeg også forhåndsdømt andre. Jeg undervurderer alltid hvor lite folk vet om det å vokse opp med innvandrerbakgrunn. Det å være «outsideren» i et samfunn. Oppleve stigmatiserende blikk fordi en innvandrerskepsis i media produserer fremmedhat og frykt blant befolkningen. Men også det manglende forholdet innvandrerne har til det «norske», tyder på at en ikke framstiller seg selv som en del av nasjonen. Framstillingene av utlendinger i media som «rare», «terrorister» eller «annerledes» forsterker bare «vår» følelse av å være ekskludert.

Så hvorfor vet ikke folk mer? Media setter ofte utlendinger i et negativt lys, samtidig som det positive blir redusert til noe ubetydelig og lite. Hvorfor viser man ikke fram flere perspektiver på virkeligheten? Ville det ikke nyansere bildet av samfunnet? Alle vet jo at en historie ikke alltid er svart eller hvit.

For noen tiår siden hadde nok alle kalt Norge et homogent samfunn, fordi majoriteten så på seg selv som etnisk norske. Nå har landet derimot utviklet seg til et mer flerkulturelt samfunn. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB, 2019) utgjorde i 2019 3,4 % av folketallet norskfødte med innvandrerforeldre, enklere forklart som andregenerasjonsinnvandrere. Blandinga av ulike Non Stop fører til kulturmøter og konflikter. Som ordet tilsier, betyr kulturmøter møter mellom kulturene. Det kan dreie seg om to individer som kommer fra to helt atskilte kulturer med ulike verdier, syn på livet, trosbekjennelser og så videre. Jeg tilhører for eksempel en egen kultur med verdiene og religionen min, samtidig som jeg sosialiserer meg med andres.

Kulturmøter fører òg til en økende bruk av begrepene «nordmann» og «utlending». Begrepet «utlending» utgjør på mange måter en kontrast til «nordmann» i det norske samfunnet, noe som bidrar til å skille oss fra hverandre, samtidig som det også generaliserer begge. Altså blir ordet «utlending» det samme som «ikke norsk» og blir sett på som noe fremmed. Ser vi begrepet i sammenheng med Mo og Jamal i Tante Ulrikkes vei, kan vi legge merke til at Jamal er stolt av å være utlending, mens Mo bruker utdanningen sin for å bli en del av «det norske» og som et virkemiddel for å komme seg vekk fra Stovner. Siden de har et ikke-innenlandsk navn, er mørke i huden og bor på Stovner, et sted kjent for kriminalitet og innvandring, er det alt som skal til for å bli kalt «å ja, du er en av dem, ja».

Som Jamal sa, har alle med en kulturell tilhørighet én ting felles, de er nemlig alle «svartinger på en hvit land». «Svartingene», som jeg tolker som «utlendinger», blir ifølge han aldri en del av «det norske». Videre fortsetter han med: «Vær stolt av hooden din, selv om andre folk snakker dritt.» I kontrast til Mo, som ønsker avstand og distanse fra det å bli sett på som en utlending, er Jamal stolt av å være en del av «svartingene». For Jamal og for mange andre utlendinger tror jeg tanken om at du aldri blir norsk selv når du er født her, snakker språket flytende og har fullført universitetet, blir forsterket. Lik det eller ei, men du vil til sjuende og sist bli sett på som en utlending.

Kulturmøter har både positive og negative sider. Positive fordi du tar del i samfunnet og verden der du kan lære om andre samtidig som de lærer om deg, og negative fordi du sitter igjen med spørsmålene «hvor hører jeg til?» og «hvem er jeg?». Å ta del i samfunnet og andre kulturer kan gi deg et større innblikk i andres væremåte. Du trenger ikke å låse deg inne i din egen boble og fokusere på deg selv. Det er mye fascinerende, mye nytt og ulikt som du kanskje ikke vet om. Og who knows … kanskje du til og med lærer noe nytt.

