Fugl føniks fra nord

Etter flere runder med audition kom Sondre Justad i 2013 endelig inn på Teaterhøgskolen i Verdal. Målet om å bli skuespiller var innen rekkevidde. Han stortrivdes på skolen. Han fikk seg kjæreste, nye venner og muligheten til å jobbe kreativt hver eneste dag. Den da 22 år gamle nordlendingen var på riktig sted til riktig tid.
– Jeg utviklet meg veldig på Teaterhøgskolen. Vi var på skolen fra åtte til åtte. Det var beinhardt, men også utrolig artig! Jeg var motivert og ville virkelig bli skuespiller. Jeg skulle jobbe med film og teater, og skrev filmmanus og hadde masse ideer. Alt lå til rette, sier Sondre Justad til Faktafyk. – Men så ble jeg kasta ut etter første klasse, legger han til.

Tro på det du skaper

Det var imidlertid ikke disiplinære årsaker som gjorde at Sondre måtte slutte på skolen. Lærerne mente han ikke var talentfull nok som skuespiller.
– På skolen ble vi veldig flinke til å bare være i den bobla vi skapte, og ikke konkurrere om å komme videre. Vi fokuserte ikke på det. Ikke før den dagen vi satt i kø og skulle inn én og én for å få dommen.

Det ble noen nervepirrende minutter for samtlige elever.

– Noen kom ut og var lykkelige; andre kom ut og gråt. Dama mi gikk inn og kom ut igjen kjempeglad. Det samme gjorde den
ene bestekompisen etter den andre. Jeg var sistemann inn.

Sondre fikk beskjed om at han dessverre ikke var med videre. Det var et slag i trynet for den ambisiøse eleven.

– Det var det verste jeg hadde opplevd. Læreren mente jeg ikke var noen skuespiller, men artist. Jeg fikk høre at jeg måtte stole på det jeg skapte, men jeg var overhodet ikke enig i begrunnelsen og tenkte da for meg selv: Hvilken rett har du til å si hva jeg skal gjøre og ikke gjøre? Det må jeg få lov til å finne ut av selv, forteller han.

I ettertid ser han annerledes på det nedslående svaret han fikk for snart seks år siden.

– Læreren hadde jo helt rett, selv om teaterveien for meg ikke var uforenlig med å være musiker. Beskjeden fra skolen ble likevel et vendepunkt. Det ga motivasjon til å satse 100 prosent på musikken, sier han.

Alene i Bodø

I oppveksten vekslet Sondre mellom å bo hos moren og stefaren i Henningsvær og på bondegården til faren i Borge i Lofoten. Det å vokse opp på en liten plass hadde sine fordeler og ulemper.

– Det kan være både veldig fint og veldig kjipt. Det er trygt, fordi det er få folk og du kjenner alle. Du blir god på å få det til å fungere med ulike typer mennesker. I klassen på skolen i Henningsvær var vi syv elever. Da blir du avhengig av å kunne være kompis med alle, sier han.

– Ulempene er at det ikke er så mange som er lik deg, som du kan dele felles interesser med. Derfor drømte jeg også om å reise et
sted hvor jeg kunne treffe likesinnede som var hypp på å danne et band og skrive låter.

Etter ungdomsskolen søkte Sondre seg til musikklinja i Bodø. Han var klar for et sceneskifte og for å bli kjent med jevnaldrende med samme ambisjoner som ham selv. Trodde han.

– Jeg ville flytte for å gå på musikklinje, men da tiende klasse var ferdig, var jeg egent lig ikke klar for det. Jeg var jo bare 15 år og hadde et veldig behov for å være med familien. Da jeg dro til Bodø, var det med blanda følelser. Jeg hadde klump i halsen, var redd og ville bare være igjen hjemme.

– Men jeg hadde ikke noe valg; jeg var utålmodig og sulten på å treffe andre som spilte musikk. Jeg hadde lyst til å følge drømmen min, påpeker han.

