Koloniseringen av Grønland

Med tvangsekteskap av danske straffanger som våpen drømte den danske Kong Fredrik 4. om å kolonisere Grønland

For 1100 år siden ble nordmannen Eirik Raude dømt fredløs for drap og måtte rømme fra gården sin på Jæren. Han dro til Island, men begikk igjen drap, ble atter dømt fredløs og dro videre vestover, ut i det ukjente. Raude endte opp på Grønland, som var det navnet han gav det nye landet. Kona til Eirik, Tjodhild, var kristen. Hun bygde seg en kirke i Brattahlid på Sør-Grønland (som står der ennå) og nektet å ligge med mannen sin så lenge han ikke anerkjente den nye religionen. Det er uklart om Eirik ble en god kristen, men etterkommerne hans ble det i hvert fall.

Innvandring
I disse grønlandske fjordene oppsto et samfunn av nordboere. Det var driftige folk. De spredde seg langs vestkysten, de drev med sauehold og hadde kyr og dyrket korn, de bygde steinhus og storgårder og kirker, og til og med kloster, de hadde egen biskop, og Eiriks sønn Leiv Eiriksson dro videre vestover og oppdaget Amerika og sloss med de innfødte der. Samtidig kom det inuittstammer til landet fra Canada. De krysset det smale Smithsundet helt mot nord og spredde seg over tid ned langs vestkysten. På et tidspunkt har det funnet sted et møte, eller et sammenstøt, mellom nordboere og inuitter, men det er ikke noe som tyder på at dette møtet har vært særlig konfliktfylt. For nordboerne var bønder og levde langt inne i fjordene, og inuittene, som var jegere og nomader, hadde sine jaktrevir ute i havgapet.

Det rømte landet 
Flere hundre år senere, den 16. september 1405, fant det et bryllup sted i Hvalsøy. To islendinger, Thorstein Olafsson og Sigrid Bjørnsdotter, giftet seg. Dette er det siste dokumenterte livstegnet vi hører fra nordboerne. De forsvinner sporløst. Livet på Grønland har blitt for utfordrende selv for staute nordboere. Klimaet har blitt kaldere, i middelalderen oppstår den nedkjølingen man kaller den lille istiden. Det er kriger i Europa, og forsyningene med skip til de grønlandske bosetningene stanser. Det oppstår hungersnød og trangstider, og folk dør eller hopper på skip som seiler forbi, og drar hjem til Europa. Femti år senere legger et skip til ved det nåværende Nuuk, hvor den ene bosetningen lå, og finner kuer og sauer springende fritt rundt, og dessuten redskaper og innbo etterlatt, men ingen mennesker. Det er som om folk har rømt fra landet i all hast.

Menneskene og de andre 
Tilbake er inuittene, grønlenderne. De klarer seg gjennom den lille istiden, for de er ikke bønder som er avhengige av høye middeltemperaturer. De trives og sprer seg over hele vestsiden av landet, både ute i skjærgården og inne i de dype fjordene.
De fanger hval, sel, hvalross med harpuner, de skyter reinsdyr og fugler med bue og pil. De kaller seg «inuit» – mennesker. De som kommer med skip, kaller de «qallunaat» – ikke-inuitter, de andre. Den 3. juli 1721 legger skipet Haabet til ved en øy utenfor det vi i dag kjenner som Nuuk, Grønlands hovedstad, og den norske presten Hans Egede, hans familie og de folkene han har fått med seg, går i land. Egedes drøm er å finne disse sagnomspunne nordboerne, etterkommerne av Eirik Raude fra Jæren, som må stande i papisme, altså katolisisme, og reformere dem til den protestantiske troen. Han vil være Grønlands Martin Luther! Men til hans skuffelse er det ikke en eneste papistisk nordboer i sikte. Derfor går han i gang med å kristne grønlenderne i stedet. Det går ganske tregt, for dels har grønlenderne mer lyst til å handle med danskene enn å bli kristnet av dem, og dels har Egede selv ærlig talt ikke veldig lyst til å gjøre kristenfolk ut av disse «stakkars elendige ville», som han kaller
dem, «skitne og kaldblodige» som de er. Men han drømmer om å etablere en koloni på stedet, og med det formålet skriver han flere brev til den danske kong Frederik den 4. Noen år senere, i 1728, beslutter danskekongen seg for å gjøre et forsøk.

Loddtrekning  
Nå begynner det som skal utvikle seg til en katastrofe i to bølger over de neste syv årene. Et hektisk planleggingsarbeid går i gang i København rundt hoffet med å engasjere mannskap til den nye kolonien og skaffe penger til utstyr og materialer og dessuten skaffe skip til å få det hele transportert opp. Det går rasende fort. Soldater og offserer blir hyret til den militære delen av kolonien, håndverkere ansettes, tjenestefolk, handelsfolk, prester, skrivere, forvaltere og en guvernør som øverste leder. Og man velger ut 24 fanger fra tukthuset, fengselet i København, 12 kvinner og 12 menn, tvangsgifter dem med hverandre med loddtrekning og sender dem av gårde med skipet for å delta i grunnleggelsen av det moderne Grønland.

Foregangsland
Det var altså Danmark som fant på dette med å bruke straff-fanger som en slags kanonføde i et kolonialt framstøt. Alle kjenner jo til at engelskmennene gjorde det samme i Australia. Men det var danskene som gjorde det først. De gjorde det til og med flere ganger, nemlig også i Vestindia femti år senere, med samme katastrofale resultat. Jeg synes det er interessant å bemerke her den utrolige kynismen som var alminnelig på denne tiden. En tid preget av kristendom, vel å merke, og hvor kirken dominerte alt. Det er ikke mye nestekjærlighet og kristen omsorg å finne i behandlingen av samfunnets laveste folk i dette århundret. I senere og mer ateistiske tider ble forholdene og menneskesynet mer humant, mer kristent, kan man nesten si. Det kan man jo tenke litt på. Men tilbake til fortellingen vår.

