Når proffdrømmen brister

Som 17-åring ble Martin Bengtsson hentet fra Örebro i Sverige til den italienske storklubben Inter. Ni måneder senere var han hjemme igjen og merket for livet.

Han utmerket seg tidlig som en begavet fotballspiller, først i moderklubben IK Sturehov og senere i Örebro SK. Den lille tekniske gutten herjet på aldersbestemte landslag og i Allsvenskan. Det la selvfølgelig agenter i dress og mørke solbriller merke til. Han ble invitert til prøvespill i Chelsea og Ajax, men det var Inter som i 2003 fikk napp og kunne skrive kontrakt med den talentfulle svensken.

– Inter så meg i en kamp med ungdomslandslaget og hentet meg til Italia for et treningsopphold. Jeg tok tunnel på Marco Materazzi, og dermed var alt klart, sier Bengtsson til Faktafyk.

Tid til å tenke

Slik gikk proffdrømmen den 17 år gamle spilleren hadde hatt siden niårsalderen, i oppfyllelse. Men var han selv klar for det store eventyret?

– Jeg var utrolig lykkelig den dagen jeg skrev under. Jeg tror jeg gråt en skvett. Min drøm som liten var å spille på AC Milan, men Inter fikk holde da jeg mottok et kontraktsforslag fra dem. Det var et bevis på at det var mulig å bli proff i en av verdens største klubber, sier han.

Bengtsson levde guttedrømmen som profesjonell fotballspiller i Italia. Han imponerte på banen med frekke finter, smarte pasninger og vakre skåringer. Han observerte og tok til seg kunnskap fra folk rundt seg. Fikk gode venner, tjente bra med penger og begynte å lære seg et nytt språk.

– Jeg hadde en fin tid i Inter det første halvåret, og sportslig gikk det bra. Som profesjonell fotballspiller lærte jeg også å være konsentrert, motta kritikk, være tålmodig, ta del i en gruppe og slå spøker og frispark, sier han.

Men så snudde lykken for den unge svensken. Han pådro seg en skade, ble satt på sidelinjen, og et mørke begynte å legge seg over profftilværelsen.

– Jeg fikk en meniskskade som gjorde at jeg ikke kunne trene på en god stund. Da fikk jeg tid til å tenke: Hvem er jeg når jeg ikke spiller fotball?

– Det var et spørsmål jeg ikke hadde noe godt svar på, sier han.

Dermed begynte tankene å surre, og Bengtsson klarte ikke å gi slipp på spørsmålet.

– Jeg havnet i en slags eksistensiell krise, og noen spesifikke omstendigheter drev meg inn i en dyp depresjon, forteller han.

Innelåst på spillerhjemmet

Omstendighetene han viser til, var at noen spillere ble tatt i å røyke marihuana. Det medførte strammere regler på spillerhjemmet han bodde på. Ingen fikk lov til å være ute om kveldene. Det føltes urettferdig, men Bengtsson fant trøst i musikken og litteraturen. Han lyttet til David Bowie, spilte gitar og skrev tekster.

– Det var en forferdelig tid. Vi hadde begrenset med muligheter til å bevege oss. Jeg ville gjøre noe mens jeg var innestengt, så jeg kjøpte meg en gitar. I en måned skrev jeg sanger og dikt.

Slik opprettholdt han motivasjonen til å fortsette proffkarrieren. Helt til han en dag vendte tilbake til Italia etter en samling med det svenske ungdomslandslaget.

– Da jeg kom tilbake, oppdaget jeg at de hadde kastet alle tekstene mine. Jeg fikk beskjed om at det ikke skulle ligge papir og slenge i rommet til en fotballspiller.

– Jeg sank gjennom gulvet, forteller Bengtsson.

Å stenge ham inne var én ting. Men å bli fratatt muligheten til å skrive og høre på musikk ble for mye for unggutten. De negative tankene ble forsterket. Håpet forsvant.

– Det tok det ikke lang tid etter dette før jeg prøvde å begå selvmord. Å uttrykke meg hadde vært en livbøye for meg.

Personalet på spillerhjemmet fant ham ved siden av sengen hans. Livløs og blodig. I en tekst i årets Faktafyk forsøker Bengtsson å skildre opplevelsene og timene før han prøvde å ta sitt eget liv.

– Denne følelsen snek seg inn da jeg ble skadet, og vokste seg etter hvert sterkere og sterkere. Teksten jeg skriver i Faktafyk, beskriver en tid i forkant av selvmordsforsøket. Den er fastlåst i en tilstand mellom barnets og den voksnes drøm. Når fremtiden strander og blikket forgjeves søker utveier.

Fotball var alt

Som barn bodde Bengtsson i Örebro sammen med mor, far og to yngre brødre. Moren jobbet i Studieforbundet, og faren var skuespiller og dramatiker. For ham selv var det fotball som var livet.

– Jeg skjønte tidlig at fotball var en aktivitet hvor jeg kunne konkurrere på like vilkår som mine jevnaldrende. Du behøvde ikke å være stor og sterk, men kunne klare deg fint ved å være rask, teknisk og smart.