I Bodø ble han innlosjert på en liten hybel. Savnet etter familien var sterkt i begynnelsen.

– Når jeg gikk hjem om kveldene, så jeg inn vinduene til familier som satt der og spiste middag eller så på tv i lag. Jeg fikk enorm hjemlengsel.

Etter hvert fikk han sving på tilværelsen i Nordlands hovedstad. Han etablerte gode vennskap og fikk tid og mulighet til å utvikle
seg som musiker og låtskriver. Allerede som 17-åring lanserte han sin første utgivelse, Virkelighetsflukt (2007).

Lofoten er paradis

Det politiske engasjementet har alltid vært en viktig del av Sondre. Han er opptatt av miljøvern, menneskerettigheter og rettferdig fordeling. En barndom i fiskerheim og på bondegård lærte ham mye.

– Jeg har et veldig romantisk bilde av det å vokse opp og bo på gård, og av å produsere mat til en verden som trenger det. Faren min er bonde, og stefaren min er fisker, så jeg har vokst opp med den mentaliteten at dette er veldig viktige yrker. Og at man mer enn noen gang trenger folk som står for matproduksjon, sier han.

Det er noe med tempoet i Nord-Norge som fascinerer ham.

– Jeg får en annen ro hjemme i Lofoten enn for eksempel i Oslo. Ting går saktere; folk har tid til å snakke med hverandre.

Det tar fort en time på butikken, selv om den ligger rett over gata, sier han.

Da han flyttet bort fra hjemstedet og traff nye folk, oppdaget han også nye inspirasjonskilder. Spesielt svenske musikere har vært sentrale for den norske artisten.

– Fra 2011 ble jeg veldig inspirert av artister som synger på svensk, blant annet Oskar Linnros, Veronica Maggio og Jonathan Johansson. Sverige har en veldig sterk tradisjon for morsmål-pop, og jeg har alltid ment at den nordnorske dialekta ville fungere bra i popmusikk.

Gjennombrudd

Etter at Sondre fikk den tunge beskjeden om at han ikke kom videre til andre året på Teaterhøgskolen, brukte han sommeren på å komme over nederlaget.

– Da jeg dro til Bodø igjen, var jeg skikkelig klar for å satse alt på musikken. Jeg måtte gi det et reelt forsøk. Jeg og en kompis skrev det som ble min første singel, «Nu har du mæ». Den kom i 2014. Samme året flyttet jeg til Oslo.

– Musikerne jeg kjente i Bodø, var opptatt med blant annet Kråkesølv og Sirkus Eliassen. Så jeg dro til Oslo for å sette
sammen et eget band. Jeg ringte kompiser fra oppveksten som jeg hadde møtt ved ulike anledninger. Alle var med.

Singelen «Nu har du mæ» fikk umiddelbart mye oppmerksomhet og ble en pangstart på musikkarrieren hans.

– Da den ble lista på NRK P3, opplevde jeg en enorm lykke. Det var stort! sier han.

Men han er tydelig på at det har vært mye hardt arbeid. Debutplata Riv i hjertet kom i 2015, og i 2018 ga han ut oppfølgeren, Ingenting i Paradis. I studio jobber Sondre som regel alene med en produsent. Men når bandet skal på turné, er det viktig å samle troppene i forkant.

Må ha kjemi med publikum

Sondre har terpet og terpet på at liveformatet skal sitte slik han vil. Han forteller hvordan bandet hele tiden jobber for at konsertene skal bli gode opplevelser for dem selv og publikum. Alle som har vært på en Sondre Justad-konsert, vet at musikeren gir alt på scenen. For ham er kjemien med publikum essensiell for at en konsert skal bli vellykket.

