Informasjon er makt

Hva vet internett om deg, og hva innebærer det?

La oss si at du er en gutt, kjæresten din har snart fødselsdag, og hun trenger en ny veske. Etter at du har søkt på nettet etter vesker et par ganger, vil alle nettsøk, e-postkontoen din og Facebook-siden din være full av annonser for damevesker. Hvis kjæresten din ser datamaskinen din åpen, trenger hun ikke være særlig smart for å gjette hva hun får i gave. Og alle andre som ser nettleseren din, vil lure på hvorfor du er så opptatt av damevesker.

Å avsløre shoppinginteresser og spolere overraskelser er kanskje ikke det skumleste som finnes. Men selskaper som Facebook og Google vet etter hvert svært mye om deg, og basert på aktiviteten din på nettet vet disse aktørene ikke bare hvilke filmer du er interessert i, og om du har kjæreste, men også hvor du bor, dine holdninger og hvilken legning du har. Når du blir gravid, vet de det sannsynligvis før noen du kjenner.

Hele poenget med Facebook og Google er å samle så mye informasjon om deg som mulig. Ikke bare fordi de vil vise deg riktige annonser, men fordi denne informasjonen er verdifull i seg selv. Det er derfor det finnes «betalingsfrie» tjenester på nettet i det hele tatt. Som det heter: «Hvis noe er gratis, betyr det at du er produktet som selges.»

Kontrollert offentlighet

I høst slettet Facebook gjentatte ganger et klassisk bilde av fotograf Nick Ut, av ei jente som løper fra napalmbombing under Vietnamkrigen. En av dem som hadde lagt ut bildet og protesterte høylytt, var Aftenpostens redaktør Espen Egil Hansen. Når tradisjonelle medier, som aviser, må finne fram til sine lesere inne på Facebooks territorium, er det ikke lenger sikkert at avisene og leserne selv kan bestemme hva de skal se og ikke, fordi Facebook-algoritmene styrer hva som kommer opp i feeden, og hva som sensureres.

I 2012 utførte amerikanske forskere i samarbeid med Facebook et eksperiment der 700 000 brukere ble matet med enten flere positive eller flere negative oppdateringer enn ellers. Det viste seg at de som fikk mer positiv feed, svarte med å skrive flere positive statuser selv, mens de som fikk tristere oppdateringer, ble nedstemt og uttrykte seg mer negativt.

Forsøket skapte sterke reaksjoner fordi Facebook hadde manipulert brukerne sine. Men det mest spesielle med hendelsen var i grunnen at eksperimentet ble offentliggjort. Facebooks utviklere prøver ut effektene av ulike elementer i grensesnittet sitt hele tida, uten at vi vet om det.

Hvis det for eksempel viser seg at oppstemte folk klikker oftere på annonser, og at Facebook tjener mer penger på at folk bare leser gladsaker, kan de filtrere vekk saker som inneholder deprimerende nøkkelord som «politikk» og «urettferdighet». Og da er ikke lenger nyhetssakene du leser, valgt ut fra nyhetsverdi, men ut fra hvordan de kan styre ditt humør og din kjøpelyst.

Overvåkningsindustrien

Da George Orwell skrev den kjente boka 1984, beskrev han et samfunn der «Big brother» alltid fulgte med på hva innbyggerne tenkte og foretok seg. Orwells storebror var myndighetene, men i dag er det gjerne private selskaper som følger med på bevegelsene dine. Tjenester som Foursquare og Google Latitude sporer bevegelsene dine, og Facebook ser hvem du har vært i nærheten av, for å foreslå mulige nye venner. Selvfølgelig er det praktisk at vennene dine vet hvor du er, og at du får informasjon om hvilke butikker, kafeer og severdigheter som befinner seg i nærheten. Men hva om arbeidsgiveren din vil ha tilgang til koordinatene dine for å sjekke at du ikke tar omveier eller somler i jobben – er det greit?

I Norge er du foreløpig «offline» om du legger igjen mobilen hjemme.  Men i et prøveprosjekt i Dayton og Baltimore i USA har selskapet Persistent Surveillance Systems fly i lufta som fotograferer hele byen kontinuerlig, døgnet rundt. Hvis politiet vil finne ut hvem som har vært på et åsted, kan selskapet zoome inn og «spole» bakover og framover i sine bilder, for å finne ut hvor alle mennesker og biler i nærheten kom fra, og hvor de befinner seg på nåværende tidspunkt.

Dette er fantastisk for politiet, som kan få beskjed om hvor tyver og mordere har beveget seg før og etter forbrytelsen, reise dit og plukke dem opp. Men det finnes helt sikkert andre folk som gjerne vil benytte seg av PSS sine tjenester, for eksempel mistenksomme huseiere og sjalu ektemenn.

De nye verdensherrene

Teknologiskribenten Evgeny Morozow har advart mot at private selskaper som Google, Facebook og deres underleverandører truer demokratiet. De sitter på så mye informasjon at nasjonale myndigheter blir nødt til å kjøpe tjenester fra dem, akkurat som avisene i dag er nødt til å kjøpe seg plass og oppmerksomhet hos dem. Dermed vil offentligheten ikke lenger bli styrt av folkevalgte politikere eller den frie pressen, men av nettgigantene.

Nylig opplyste amerikanske forskere til Aftenposten at Facebook og Google teoretisk sett kunne avgjøre utfallet av det amerikanske presidentvalget, ved å styre hvilke treff og nyheter som kommer opp i søk og nyhetsstrømmer. Og så lenge alle disse selskapene holder framgangsmåtene sine hemmelig, kan ingen vite om algoritmene deres allerede har en effekt. Kanskje valgvinneren rett og slett ble den kandidaten som skapte flest klikk.