Fugl føniks fra nord

Etter flere runder med audition kom Sondre Justad i 2013 endelig inn på Teaterhøgskolen i Verdal. Målet om å bli skuespiller var innen rekkevidde. Han stortrivdes på skolen. Han fikk seg kjæreste, nye venner og muligheten til å jobbe kreativt hver eneste dag. Den da 22 år gamle nordlendingen var på riktig sted til riktig tid.
– Jeg utviklet meg veldig på Teaterhøgskolen. Vi var på skolen fra åtte til åtte. Det var beinhardt, men også utrolig artig! Jeg var motivert og ville virkelig bli skuespiller. Jeg skulle jobbe med film og teater, og skrev filmmanus og hadde masse ideer. Alt lå til rette, sier Sondre Justad til Faktafyk. – Men så ble jeg kasta ut etter første klasse, legger han til.

Tro på det du skaper 

Det var imidlertid ikke disiplinære årsaker som gjorde at Sondre måtte slutte på skolen. Lærerne mente han ikke var talentfull nok som skuespiller.
– På skolen ble vi veldig flinke til å bare være i den bobla vi skapte, og ikke konkurrere om å komme videre. Vi fokuserte ikke på det. Ikke før den dagen vi satt i kø og skulle inn én og én for å få dommen.

Det ble noen nervepirrende minutter for samtlige elever.

– Noen kom ut og var lykkelige; andre kom ut og gråt. Dama mi gikk inn og kom ut igjen kjempeglad. Det samme gjorde den
ene bestekompisen etter den andre. Jeg var sistemann inn.

Sondre fikk beskjed om at han dessverre ikke var med videre. Det var et slag i trynet for den ambisiøse eleven.

– Det var det verste jeg hadde opplevd. Læreren mente jeg ikke var noen skuespiller, men artist. Jeg fikk høre at jeg måtte stole på det jeg skapte, men jeg var overhodet ikke enig i begrunnelsen og tenkte da for meg selv: Hvilken rett har du til å si hva jeg skal gjøre og ikke gjøre? Det må jeg få lov til å finne ut av selv, forteller han.

I ettertid ser han annerledes på det nedslående svaret han fikk for snart seks år siden.

– Læreren hadde jo helt rett, selv om teaterveien for meg ikke var uforenlig med å være musiker. Beskjeden fra skolen ble likevel et vendepunkt. Det ga motivasjon til å satse 100 prosent på musikken, sier han.

Alene i Bodø

I oppveksten vekslet Sondre mellom å bo hos moren og stefaren i Henningsvær og på bondegården til faren i Borge i Lofoten. Det å vokse opp på en liten plass hadde sine fordeler og ulemper.

– Det kan være både veldig fint og veldig kjipt. Det er trygt, fordi det er få folk og du kjenner alle. Du blir god på å få det til å fungere med ulike typer mennesker. I klassen på skolen i Henningsvær var vi syv elever. Da blir du avhengig av å kunne være kompis med alle, sier han.

– Ulempene er at det ikke er så mange som er lik deg, som du kan dele felles interesser med. Derfor drømte jeg også om å reise et
sted hvor jeg kunne treffe likesinnede som var hypp på å danne et band og skrive låter.

Etter ungdomsskolen søkte Sondre seg til musikklinja i Bodø. Han var klar for et sceneskifte og for å bli kjent med jevnaldrende med samme ambisjoner som ham selv. Trodde han.

– Jeg ville flytte for å gå på musikklinje, men da tiende klasse var ferdig, var jeg egent lig ikke klar for det. Jeg var jo bare 15 år og hadde et veldig behov for å være med familien. Da jeg dro til Bodø, var det med blanda følelser. Jeg hadde klump i halsen, var redd og ville bare være igjen hjemme.

– Men jeg hadde ikke noe valg; jeg var utålmodig og sulten på å treffe andre som spilte musikk. Jeg hadde lyst til å følge drømmen min, påpeker han.

I Bodø ble han innlosjert på en liten hybel. Savnet etter familien var sterkt i begynnelsen.

– Når jeg gikk hjem om kveldene, så jeg inn vinduene til familier som satt der og spiste middag eller så på tv i lag. Jeg fikk enorm hjemlengsel.

Etter hvert fikk han sving på tilværelsen i Nordlands hovedstad. Han etablerte gode vennskap og fikk tid og mulighet til å utvikle
seg som musiker og låtskriver. Allerede som 17-åring lanserte han sin første utgivelse, Virkelighetsflukt (2007).

