Hvordan tilpasser vi oss klimaendringene?

Når forholdene forandrer seg, må folk tenke nytt om hvordan de bor og jobber – og hva de gjør på hytta. 

Har du hørt nyhetene om at bøndene i Bangladesh ikke kan dyrke ris lenger, på grunn av klimaproblemene? Vel, heldigvis er det langt borte. Her hjemme merker vi ikke så mye til slikt. Eller?

Du kjenner kanskje noen som liker å gå på ski om vinteren? Mange skiglade folk har hytte på Sjusjøen, noen timer nord for Oslo, fordi området regnes som «snøsikkert» om vinteren – det er alltid skiføre der. Men i en reportasje i Dagens Næringsliv i 2015 spår geofysikk-professor Asgeir Sorteberg varmere tider. Innen 2050 vil skisesongen også på Sjusjøen være halvannen måned kortere, i gjennomsnitt.

2050 er jo lenge til, men skisenter både i Norge og resten av verden merker faktisk snømangel allerede nå. En CNN-reportasje fra det sveitsiske turmålet Val d’Isère viser et kontrollrom overfylt av skjermer. Derfra kan operatør Vincent Jay styre 680 snøkanoner rundt i anlegget. Slik klarer de å holde ved like skiløypene med kunstig snø. Jay forklarer at dette er eneste måten de kan sikre at stedet og befolkningen kan fortsette livene sine som før. Men det er ikke sikkert alle kan fortsette som før. Kanskje må vi gå mindre på ski og fly mindre til Sveits. Og mange må nok endre livene sine enda mer drastisk.

Fra ris til reker 
For bøndene i Bangladesh hjelper det i alle fall ikke med snøkanoner. Landet ligger bortenfor India, klemt inne mellom havet i Bengalbukta på sørsiden og de høye Himalaya-fjellene i nord. Bøndene der er vant til at det blir tørke om sommeren, men de siste årene har noe endret seg. Saltvann flommer inn fra havet, mens smeltet brevann renner ned fra fjellene. Når vannet trekker seg tilbake, legger det igjen salt, og det er ikke bra for de som dyrker ris og andre vekster.

Bøndene har begynt å tilpasse seg. I åkrene der risen sto tidligere, har de nå begynt å oppdra krabber. Vannet står til midjen på bøndene der de går rundt og fisker krabber opp av må innhegninger de har laget av strå og blått garn. Saltvannet er også bra for å oppdra reker, men det er ikke bra for grunnvannet. Beboerne har ikke lenger tilgang på rent drikkevann fra elver og brønner, alt smaker salt. Bøndene er fattige og har ikke råd til å kjøpe drikkevann i butikken. For å løse problemet jobber de med å sette opp tanker som renser vannet.

Hvis man ikke klarer å tilpasse forholdene bra nok der folk bor, tilpasser de seg selv ved å flytte og blir det vi kaller «klimaflyktninger». I Bangladesh er det anslått at 20 til 30 millioner kan drives på flukt innen 2050. Det er nok verre enn å miste litt av skisesongen.

Å leve med vannet
Klimaflyktninger finnes ikke bare i fattige land. Avisa The Guardian intervjuet i september i år amerikanske Chantel Comardelle. Hun er oppvokst på øya Isle de Jean Charles i Louisiana og er del av en indianerstamme som har bodd der lenge.
I de siste årene har øya blitt gradvis mer oversvømt, og saltvannet dreper plantene i folks hager. Myndighetene har innsett at hele stammen må flyttes til høyere land. Hun hater å bli kalt «klimaflyktning». Det høres ut som noen som bare rømmer, uten en plan, og det har hennes stamme. «Vi er de første som opplever dette i det moderne USA, men vi er ikke de siste. Det er viktig at vi gjør det rett, så andre lokalsamfunn vet at de kan gjøre det samme.»

Gode planer for tilpasning er ofte dyre. Myndighetene i USA har satt av 52 millioner dollar for å hjelpe Chantal og stammen hennes å flytte. Et annet land som bruker mye penger på å beskytte seg mot vann, er Nederland. Som du kanskje gjetter fra navnet, ligger landet delvis under havnivået. Tradisjonelt har de løst problemet ved å bygge demninger som kan holde vannet tilbake. Men når været stiger, og når været blir hardere, må de tenke annerledes. Ingen ønsker en repetisjon av flommen som drepte 1800 mennesker etter et uvær i 1953. Nå lager nederlenderne muligheter overalt for at vannet skal kunne samles
opp når flommen kommer. Basketbaner, parkeringshus og parker designes for å samle opp vann, og beboerne oppfordres til å bytte ut betong med plener i hagen, for å suge opp vannet. Dessuten må alle skolebarn lære seg å svømme med klærne på, og de eksperimenterer med bygninger som flyter oppå vannet.

Den nye vinen 
Som i Bangladesh oppdager også europeiske bønder ikke bare problemer, men også nye muligheter når naturen endrer seg. Men de er mindre bekymret for vann enn for mer luksuriøse drikkevarer. Den franske regionen Champagne er mest kjent for den sprudlende vinen som lages der. Noe av grunnen til at vinkjennere og vinprodusenter er så opptatt av ulike områder, er at jordsmonn og klima påvirker hvordan druene vokser og til sist hvordan vinen smaker. Så hva skjer når klimaet forandrer seg? Jo, da kan England kanskje ta over Frankrikes rolle som vineksportør. Det franske vinhuset Taittinger har både tid og penger til å planlegge framover. I fjor plantet de for første gang vinranker i engelsk jord, og de regner med å produsere engelsk musserende vin fra 2023. Den kommer ikke til å oppkalles etter området, sånn som Champagne. I stedet kaller de den opp etter en fransk forfatter. De syntes nok det hørtes finere ut med «et glass Evremond» enn «et glass Kent».

Verden rundt leter folk etter måter å takle større forekomster av ekstremvær, flom og tørke på. Omgivelsene endrer seg, og menneskene må tenke nytt, om det dreier seg om krabber, rent vann eller dyr vin. Selv om klimaendringene kan åpne noen nye muligheter for bønder og de som lager snøkanoner, er de fleste omstillingene krevende og dyre. På lang sikt er det nok også lurt å anstrenge seg for at klimaet skal forandre seg så lite som mulig, ved å innrette samfunnet mer miljøvennlig.
_________________________________
Kilder: CNN, Dagens Næringsliv, Teknisk Ukeblad, VVS-forum, cicero.no, nu.no, Physics Today, IPCC, The Guardian, The New York Times.