– En konsert er ikke enveiskommunikasjon. Jeg er avhengig av god kjemi med publikum. Det er viktig for meg at også publikum føler at vi gjør dette sammen. Jeg vil at de skal kjenne at de er sammen med hverandre og oss på scenen når de står der. At de i en liten time skal slippe taket på bekymringer, ansvar og alle de hverdagslige tingene de kanskje plages med, sier han.

På scenen får Sondre fram både musikeren og skuespilleren i seg. Sånn sett høster han erfaringer fra det ene året på Teaterhøgskolen.

– Det med dynamikk og oppbygging har jeg tatt med meg fra teaterforestillinger.
Starten, midten og avslutningen er viktigst. I alle disse delene prøver jeg å gjøre en spesiell greie. Jeg må være høyt og lavt når jeg spiller, og tett på publikum, sier han.

Sondre er en hardtarbeidende artist som er overbevist om at vilje er viktigere enn talent.

– Det handler om å ikke gi seg. Jeg skrev hundre låter før jeg i en alder av 23 år skrev en låt som skapte en forbindelse med folk. Jeg ble kastet ut av Teaterhøgskolen og kunne mistet trua på at jeg var god nok. Men jeg ga meg ikke, avslutter han.

BONUSSPOR

Skrevet av Ole I. B Storø

Jahn Teigen som mentor

Selv om søskene Bremnes og Halvdan Sivertsen var forbilder i oppveksten, var det en annen norsk, folkekjær artist som skulle bli en slags mentor for Sondre.

En dag han var hjemme fra skolen, så han på TV at noen barn hadde vært hos Jahn Teigen på Aker Brygge i Oslo og tatt sangtimer. Det ville han også gjøre.

– Så før ho mamma kom hjem fra jobb, hadde jeg booket time i høstferien. Dette var i 2003, jeg var ennå ikke fylt 13 år, så dekkhistorien min var at jeg skulle besøke søskenbarnet mitt som bor utenfor Gardermoen. Jeg dro alene inn til Oslo sentrum og gikk rundt og spurte folk om veien til Aker Brygge, sier han.

Han fant fram og Teigen likte det han hørte av unggutten fra Henningsvær.

– Etter sangtimen spurte han om jeg hadde noen planer dagen etterpå. Jeg kunne få komme i studio og synge der hvis jeg ville. Jeg var i ekstase. Det å få være i et studio på den tiden var stort. Folk holdt jo ikke på med hjemmestudio slik som nå, forteller han.

Neste dag troppet Sondre opp og sang Dancing In The Moonlight av Toploader. I bagasjen hjem til Henningsvær hadde han med en CD med seg selv på. De der hjemme var over seg av begeistring.

– Det var helt utenkelig for familien min at jeg var på en plate. Det var noe de forbandt med proffe artister. Da jeg satte den på begynte ho mamma å gråte, sier han.

Han dro flere turer til Teigens studio og fikk også innblikk i artistens konsertvirksomhet. Dette var viktige hendelser for Sondres spede begynnelse som artist.

– Jahn Teigen hjalp meg mye. Jeg tok sangtimer og var med ham på en liten turné for å lære. Jeg spilte inn min første egenkomponerte låt året etter i studioet hans. Han er en god vokalist, har karisma, energi og det her showaspektet i seg som jeg også har hatt i meg siden jeg var liten, sier han.

TV-intervju skapte overskrifter
I forbindelse med lanseringen av sin siste plate, Ingenting i Paradis, ble Sondre invitert til Lindmo på NRK1. Der snakket han om at han har kjent på at han «rommer mer, at kjærligheten er større. At det ikke trenger å være damer eller menn for hans del.» Det skapte overskrifter som «Kom ut av skapet på tv», «Opnar opp om eigen legning» og «Står frem som bifil». Selv var han ikke forberedt på at intervjuet skulle få en slik oppmerksomhet.

