Krig og innovasjon

Mange moderne hjelpemidler og teknologier ble opprinnelig utviklet til militære formål.

 

Krig er en ødeleggende kraft. Bygninger sprenges, skip senkes, fly styrter, og mennesker dør. Men nettopp fordi samfunnet settes på prøve i krigstid, oppstår det ofte nyvinninger som en bieffekt av all elendigheten.

Et av de viktigste trekkene ved en krig er at den bruker ekstreme mengder ressurser. Under andre verdenskrig trengte militæret kobber til å lage strømledninger og patroner, noe som gjorde at den amerikanske pennyen ble laget av jern i stedet. Et annet materiale som forsvant, var silke – fordi Japan var den store eksportøren av silke, og de var i krig med vestmaktene.

På den tida var silkestrømper den foretrukne benbekledningen for amerikanske kvinner, og nå truet krigen bokstavelig talt med å ribbe dem til skinnet. Heldigvis lærer nød naken kvinne å spinne. Eller i dette tilfellet var det kjemikere ansatt hos det store selskapet DuPont som spant sitt hjernespinn. Allerede i 1935 hadde firmaet forutsett at de japanske leveransene ville ta slutt, og etter noen år fant de et godt alternativ: nylon. Det syntetiske stoffet var slitesterkt og velegnet til å lage elastiske strømper.

Vestens kvinner pustet lettet ut og trakk på seg sine nye benklær, helt til det viste seg at hæren også trengte nylon, til fallskjermer og militære antrekk, og fikk førsterett til også dette materialet. Ved krigens slutt var imidlertid nylonproduksjonen veletablert, og det ble senere brukt i strømper, skjorter og mange andre plagg og produkter.

Månedlig redning

Bomull var et annet materiale som krigen skapte rift om. Soldater ble skadet og blødde, og etter hvert var det ikke nok bandasjer igjen til å forbinde dem med. Selskapet Kimberly-Clark var mest kjent for å lage papir, men de forsto på et tidspunkt at de kunne bruke papirmassen til å lage et materiale som absorberte mer væske enn bomull og var billigere å produsere. «Cellucotton» ble redningen for militærsykehus langs fronten. Og der fant sykesøstrene ut at nyvinningen også fungerte veldig bra som mensbind. Før den tid fantes nemlig ikke bind som vi kjenner dem i dag, kvinner var henvist til å bruke filler eller svamper. Da krigen var over, hadde Kimberly-Clark et stort overskudd av cellucotton, og de forsto fort at de kunne rette seg mot et helt annet marked og andre blodsutgytelser. Og slik ble moderne engangsbind født.

Tidsriktig

Ved siden av materialknapphet er kommunikasjon et gjennomgående problem i krig. Soldater og kommandanter er ofte spredt langt fra hverandre, og om de får sendt meldinger, vil de ikke at noen andre skal plukke dem opp. Under første verdenskrig måtte soldatene legge presise planer før de skiltes at, med bestemte tidspunkter for når de ulike delene av strategien skulle iverksettes. Da ble det viktig å holde rede på tida.

Fram til den tida hadde det vært vanlig å ha klokka på et kjede i lomma, men i skyttergraver og offensiver hadde man ikke tid til å rote rundt etter klokka, da kunne det allerede være for sent. Og var man for eksempel pilot, hadde man alltid begge hendene opptatt. Derfor ble krigen det store gjennombruddet for et produkt som hadde eksistert før, men aldri slått helt an – armbåndsuret. Etter krigen var det blitt den dominerende klokkeformen, og det er det den dag i dag.

Klare meldinger

Også radiokommunikasjon fikk en «boost» under første verdenskrig. Før den tid hadde ikke fly hatt radiokontakt med bakken, og det beste de kunne gjøre, var å fekte med armene. Bakkestyrker kunne kommunisere via kurerer, telegram, flagg og brevduer, men alle disse kanalene hadde sine svakheter. Kabler kunne kuttes og meldinger kunne plukkes opp av fienden. Løsningen var trådløse signaler. Teknologien fantes, men den måtte videreutvikles, noe som ble gjort i hui og hast. Og da radiokontakt først var etablert, ble den tatt i bruk på mange andre områder etter krigen, som i sivil flytrafikk.

Radar er et hyppig eksempel på teknologi som er utviklet til krigsformål – den ble til under opptrappingen til andre verdenskrig. Et gjennombrudd i prosessen kom da amerikanerne utviklet noe som kalles «the cavity magnetron» i 1940, som gjorde radaren mer presis og portabel. Da en oppfinner ved navn Percy Spencer arbeidet med en slik dings i 1945, oppdaget han at mikrobølgene den sendte ut, hadde smeltet et sukkertøy i lomma hans. Og dermed var også mikrobølgeovnen født.

Senere, under den kalde krigen, var amerikanerne redde for at et bombeangrep fra Sovjet kunne ødelegge telefonlinjene og kaste forsvaret deres ut i kaos og villrede. Derfor utviklet ledende vitenskapsmenn en backupløsning, et datanettverk de kalte ARPANET. Dette nettverket utviklet seg til å bli det vi i dag kjenner som Internettet, en av de mest samfunnsomkastende teknologiene vi har sett i moderne tid.