Frøhvelvet på Svalbard

Inne i et frossent fjell på Svalbard ligger Svalbard Globale frøhvelv. Hvis du flyr inn til Longyearbyen i mørketiden, ser du inngangsportalen til frøhvelvet som en lysende juvel i fjellsiden ovenfor flyplassen.

Men tar du turen opp fjellsiden for å se nærmere på bygget, må du være på vakt mot isbjørner, for der oppe møter du bare en låst ståldør omkranset av høye snøskavler. Ingen der inne vil lukke opp om du banker på.

Vi som jobber med frøhvelvet, åpner det bare noen få ganger i året for å lagre inn nye frø. Med nøkler, kort og koder låser vi oss inn de tre første dørene. Fra inngangen leder en tunnel inn til en forhall med dører inn til tre store lagerhaller 120 meter inne i fjellet. Enda må man gjennom to ståldører før man står inne i skattkammeret. Skatten som voktes så godt, er verdens største samling av frø fra planter som vi mennesker er avhengige av for å leve.

De frøene som lagres i frøhvelvet, er alle på en eller annen måte nyttig for mennesker. De fleste er fra matplanter som hvete, ris og mais, men det er også noen frø av planter som brukes som medisin eller til å lage tekstiler av. Målet er å lagre all den genetiske variasjonen som finnes blant verdens nytteplanter. Med genetisk variasjon mener vi både forskjellige arter av planter og forskjellige sorter av disse planteartene. Noen eksempler på forskjellige sorter som du kanskje kjenner til, er epleslagene gravenstein og aroma og risslagene basmati- og jasminris. De forskjellige sortene har ulike egenskaper både for dyrking og for bruk. For eksempel finnes det rissorter som gror godt under vann der elvene renner ut i havet, og andre som gror godt i tørre fjellskråninger 3000 meter over havet. Og som du sikkert har sett og smakt, er det forskjell på rissorter som brukes i grøt, og dem som brukes til sushi. Eksperter anslår at det finnes over 100 000 forskjellige sorter ris. Disse sortene har blitt genetisk forskjellige fordi de har utviklet seg gjennom flere tusen år i samspill med naturmiljøet og menneskene som dyrker dem. Det er dette genetiske mangfoldet vi bevarer i frøhvelvet.

Hvorfor ta vare på frø?

Genetisk variasjon er nødvendig for at plantene skal fortsette å utvikle seg i møte med nye plantesykdommer og klimaforhold. Det finnes mange eksempler på at mangel på
genetisk variasjon i matplanter har ført til store problemer.

Et av de mest kjente eksemplene er hungersnøden i Irland på midten av attenhundretallet. Irene var da helt avhengig av potet for å få nok mat. Så kom potetsykdommen tørråte, som førte til at avlingene slo feil flere år på rad. All potet dyrket i Irland på den tiden stammet fra noen få poteter innført fra Nord Amerika som ikke var motstandsdyktige mot tørråte – det vil si at de manglet gener som ville gjort dem i stand til å tåle sykdommen. Over en million irer døde, og omtrent like mange emigrerte fra landet. Senere fant man motstandsdyktighet mot tørråte i poteter fra Andes i Sør-Amerika, det området hvor poteten først ble dyrket, og hvor den genetiske variasjonen er størst.

Men man behøver ikke gå helt tilbake til attenhundretallet for å finne eksempler på at mangel på genetisk variasjon er et problem. Akkurat nå er det stor bekymring blant verdens banandyrkere for en plantesykdom som heter svart sigatoka. Hele 95 prosent av alle bananer som selges på verdensmarkedet, er av samme sort, og denne sorten er ikke motstandsdyktig mot den nye sykdommen. Det brukes nå vanvittig mye sprøytemidler for å bekjempe sykdommen, og på samme måte som etter potetsulten i Irland på attenhundretallet foregår det nå en intens jakt på motstandsdyktige sorter.

Genetisk variasjon er altså viktig for å hindre at plantesykdommer ødelegger avlingene. En annen utfordring er klimaendringene og hva de betyr for matproduksjonen i fattige land. FNs klimapanels nyeste rapport viser at matproduksjonen allerede er negativt påvirket av klimaendringene i flere områder, og dersom vi ikke tilpasser matplantene våre til nye dyrkingsforhold, vil verdens fattige oppleve at det blir enda vanskeligere å skaffe seg mat i fremtiden.

Igjen er genetisk variasjon viktig for å håndtere problemet. Bønder og forskere verden rundt jobber nå med å tilpasse landbruket til de nye dyrkingsforholdene, og det gjør de blant annet ved å lete etter sorter som tåler varme og tørke.

Sentralbanken

Fordi den genetiske variasjonen er så grunnleggende viktig for å opprettholde og utvikle matproduksjonen, har de fleste land i verden en frøbank. En frøbank er et sted hvor genetisk variasjon lagres og gjøres tilgjengelig for bønder og forskere som jobber med å tilpasse plantene.

Verdens første frøbank ble grunnlagt av den russiske forskeren Nicolai Vavilov. Han forstod allerede på begynnelsen av 1900-tallet verdien og viktigheten av å samle inn og bevare den genetiske variasjonen i gamle sorter for å bruke dem for å utvikle nye sorter. Vavilov og medarbeidere reiste rundt i verden og samlet inn alt de kunne finne av nytteplanter, og fraktet dem hjem til Russland. Denne samlingen dannet grunnlaget for den i dag verdensberømte frøbanken i St. Petersburg som bærer hans navn, Vavilov-instituttet.