En reise med trikken i Oslo er en reise i arkitektur, språk og kultur, noe som medfører et spennende bymiljø. Altså, ikke lyv. Vi kan alle være enige i at det ser ulikt ut på Frogner og Haugenstua, og det er nettopp dette skillet som gjør Oslo til noe eget. «Boka om Oslo er fortellinga om to byer (Genius, Nilsen, 2013), «fattige østkantfolk» og «rike vestkantfolk» der fordommene om hverandre lever i beste velgående. Mulig at du kjenner igjen disse versene av Karpe: «Østkantsvartinga – t-skjorter fikk dem billig, ass» eller «Vestkantsvartinga – skjorter med polospiller på». Som Jamal sa: «De ser på oss som ghetto og tror de er så mye bedre enn oss fordi de har penger.» Vel, er ikke det det første du tenker på når noen sier «Jeg bor på Stovner»? På mange måter kan man knytte denne setningen inn i det realistiske bildet av Oslo, der folk fra vestkanten ofte blir sett på som utakknemlige og bortskjemte og som folk som lever i en «beskytta boble», mens man ofte forbinder østkanten med fattigdom og kriminalitet, noe som ikke nødvendigvis har så mye med virkeligheten å gjøre.

Har du hørt om kebabspråk eller multietnolekt? Det er slike ord som blir sett på som rare av noen eldre mennesker fordi de mener at ordene ødelegger det norske språket. Men for å være ærlig så ser jeg ikke hvorfor multietnolekt bryter ned språket. Det er jo ikke så vanskelig å forstå at ungdom synes det er kult å trikse med ord og uttrykksmåter. Er ikke det bare chill? At ting forandrer seg? Vi lever jo tross alt i en høyteknologisk verden. Så ikke himl med øyene når du hører ungdom bruke «wallah» istedenfor «jeg sverger». Lær deg kebabspråket, Karen. For meg handler ikke språk bare om å kommunisere med ord og setninger, men at det også skal gi rom for ulike nyanser og valører som skriftbildet vårt ikke kan gi. Språk er en del av din identitet, nøkkelen til innsiden av hvem du er. Så jeg er nok enig med Jamal.

I en storby som Oslo der folk snakker ulike språk, kalles det flerspråklighet. På mange måter kan vi si at språket har en symbolsk verdi for utviklingen av ens identitet og tilhørighet. Ved å studere språket mange ungdommer eller Jamal og Mo bruker, kan man se at de snakker et simpelt gatespråk med venner, mens de snakker litt mer formelt med eldre og lærere.

Som sagt er Oslo en delt by. Både sosialt, økonomisk, språklig og kulturelt. Folk her lever både i øst og vest, og i grove trekk opplever jeg at dette er to verdener som ikke møtes. Som Don Martin sa: «Folk på vestkanten sirkulerer i miljøene sine og har Bogstadveien som hovedgata si, mens østkanten har sentrumet sitt mellom Torggata og Grønland» (Møller, 2014).

Så for å avslutte med det Karpe selv sa: «Hvor eru bur hen a? Eyh, la meg ta deg med til ah-ta-ta deg med til Oslo!» (Genius, 2008).

Referanser:
Genius. (2008, 09 29). Vestkantsvartinga. Hentet fra Genius: https://genius.com/Karpe-vestkantsvartinga-lyrics
Genius. (2013, 03 09). Nilsen. Hentet fra Genius: https://genius.com/Don-martin-nilsen-lyrics
Gitmark, H. (2017, 07 10). La meg ta deg med til byen min. Hentet fra Agenda Magasin: https://agendamagasin.no/kommentarer/la-ta-byen/
Ljunggren, J. (2017). I Ulikhetens by.
Møller, M.B. (2014, 11 04). Stolthet og fordommer. Hentet fra Dagsavisen: https://www.dagsavisen.no/reportasjer/stolthet-og-fordommer-1.278748
SSB. (2019, 07 04). Norskfødte med innvandrerforeldre – hvordan går det med dem? Hentet fra SSB: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/norskfodte-med-innvandrerforeldre-hvordan-gar-det-med-dem

Les flere elevtekster her

Se konkurranser og aktiviteter her