Forbuden frukt

Si meg hva som er forbudt og hvorfor, og jeg skal si deg hva slags samfunn du lever i.

 På Internett kan man ofte finne artikler om rare lover fra ulike steder i verden, fra den gamle loven i Bellingham, Washington som sa at en kvinne ikke kunne ta andre trinn enn bakoversteg når hun danset, til forbudet som fortsatt gjelder i deler av Afrika, nemlig mot å spise slanger til frokost på en søndag. Men også i Norge har vi hatt mange forbud som har forsvunnet, og nye som har kommet til.

 Et av de mest kjente forbudene i norgeshistorien har gitt navn til en hel epoke: forbudstiden. Brennevinsforbudet ble opprettet under første verdenskrig og ble gjort permanent da 61,6 prosent av befolkningen stemte for det i 1919. Den store folkelige støtten kom av avholdsbevegelsens arbeid på 1800-tallet, da de bidro til økt bevissthet om de skadelige effektene av stort alkoholkonsum, både for den enkelte familie og for samfunnet som helhet. I Norge var det fortsatt lov å drikke øl og svakvin, mens i USA, som hadde forbudstid i omtrent samme periode, forbød noen stater all slags alkohol. Både i USA og i Norge førte forbudet til hjemmebrenning og økt smugling av sprit.

Selv om brennevinsforbudet i stor grad fortoner seg som et moralspørsmål, var det ikke nødvendigvis endringer i moralen som gjorde at det ble opphevet i 1923, og det var heller ikke på grunn av folkets vilje, men takket være klare meldinger fra handelspartnerne Spania og Portugal: Hvis Norge ville fortsette å eksportere fisk til dem, måtte de få selge sherry, portvin og madeira til Norge.

Likevel er det lett å se tegn på den tidas moralske vurderinger hvis vi ser på hvordan alkoholen ble regulert i Sverige på samme tid. Der ble det satt en alkoholkvote for hver mann – men fattige og arbeidsløse fikk ikke utdelt «motbok» å handle for, og unge kvinner fikk bare svært lave kvoter. Alkohol var jo ikke bra for dem. Denne ordningen fortsatte fram til 1955 i Sverige.

 Folkeforbud

Forbud har ofte fungert som en form for regulering av uønskede grupper. Et av de mest kjente eksemplene i norsk historie er «Jødepassusen» i paragraf 2 i Grunnloven. Jødene ble ansett som «en stat i staten», som ikke fremmet Norges interesser, og derfor fikk de ikke lov å være i landet uten «leidebrev». Jødene var ikke den eneste gruppen som ble nektet adgang til riket – også jesuittene fikk forbud mot å komme til Norge, en lov som ikke ble opphevet før 1956.

Et mer subtilt virkemiddel var Stortingets vedtak i 1951 om at «omstreifere» ikke fikk lov til å bruke hest. Det ble sagt offentlig at omstreiferne mishandlet hestene sine, men det underliggende ønsket med loven var i stor grad å stagge «taterplagen» og hindre folkegruppen i å reise fritt. Først i 1974 ble forbudet fjernet.

 Seksualforbud

Om man ser på hvilke forbud som har blitt opphevet gjennom tidene, kan det fortone seg som om staten gradvis har gitt slipp på å bestemme over folks private moral. Fram til 1842 kunne homoseksuell atferd straffes med døden, men man kjenner bare til to saker som ble brakt for retten, og ingen av dem førte til avrettelse. Muligens foretrakk myndighetene å lage så lite oppstuss som mulig om slike saker. Fra 1902 var straffen fengsel inntil ett år, og først i 1972 ble homoseksualitet for menn avkriminalisert. At lesbiske forhold ikke var forbudt, sier i seg selv noe om hvordan samfunnet så på kvinner. De ble ikke betraktet som vesener med egen seksualdrift, derfor var seksuell aktivitet mellom to kvinner ikke engang noe man kunne snakke om i offisielle fora.

Andre land i verden har fortsatt forbud mot homoseksualitet i ulik grad. Ifølge Amnesty International gjaldt det i 2014 for 38 afrikanske land. I Russland er homoseksualitet formelt sett lovlig, men myndighetene introduserte i 2013 en lov mot å «spre propaganda for ikke-tradisjonelle seksuelle forhold», som i praksis brukes for å begrense homoseksuelles ytrings- og bevegelsesfrihet.

Fortsatt bestemmer vi over seksualmoralen her i landet, for eksempel ved å ha en seksuell lavalder. Det henger sammen med hvordan vi ser på sex: som en samtykkende handling mellom voksne mennesker.

 Frihet og sikkerhet

Forbud begrenser ofte enkeltmenneskets valgfrihet ut fra et ønske om å beskytte samfunnet som helhet – eller mennesket mot seg selv. Et eksempel er forbudet mot skateboard i Norge, som varte fra 1978 til 1989. Rullebrettene var et nytt fenomen i Norge og ble forbudt siden rapporter fra USA fortalte at mange unger på skateboard skadet seg. Men ingen ville tenkt på å forby fotball eller håndball av samme grunn.

Tradisjonelt har partier med stort fokus på individuell valgfrihet ønsket å fjerne forbud som begrenser fri utfoldelse. For eksempel har Fremskrittspartiet lagt stor vekt på å oppheve regulering av segway, vannskutere og snøskutere, mens andre partier, som Arbeiderpartiet, har ønsket å begrense slik motorisert ferdsel på grunn av at de er til sjenanse og fare for andre mennesker, ødelegger natur og forstyrrer dyr.

Slike skiller er imidlertid ikke absolutte: Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har siden 2013 tidvis arbeidet sammen for et forbud mot nikab – et heldekkende religiøst plagg. I denne aktuelle debatten er folk svært uenige om hva et slikt eventuelt forbud egentlig handler om: Er det et angrep på religionsfriheten og stigmatisering av en folkegruppe? Handler det om at alle må vise ansiktet sitt om et demokratisk og åpent samfunn skal fungere? Er det et tiltak for å sikre kvinners frihet og helse? I så fall: Burde man forby kosmetiske operasjoner også?

Den som lever, får se hva framtidas historikere har å si om dagens juridiske vurderinger.