Møt forfatter Simon Stranger

FORFATTER SIMON STRANGER MENER EN AV FIKSJONENS OPPGAVE ER Å BESKRIVE DET SOM KUNNE HA SKJEDD.

Faktafyk har snakket med Stranger om hvordan han forholder seg til virkeligheten og det oppdiktede i sitt forfatterskap. I avslutningen på trilogien om tenåringsjenta Emilie, De som ikke finnes (2014), handler det om papirløse flyktninger. I første bok, Barsakh (2009), ferierer Emilie med familien på Gran Canaria. Her redder hun noen afrikanske båtflyktninger fra å drukne. En av dem er Samuel. Når Emilie skal reise hjem gir hun ham en lapp med adressen sin. I Verdensredderne (2012) blir hun med i en aktivistgruppe som protesterer mot utnytting av arbeidere i den tredje verden. I De som ikke finnes møter vi Samuel igjen. Nå som papirløs i Norge. Å skrive med utgangspunkt i virkelige og aktuelle hendelser, krever forarbeid.

– Jeg begynner med å lese relevant litteratur, kronikker og intervjuer. Jeg ser dokumentarfilmer, studerer bilder av landskap, leser meg opp på stedsnavn, skikker o.l. Til slutt forsøker jeg å reise til stedet jeg beskriver for å få flest mulig avdetaljene på plass, forteller Stranger til Faktafyk.

EN FIKTIV SCENE
Denne utgaven av Faktafyk inneholder flere historier fra virkeligheten. En av dem er om en jente fra Syria som flyktet med båt over Middelhavet og som nå befinner seg i Norge. Hvorfor skriver ikke Stranger om en virkelig båtflyktning?

– Jeg får ikke så mange romanideer. De som blir værende, er gjerne bare et bilde av en situasjon, et sted, noen mennesker. Slik som i Barsakh, hvor vi møter en ung norsk jente som jogger på en strand. Hun ser en båt med afrikanere som ligger og driver utenfor kysten. Dette har jo muligens skjedd i virkeligheten, men det var denne fiktive scenen som fulgte meg og som gjorde at jeg ville prøve å bli kjent med dem. Hvem er denne jenta? Hvem er gutten som hever armen og vinker til henne? Hva er deres historie? Hva kommer til å skje?

Å GÅ INN I TANKENE
De som ikke finnes er en rå og brutal historie om en ung gutts flukt fra Vest-Afrika til Norge. Det er også historien om norske Emilie, og om hvordan hun reagerer når Samuel plutselig dukker opp hjemme hos henne og trenger hjelp. Stranger dikter opp sine romankarakterer, men er det likevel slik at de finnes?

– De finnes, og de gjør det ikke. Mange har vokst opp i det samme miljøet som Emilie, og det finnes mange som henne. Det finnes også en hel generasjon unge menn og kvinner som reiser til Europa slik som Samuel. Fiksjonen skal være et konsentrat av virkeligheten. Beskrive det som ikke har skjedd, men som kunne ha gjort det, sier han.

Det at historien er oppdiktet, gir Stranger en del muligheter som en sakprosaforfatter ikke har.

– Det skjønnlitteraturen kan gjøre, som sakprosaen ikke kan, er å gå inn i tankene og følelsene til alle disse menneskene. Beskrive håpene deres, frykten, håpløsheten.

DER FAKTAENE SLUTTER
Er det i det hele tatt mulig å skrive en sann historie som er oppdiktet? Ifølge Stranger er det i hvert fall mulig å fortelle en historie som oppleves som sann.

– Men det skjer likevel noe annet når man intervjuer mennesker og bruker deres faktiske fortellinger. I denne trilogien bruker jeg mye materiale fra virkelige hendelser, blander dem og setter dem sammen på nytt. Virkelig er et stort begrep, sier forfatteren som mener at fiksjonen kan hjelpe oss å si noe om virkeligheten:

– Det kan den gjøre ved å fortelle om det som skjer der faktaene slutter. For eksempel ved å beskrive hvordan det er å synke gjennom havet, intervjue de døde og fortelle fra forskjellige perspektiver på samme tid. Benytte de viktigste delene og fjerne alt det andre, slik at man sitter igjen med et bilde som er renere og mer direkte.

Det finnes imidlertid grep Stranger som forfatter ikke har tatt i bruk. Inntil nå.

– Jeg har vært forsiktig med å gå inn i hodene på folk som faktisk har levd, helt frem til nå. I det neste romanprosjektet gjør jeg også det, avslutter han.