Se en kort versjon av intervjuet her

– Det opplevdes som veldig massivt. Jeg ser ikke på meg selv som en kjendis. Jeg tenker ikke over at folk bryr seg så mye om hva jeg sier eller gjør. Når det plutselig er øverst på alle nettsider og blåst opp om at jeg kommer ut av skapet, så var det et sjokk for meg.

Han mener også det er synd at det var det som ble overskriftene etter intervjuet.

– Det var Ikke synd at det ble et fokus på meg eller at det ble skrevet om det. Men det ble feil fordi det jeg snakket om var at vi må bli flinkere til å forstå at det finnes så mange flere nyanser der ute enn vi vil at det skal være. Vi er veldig gode som samfunn og mennesker på å sette ting i system. Det har også mange kvaliteter at vi klarer det, men ulempen er at vi mister veldig mye i mellom der. Det må vi bli flinkere på. Og jeg tror for ungdom spesielt, så er det viktig å kjenne på at man har lov til å utforske og finne ut hvem man er. Enten det er kjærlighet, seksuelt, politisk eller hva som helst, uten å være redd for å si at nå er jeg homofil, og så blir man tillagt egenskaper som man kanskje ikke kjenner seg igjen i. For meg var det poenget, sier og fortsetter:

– Jeg sa det kan hende at det ikke trenger å være damer eller menn for meg. Jeg vet ikke og derfor sa jeg tror. Jeg har ikke så mye erfaringer med det, men jeg synes det er spennende å utforske og finne ut hvem jeg er uten å tenke på at jeg er sånn eller sånn. Media beit på med engang. Vi er så gode på å sette folk i bås, å si at Sondre kommer ut av skapet, han er bifil, men jeg har aldri brukt ordet bifil. Det kan godt hende at jeg er det, men jeg hadde aldri brukt ordet selv. Det mener jeg man er i sin fulle rett som menneske til å si, og jeg tror det hadde egnet mange mennesker, også barn og unge, å få lov til å kjenne på dette uten at noen andre skal si at du er sånn eller sånn. Jeg ble skuffet over at de overskriftene kom.

Men:

– Når det er sagt, så har jeg bare fått positivt respons på intervjuet. De som så det, skjønte hva jeg ville si. Det har bare vært kjærlighet og ingen stygge meldinger eller noen som har tatt avstand til det jeg sa, sier han.

For Sondre er det viktig at vi som mennesker ser en styrke i å være sårbar.

– De øyeblikkene i livet hvor jeg har kjent meg sterkest, har jeg også kjent meg sårbar. På en bra måte, vel og merke. Jeg har følt meg trygg i det. I en av mine største forelskelser ble jeg overraska over at jeg kunne kjenne meg sårbar, modig og sterk på samme tid. Det er kanskje noe av det beste som finnes, for da er man jo åpen og ikke redd. Vi mennesker skal ikke være redde for å forstå at vi er sammensatte og at det bor mye mer i oss.

Livet nå er ganske bra for den 28 år gamle henningsværingen.

– Jeg føler meg veldig på plass når jeg får være på veien å spille konserter. Når jeg får lov til å være sosial, treffe folk, henge med bandet mitt. I tillegg til å få være kreativ de dagene vi ikke er på tur. Da er jeg i midt ess. Jeg blir rastløs med lange opphold fra turné.

I framtida har han en drøm å skrive sin beste låt.

– En låt der jeg klarer å uttrykke meg på en tilstrekkelig måte, der alt er reint og tydelig, der melodien løfter teksten, og alt henger sammen. Det kan ta mange år, men det kan skje om en time. Jeg kan gå hjem nå å skrive en sånn låt eller det kan skje om to år. Det er det som er så magisk med musikk. Jeg må tro på det jeg skaper, som læreren på Teaterhøgskolen sa. Ta det på alvor når jeg kjenner at en idé er som sterkest. For lufta kan gå ut av ballongen, og da kan jeg gå glipp av kjempelåt, sier han.

Her er Sondre Justads hjemmeside

Se video eller vis på Youtube