Hvorfor gjør mennesker onde ting mot hverandre?

I 1971 BLE DET UTFØRT ET KJENT EKSPERIMENT SOM KALLES FOR STANFORD PRISON EXPERIMENT. EN GRUPPE STUDENTER BLE HELT TILFELDIG DELT INN I FANGER OG FANGEVOKTERE OG SKULLE LATE SOM DE DREV ET FENGSEL. DET OVERRASKENDE VAR HVOR RASKT FANGEVOKTERNE BEGYNTE Å OPPFØRE SEG SVÆRT BRUTALT OVERFOR FANGENE, SLIK AT EKSPERIMENTET MÅTTE AVBRYTES LENGE FØR PLANLAGT.

Allerede fra dag to begynte fangevokterne å behandle fangene dårlig, utenfor alle instrukser. De straffet dem med å nekte dem å gå på do, tvang dem til å sove uten madrass, låste dem inn i mørke skap mens de hamret på dørene, og tvang dem til å kle seg nakne. Den sjette dagen måtte eksperimentet avbrytes.

Vi har sett det samme mange ganger i virkeligheten. I fengselet Abu Ghraib drev fangevokterne med meningsløs tortur, og ved de mange folkemordene opp gjennom historien er det overraskende hvor raskt tidligere naboer har kunnet snu seg mot hverandre og drepe hverandre på grusomt vis. Tyskland var et demokratisk rettssamfunn med stolte filosofiske tradisjoner, men på kort tid ble hundretusener deltakere i forferdelige overgrep mot jøder og andre.

UFORSTÅELIG?

Dette forteller oss at grusomme handlinger ikke bare er noe som gale mennesker gjør, for det er så mange som har vært med på slikt, at det må kunne kalles normalt i historisk perspektiv. Det er heller slik at alle mennesker har potensial i seg for å gjøre både gode og onde ting.

Ofte sier vi at grusomme handlinger er uforståelige og meningsløse, og det er både riktig og feil, alt etter hva man mener med «uforståelig» og «meningsløst». Det er uforståelig og meningsløst i den betydningen at det ikke fører til noe godt vi vil støtte opp under. Men det er ikke uforståelig og meningsløst i den betydningen at vi ikke forstår hvordan noe slikt kan skje. For det finnes mye god forskning på hvorfor mennesker gjør onde ting.

IDENTITET
Når mennesker gjør onde ting, kan det ha mange forskjellige årsaker. Det er mange underbevisste årsaker til onde handlinger, og så virker respekt, sympati og moral som hindringer, men andre årsaker kan bryte ned disse hindringene. Det er ikke plass til å skrive om alle disse årsakene her, så vi skal heller kikke nærmere på én type årsak, nemlig gruppedynamikk.

De fleste mennesker liker trygghet, for gjennom historien har de som har likt trygghet, overlevd, mens de som ikke har brydd seg om å være trygge, har dødd før de fikk barn. Identitet gir trygghet fordi det sier noe om hvem vi er. Å være del av en gruppe gir både trygghet generelt, fordi man kan hjelpe hverandre, og det gir gruppeidentitet (jeg er norsk, mann, kristen, fotballspiller.)

Mennesker liker å være i gruppe med folk som er like dem selv, for da får de bekreftet sine verdier, sin smak, sin humor osv. Når andre har valgt det samme som deg, sier de indirekte at dine verdier er bra, mens folk som har annen religion, andre klær, annen humor sier på en måte indirekte at de ikke synes det du står for, er det beste.

DE ANDRE
Hvis en gruppe er stor, er det ikke så lett å finne felles kjennetegn som kan binde gruppa sammen, fordi mennesker er forskjellige. Vi kan for eksempel ikke å si at alle nordmenn har slik og slik nese, lukter slik og slik eller er sånn og sånn, for alle kjenner noen unntak. Derimot er det lettere å definere seg negativt i forhold til en annen gruppe og si for eksempel at vi har ikke sånn stor nese som alle jøder har, eller vi lukter ikke hvitløk, slik som alle pakistanere gjør. Det er jo feil at alle jøder har stor nese, eller at alle pakistanere lukter hvitløk, men sånne stereotypier er det lettere å komme unna med fordi man kanskje ikke kjenner så mange jøder eller pakistanere, og fordi man underbevisst liker å definere seg negativt i forhold til andre.

Det er også vanskelig å si at alle nordmenn er smarte, modige osv., for alle nordmenn kjenner mange andre nordmenn som dette ikke stemmer for. Derimot er det lettere å få nordmenn til å tro at alle muslimer er kvinnefiendtlige, eller at alle fra Balkan er kriminelle, fordi det igjen – underbevisst – gjør oss andre relativt bedre sammenliknet med dem. Andre eksempler er hvordan religiøse kan beskrive ateister som umoralske mennesker eller ikke-muslimer kan påstå at muslimer har en skjult agenda om å ta over Europa.

Jeg hørte en sann historie om to menn som kom fra to forskjellige etniske grupper som lå i strid med hverandre, men som så ble venner. Den ene fortalte da at de pleide å si at i deres gruppe var kvinnene vakre, men i den andre gruppa var det bare hårete damer hvor øyenbrynene var vokst sammen til ett stort øyenbryn. Da svarte den andre at det var akkurat det samme de pleide å si om den andre gruppa. Selv hutuene og tutsiene i Rwanda, som er veldig like i religion og utseende, kunne klare å lure seg selv til å tro at de andre var helt annerledes.

Det er altså en del ubevisste mekanismer som gjør at vi i utgangspunktet gjerne vil tro at en annen gruppe er dårlige mennesker. I tillegg vil gjerne ledere for en gruppe være interessert i å skape frykt for en annen gruppe, for da bryr ikke folk seg så mye om at lederen svikter når det gjelder for eksempel økonomi eller skole – da samler de seg heller om lederen som beskytter mot den andre gruppa. Hvis det er dårlige tider og to grupper kjemper om ressurser eller land, vil det derfor være
veldig fristende å skape fiendebilder som kan legitimere angrep på den andre gruppa moralsk. Mange konflikter som betegnes som religiøse, for eksempel Nord-Irland og Israel-Palestina, handler derfor mer om land enn om religion.

EKSTREMISME
Da kan snøballen lett begynne å rulle, og igjen er det en gruppedynamisk effekt som presser mot ekstremisme. Det er nemlig mye lettere å samle folk rundt et enkelt svart-hvitt-budskap enn å komme med nyanserte budskap. Bare tenk på hvordan folk i demonstrasjonstog alltid har enkle slagord, og aldri går med plakater som sier «Husk at denne saken er komplisert og har mange sider!». Derfor så vi for eksempel under den franske og den russiske revolusjonen at ledere ble erstattet av mer ekstreme ledere. Og når noen deltakere i en gruppe har gjort noe ekstremt, vil de gjerne presse andre i gruppa til å gjøre det samme, slik at de står sammen om skylda.

Det ville forebygge ekstremisme om flere kjente til disse årsakene og mekanismene. Da blir man ikke så lett lurt av for eksempel uriktige fordommer mot andre. Eller man kan gjennomskue ideologier som lover et drømmesamfunn, for eksempel det klasseløse samfunn eller det ariske rike, hvis man bare blir kvitt en fiende, for eksempel kulakkene eller jødene eller tutsiene.

Når ekstremismen har kommet for langt, er den veldig vanskelig å stoppe. Derfor er forebygging det aller viktigste. Mange tyskere ville hjelpe jøder under krigen, men torde ikke fordi de fryktet straff. Det viser hvor viktig det er å protestere tidlig, før det går for langt.