Vavilovs ekspedisjoner gikk til de områdene hvor plantevariasjonen var størst, og nedtegnelsene hans fra eksotiske steder som Pamirfjellene i Tadsjikistan og Etiopias høyland er spennende lesning den dag i dag. Vavilov var som mange gode forskere også en real eventyrer. Men han og frøbanken han grunnla, gikk en dramatisk skjebne i møte under andre verdenskrig. Vavilov selv ble fengslet fordi han motsa en forsker som den russiske presidenten Stalin likte bedre, og frøbanken havnet midt i et av krigens store dramaer. St. Petersburg, som da het Leningrad, ble beleiret av tyskerne i over to år, og tusenvis av innbyggere døde av sult. Til tross for lidelsene fortsatte de ansatte i frøbanken å passe på frøene som var lagret der. Flere av dem sultet i hjel på arbeidsplassen sin mens de voktet frøene. Tenk på det: De døde av sult mens de passet på frø av ris og hvete og andre kornslag som de kunne ha spist. Og sjefen selv gikk det ikke bedre med. Nicolai Vavilov døde i fangeleiren i Sibir som Stalin hadde sendt han til.

Men Vavilovs arv lever videre. Ikke bare er frøbanken i St. Petersburg fremdeles i drift, men i dag finnes det flere hundre frøbanker verden rundt. Frøbanker kommer i mange former. Noen er avanserte bygg med store kjølerom, andre er enkle bygg med dypfrysere av den sorten folk har hjemme. Hvordan selve frøbanken ser ut, betyr ikke så mye for frøene, det viktige er at frøene er tørket til et lavt fuktighetsnivå, pakket i lufttette beholdere og lagret på minus 18 grader. Når frøene lagres slik, blir de som små tidskapsler. Mange frø kan lagres i lang tid, antagelig hundrevis av år, om forholdene er riktige. Forutsetningen er at de får ligge i fred. Men det er ingen selvfølge.

Det er mange eksempler på at frøbanker har blitt ødelagt. Filippinenes frøbank ble knust av en tyfon for noen år siden, og den irakiske frøbanken ble plyndret under krigen. Derfor er det viktig at frøbanker lagrer en sikkerhetskopi av hver frøprøve i en annen frøbank som en back-up i tilfelle originalen går tapt. Det er dette som er Svalbard globale frøhvelvs rolle – å være sentralbanken hvor alle verdens frøbanker har sin back-up.

Verdensarv

Svalbard er et perfekt sted for sikkerhetslagring av frø. Langt der oppe mot Nordpolen er det permafrost, det vil si at det er så kaldt at fjellene er frosne året rundt. Dessuten er Svalbard et fredelig og trygt sted. En internasjonal avtale som heter Svalbardtraktaten, sier at det er forbudt med all slags militæraktivitet på øyene.

I frøhvelvet lagrer mange land som ellers er rykende uenige, frøene sine side om side. Det er fantastisk å se kasser med frø fra ulike land som Burkina Faso, Mongolia, USA og Russland stå lagret i samme rom. Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende at både Nord-Korea og Sør-Korea bruker frøhvelvet til sikkerhetslagring av frøene sine. Alle frøbankene som bruker frøhvelvet, har skrevet en kontrakt hvor de forplikter seg til å følge internasjonale lover for bevaring og bruk av frø. For frø er en ressurs som det er helt nødvendig at land samarbeider om å ta vare på. Alle land er avhengig av nytteplanter med opprinnelse i andre land. Vi i Norge spiser i dag planter fra hele verden. Tenk for eksempel på en vanlig hamburger. Hveten i brødet er opprinnelig fra Midtøsten, salaten fra Middelhavs-området, tomaten fra Mellom-Amerika og løken fra Egypt, og selve burgeren er laget av en okse med tipp-tipp-tipp-olde-far fra Midtøsten et sted. Veldig mange av matplantene våre har nå en global utbredelse, og derfor er det også en global oppgave å ta vare på dem.

Frøhvelvet på Svalbard er ikke et «dommedagshvelv» hvor frøene skal ligge til etter en global katastrofe slik at de få overlevende kan åpne hvelvet og starte på nytt. Frøhvelvet er et sikkerhetsnett for de mange «vanlige» katastrofene som rammer landbruket og frøbankene rundt i verden. En slik katastrofe utspiller seg nå i Syria. Mange av de viktigste matplantene våre kommer opprinnelig fra området «den fruktbare halvmåne», som strekker seg gjennom dagens Syria. Her oppstod landbruket for mer enn ti tusen år siden, og plantene herfra er en verdensarv. Midt inne i dette området, utenfor den syriske byen Aleppo, ligger en av verdens viktigste frøbanker. Staben der risikerer nå livet mens de tar vare på denne verdensarven av frø. Mens krigen har pågått, har de klart å sende frø ut av landet for sikkerhetslagring på Svalbard. Nå ligger sikkerhetskopier av mer enn 116 000 frøprøver fra Syrias frøbank trygt lagret i frøhvelvet.

Det finnes mange grunner til at vi må ta vare på det biologiske mangfoldet. Filosofen Arne Næss sa at alt liv har en iboende verdi, og at vi derfor ikke alltid må begrunne naturvern med at det lønner seg økonomisk. Men når det gjelder det biologiske mangfoldet i matplantene våre, så er det ikke så vanskelig å komme opp med en begrunnelse som ikke bare filosofen, men også politikeren og økonomen i oss kan forstå: Uten dette mangfoldet vil vi i fremtiden stå uten vårt daglige brød.