Lofoten er paradis 

Det politiske engasjementet har alltid vært en viktig del av Sondre. Han er opptatt av miljøvern, menneskerettigheter og rettferdig fordeling. En barndom i fiskerheim og på bondegård lærte ham mye.

– Jeg har et veldig romantisk bilde av det å vokse opp og bo på gård, og av å produsere mat til en verden som trenger det. Faren min er bonde, og stefaren min er fisker, så jeg har vokst opp med den mentaliteten at dette er veldig viktige yrker. Og at man mer enn noen gang trenger folk som står for matproduksjon, sier han.

Det er noe med tempoet i Nord-Norge som fascinerer ham.

– Jeg får en annen ro hjemme i Lofoten enn for eksempel i Oslo. Ting går saktere; folk har tid til å snakke med hverandre.

Det tar fort en time på butikken, selv om den ligger rett over gata, sier han.

Da han flyttet bort fra hjemstedet og traff nye folk, oppdaget han også nye inspirasjonskilder. Spesielt svenske musikere har vært sentrale for den norske artisten.

– Fra 2011 ble jeg veldig inspirert av artister som synger på svensk, blant annet Oskar Linnros, Veronica Maggio og Jonathan Johansson. Sverige har en veldig sterk tradisjon for morsmål-pop, og jeg har alltid ment at den nordnorske dialekta ville fungere bra i popmusikk.

Gjennombrudd 

Etter at Sondre fikk den tunge beskjeden om at han ikke kom videre til andre året på Teaterhøgskolen, brukte han sommeren på å komme over nederlaget.

– Da jeg dro til Bodø igjen, var jeg skikkelig klar for å satse alt på musikken. Jeg måtte gi det et reelt forsøk. Jeg og en kompis skrev det som ble min første singel, «Nu har du mæ». Den kom i 2014. Samme året flyttet jeg til Oslo.

– Musikerne jeg kjente i Bodø, var opptatt med blant annet Kråkesølv og Sirkus Eliassen. Så jeg dro til Oslo for å sette
sammen et eget band. Jeg ringte kompiser fra oppveksten som jeg hadde møtt ved ulike anledninger. Alle var med.

Singelen «Nu har du mæ» fikk umiddelbart mye oppmerksomhet og ble en pangstart på musikkarrieren hans.

– Da den ble lista på NRK P3, opplevde jeg en enorm lykke. Det var stort! sier han.

Men han er tydelig på at det har vært mye hardt arbeid. Debutplata Riv i hjertet kom i 2015, og i 2018 ga han ut oppfølgeren, Ingenting i Paradis. I studio jobber Sondre som regel alene med en produsent. Men  når bandet skal på turné, er det viktig å samle troppene i forkant.

Må ha kjemi med publikum 

Sondre har terpet og terpet på at liveformatet skal sitte slik han vil. Han forteller hvordan bandet hele tiden jobber for at konsertene skal bli gode opplevelser for dem selv og publikum. Alle som har vært på en Sondre Justad-konsert, vet at musikeren gir alt på scenen. For ham er kjemien med publikum essensiell for at en konsert skal bli vellykket.

– En konsert er ikke enveiskommunikasjon. Jeg er avhengig av god kjemi med publikum. Det er viktig for meg at også publikum føler at vi gjør dette sammen. Jeg vil at de skal kjenne at de er sammen med hverandre og oss på scenen når de står der. At de i en liten time skal slippe taket på bekymringer, ansvar og alle de hverdagslige tingene de kanskje plages med, sier han.

På scenen får Sondre fram både musikeren og skuespilleren i seg. Sånn sett høster han erfaringer fra det ene året på Teaterhøgskolen.

– Det med dynamikk og oppbygging har jeg tatt med meg fra teaterforestillinger.
Starten, midten og avslutningen er viktigst. I alle disse delene prøver jeg å gjøre en spesiell greie. Jeg må være høyt og lavt når jeg spiller, og tett på publikum, sier han.

Sondre er en hardtarbeidende artist som er overbevist om at vilje er viktigere enn talent.

– Det handler om å ikke gi seg. Jeg skrev hundre låter før jeg i en alder av 23 år skrev en låt som skapte en forbindelse med folk. Jeg ble kastet ut av Teaterhøgskolen og kunne mistet trua på at jeg var god nok. Men jeg ga meg ikke, avslutter han.