Fascinasjonen for ballspillet begynte da han så italiensk fotball på TV. Den økte med svensk bronse under VM i USA i 1994. Snart var planen klar.

– Som 9-åring satte jeg meg et mål om å bli proff i Italia når jeg ble 16. Jeg skulle trene fotball tre til seks timer hver dag.

Alt annet måtte vike for det store målet. Fotballen ble altoppslukende, som en besettelse.

– Jeg holdt ikke på med andre idretter eller hadde andre hobbyer. For meg var det umulig å lykkes dersom jeg ikke satset alt på ett kort. Jeg trodde aldri på talent, men visste hele tiden at alt jeg gjorde på banen, hadde jeg trent meg til.

Selv fotballgleden var nærmest usynlig i hans iver etter å bli profesjonell fotballspiller.

– Jeg ville først og fremst bevise at det gikk an å bli proff. Det var fra starten av en slags revansje. Mot hvem eller hva er jeg ikke helt sikker på. Jeg var alltid mer seriøs enn alle andre. Hvis noen sa til meg at jeg måtte gå gjennom ild for å bli fotballproff, så tok jeg det bokstavelig og var innstilt på å gå gjennom ild.

– Det var nok også slike forventninger og holdninger som til slutt gjorde meg utbrent. Uten gleden tar det slutt, legger han til.

Ville sluttet uansett

Etter selvmordsforsøket reiste Bengtsson hjem til Sverige. Her fikk han hjelp til å få igjen livsgnisten. Kunne det vært annerledes hvis han ikke hadde dratt til Inter som 17-åring?

– Det er mulig at karrieren min hadde vart lenger om jeg ikke hadde reist til Italia i så ung alder. Likevel tror jeg at jeg hadde sluttet med fotball. Kulturen tok sakte, men sikkert over mine drømmer. Jeg hadde heller ikke vært fornøyd med å være en middelmådig spiller. Jeg kunne aldri spilt fotball bare fordi det er kult. Fotballen handlet for meg om å bli best i verden eller ikke bli noe i det hele tatt.

– Samtidig er jeg glad for den erfaringen jeg har. Det gjorde at jeg tok en del valg i livet. Å slutte med fotball var ett av dem. Å skrive mer og begynne å uttrykke meg på ulike måter et annet.

For å bearbeide minnene og hendelsene skrev Bengtsson i 2008 boken I skuggan av San Siro. Han har reist rundt på skoler og andre steder for å fortelle sin historie. I dag er han 28 år og har levd nesten ti år utenfor fotballbobla, som han kaller det.

– Jeg skrev boken om min korte fotballkarriere og mitt selvmordsforsøk. Min fotballhistorie lever sitt liv, og jeg snakker om den iblant. Men jeg lever et liv veldig langt fra det jeg levde før. Jeg verken ser eller spiller fotball i dag.

Bengtsson er også i tvil om hvor mye som er igjen av gutten som i 2003 sa farvel til familie og venner i Sverige for å bli proff i Italia.

– Noen dager kjennes det som det er mye igjen. Andre dager kan jeg se et bilde av meg selv som 17-åring og helt seriøst ikke forstå hvem det er jeg ser, sier han.

Kast biljardbordet ut av vinduet

Selv om Bengtsson ikke er involvert i fotballen i dag, har han klare meninger om talentsatsing og måten fotballen forholder seg til mennesker og omverdenen på. Han er ikke nådig i sin kritikk.

– Fotballen er et patriarkalsk miljø. Den er bygd på normer som utestenger dem som er annerledes. Du blir målt etter hva du presterer. Jeg mener fotballen har en stor jobb å gjøre når det gjelder normspørsmål.

– Hva tenker du på da?

– Det finnes en machokultur i fotballen som er direkte skadelig for idretten, og som i fremtiden kan ødelegge samholdet for majoriteten av dem som er aktive. Trenere må lese sin psykologi og sosiologi. Aller helst sin teologi og filosofi også. Fotballen må forstå at prestasjoner primært kommer av at spillere vil prestere. Det bør forskes mye mer på profesjonelle utøvere og hvilke psykiske konsekvenser en barndom uten lek, men prestasjoner i sentrum, kan ha.

Bengtsson er overbevist om at tomrommet mange opplever etter endt karriere, ikke trenger å oppstå.

– Vi må bare tørre å snakke om det. En klubb krever at unge spillere satser alt. Da må klubben også ta ansvar når det gjelder det faktum at en karriere bare strekker seg til spillerne er i begynnelsen av 30-årene. Mitt råd er å bygge bibliotek på treningsanleggene hos samtlige tippeligaklubber. Kast biljardbordet ut gjennom vinduet og ansett hjelpelærere og studie- og yrkesvalgrådgivere. Idrettsutøvere har tid til overs til å starte på studier og få arbeidstrening. Det bør begynne i 18-19-årsalderen. Jeg ser frem til den klubben som er først ute med å gjøre alvor av dette. Vi må tenke over hva en klubb skal være utover det å være en klubb, avslutter han.

Her er Bengtssons tre boktips:

1. Konsten är ett skåp av Daniil Charms

2. I Love Dick av Chris Kraus

3. The Atrocity Exhibition av J.G. Ballard