Et mareritt
Katastrofen begynner kort etter ankomsten til Grønland. Kolonien blir oppført i
en feber av travelhet og i konstant høljende regn. Noen dager snør det til og med. Men det er mangel på byggematerialer, og flere av husene må bygges av torv og stein. Arbeidsfolkene, som er dårlig kledd, vasser i iskald sørpe og bor i telt som blåses i filler av de konstante vindkulene. Maten er elendig, slimete flesk og mugne erter. Straff-fangene har bare et pledd å sove under, og brenselet må rasjoneres. Til gjengjeld er det masse med brennevin! Det har guvernøren sørget for. Akkurat som han har sørget for masse med krutt til de to kanonene sine. Han fyrer av salutter hver gang han tømmer et glass med vin eller snaps, og det gjør han ofte. Folk begynner snart å hangle, de får diare, de får lungebetennelse, og allerede i september dør den første. Han følges snart av flere. Noen velger å gjøre det slutt ved egen hånd. Kvinnene føder barn som dør, og dør snart selv av barselfeber. Et halvt år senere, våren 1729, er om lag 50
personer av et mannskap på godt og vel 100 avgått ved døden. Alle straff-fangene, unntatt to, omkommer.

Rent underskudd 
Så faller det litt ro over kolonien. Det blir ikke mye til handel med grønlenderne, som planen var, og det blir fort klart at dette kommer til å bli rent underskudd og tap for kongen. Den neste vinteren dør flere folk, og igjen den neste vinteren. Også kong Frederik den 4. dør. Sønnen hans, Christian den 6., bestemmer seg for å lukke hele kolonien og hjemkaller folkene sommeren 1731. Men han gir aller nådigst Hans Egede mulighet for å fortsette arbeidet, hvis han kan overtale noen folk til å bli i kolonien sammen med seg.

Han samler en håndfull folk som melder seg som frivillige. Skip med guvernør og mannskap, de som har overlevd, reiser sin kos. Kolonien fortsetter på lavt bluss. En rolig tid følger. Egede misjonerer for grønlenderne. Kjøpmannen handler med dem. Det er ikke store saker som sendes hjem: noen tønner med tran og litt hvalspekk og hvaltenner. Rent underskudd. Men de får aller nådigst lov til å fortsette.

Dødens skip 
I 1734 inntreffer den andre katastrofen. Den kommer i form av et skip fra Danmark. Om bord på dette skipet er det en grønlandsk gutt, Carl, som har oppholdt seg et par år i København sammen med noen andre grønlendere. Disse andre er døde. Men Carl er frisk. Tror han.

I virkeligheten er han smittet med kopper. Han har ingen symptomer ennå og er altså en frisk smittebærer. Og da han kommer hjem, må han jo reise rundt til familie og venner i hele distriktet og fortelle om alt det han har opplevd i kongens København. Hus store som fjell. Værelser opplyst av flere tusen lamper. Rom med dritehull hvor en lakei står klar til å tørke en i rumpa med silkepapir. Menneskemengder som fiskestimer. Kvinner som ligger med deg for penger! Carl sprer uvitende sin smitte. Og grønlenderne blir syke med kopper. Snart begynner de å dø. Carl blir også syk og dør. Opp mot 90 % av den innfødte befolkningen i distriktet dør i denne koppeepidemien. Også Hans Egedes kone Gertrud Rasch dør, ikke av kopper, men
av utmattelse. Hun blir 62 år. Sommeren 1736 drar Hans Egede hjem. Han er femti år. De fire barna hans har overlevd tiden på Grønland. De blir alle eldgamle. Egede selv gifter seg igjen, får et prestekall i Danmark og dør tjue år senere, mett av dage, i byen Sakskøbing. I Danmark kalles han Grønlands apostel. Han ble dessverre aldri noen Martin Luther, men til sin død var han sikker på at nordboerne gjemte seg et eller annet sted der oppe, og at de fortsatt var papister eller hadde gått tilbake til den gamle åsatroen.

Et paradoks 

Prester fulgte etter Egede, en lang rekke med misjonærer. Det hele kom inn i et roligere gjenge. Grønlenderne ble kristnet litt i senn, og de gamle inuittiske mytene og troen på ånder og merkelige vesener ble lagt vekk. Hvordan skal man fra vårt perspektiv se på kristningen av grønlenderne? Var det et overgrep mot et naturfolk? Eller var det en uavvendelig utvikling som ville ha skjedd i alle tilfelle?

De danske og norske misjonærene, de som fulgte etter Egede, gjorde et stort arbeid for å lære grønlenderne å lese og skrive. Faktisk ble analfabetismen stort sett avskaffet allerede i løpet av 1700-tallet. Dette er helt unikt og uhørt i kolonisammenheng på denne tiden. Dette førte til at grønlenderne opplevde et stort hopp i kulturell utvikling som følge av at de ble i stand til å kommunisere over lange avstander per brev. Og det førte blant annet til at en avis ble startet midt på 1800-tallet, «Atuagagdliutit», skrevet av grønlendere, på grønlandsk, for grønlendere. Det var dessuten verdens første avis med farger! Men midt i dette kulturhoppet har grønlenderne vel sett seg over skulderen og merket at de samtidig mistet noe. Båndet tilbake til den gamle kulturen og troen ble skåret over. Man mistet noe, og man fikk noe. Hva som veier tyngst, skal jeg ikke gjøre meg til dommer over. La oss si at det er et paradoks. Livet er fullt av paradokser, og i særdeleshet Grønlands historie er full av dem