Pingvinkjærlighet

PÅ DEN FORBLÅSTE ØYA SØR-GEORGIA LEVER ALLE I HARMONI, SEL, PINGVINER OG TRE BABES MED SKI PÅ BEINA.

– DET HER ER HELT RÅTT! En velkomstkomité kledt i kjole og hvitt kommer spankulerende mot oss. Kongepingviner. Hundrevis, tusenvis. Hundre tusen pingviner! De er overalt. Langs hele stranden, innover slettene, opp i bekkedalene og langt oppover fjellsidene. Det lukter pingvin, alt jeg ser, er pingviner. Det øredøvende kaklet fra tusenvis av kongepingviner blir  bare avbrutt av en brølende elefantsel som klart og tydelig forteller sin rival at «det er bare å pelle seg vekk fra denne stranda, for dette haremet er mitt!».

Utenfor skalljakka er verden ny og spennende og oppleves som lettere kaotisk. Inne i meg kan jeg kjenne hjertet banke hardere, tankene falle på plass, følelsene flyte lett. Det finnes ikke snev av tvil. Jeg er forelsket! I seler og pingviner.

BAFFIN BABES PÅ NYE EVENTYR
Vi er på Sør-Georgia på skitur, søstrene Emma og Vera og jeg, Kristin. Det er ikke første gang vi er på ekspedisjon sammen. I 2009 gikk vi en 80 dager lang skitur på Baffin Island i Canada. Vi filmet underveis, og dokumentaren om ekspedisjonen ble vist i NRKs «Ut i naturen». Allerede på flyet hjem fra Baffin Island bestemte vi at vi ville ha mer ut av turlivet.

Nå er isbjørner erstattet med pingviner, nord er byttet ut med sør, men navnet, det har vi beholdt. Vi er Baffin Babes, og vi er på jakt etter fete opplevelser! Vi skal til Sør-Georgia for å gå på ski i drøye to uker. Et annet viktig mål med turen er å oppleve det rike dyrelivet på øya.

EN ØDE ØY
Sør-Georgia er en liten øy som ligger midt ute i Sør-Atlanteren. 1500 km fra nærmeste naboer, Falklandsøyene i nordvest og Antarktishalvøya i sørvest. Til spissen av Sør-Amerika er det 1900 km. Verden er så langt unna. Når man er på Sør-Georgia, så eksisterer bare Sør-Georgia – og havet. Det store, stormende havet, med albatrosser som seiler på sterke vinger over bølgene. Det er for store avstander til å kunne bruke helikopter ut hit, og ingen fly kan lande på øya. Det er båttransport som gjelder. Vi fløy til Falklandsøyene, og derfra ble vi med en seilbåt som brukte fire døgn på å seile til Sør-Georgia. Jeg fikk oppleve en ny dimensjon av sjøsjuke og kastet opp hele veien. Magesekken vrengte seg.

Sør-Georgia har ingen fastboende, men i Grytviken – som er en gammel hvalfangststasjon – bor det et par personer som jobber på museet. De tar også imot de mange turistene som kommer innom med cruisebåter om sommeren. I tillegg bordet et varierende antall forskere på den britiske forskningsstasjonen som også ligger i Grytviken.

VINDEN ER SJEFEN
– Det er bra vi har doble teltstenger, sier Emma.

Teltet er oppsatt for kvelden, og selv om vinden river og røsker i den tynne duken, står den lille boligen vår som en bauta. Morgenen etter går vi en testtur for å sjekke forholdene oppe på breen. Der blåser det katter og kaniner, så vi går tilbake til teltet og spiser en salt pingvinpastill. Det har blitt et ritual. En pingvin til deg og en pingvin til meg. Men bare én! Siden vi må kunne bære alt utstyret på ryggen, har vi måttet kutte all overflødig vekt, og pingvinpastiller er intet unntak. Vi spiller yatzy og holder plystrekonkurranse. Jeg leser høyt fra Lars Saabye Christensens Norske stiler. Vi skravler og ler, forteller hverandre sanne historier fra virkeligheten. Ligger og hører på vinden, og snøen som faller. Eller er det regn?

UTFORDRENDE TERRENG
På Sør-Georgia er det bratt og ulendt terreng, med høye, spisse fjell som stikker opp av isbreene. Hele 75 % av øya er dekket av isbreer. Det kan være store, dype sprekker i disse isbreene, og å falle ned i en bresprekk er forbundetmed livsfare. Derfor vurderer  vi hele tiden terrenget underveis, og noen ganger binder vi tau rundt oss. Nede i lavlandet og på strendene er det ikke nok snø til å gå på ski. Da må vi gå på beina og bære alt utstyret på ryggen. Vi har laget et smart system hvor vi har festet ryggsekken i en liten plastikkpulk. På den måten kan vi enkelt variere mellom å bære sekken på ryggen, med pulken utenpå, og å legge ned pulken med sekken oppi og trekke den etter oss på snøen. Det siste er absolutt å foretrekke, for det å bære 35 kg på ryggen er blytungt! Det aller beste er når vi kommer til lange, jevne nedoverbakker og vi kan sette oss oppå pulken og ake nedover. Da går det unna!

FASTE RUTINER, UKJENTE DAGER
Dagen begynner med at den som har frokostvakt, står opp først og setter seg i ytterteltet for å smelte snø og koke vann til havregrøten. Imens kan de andre to sakte krype ut av soveposen, kle på seg og pakke sammen tingene i teltet. Hvis det er fint vær ute, henger vi ut soveposen til lufting. Etter frokost river vi leiren, pakker pulker og begynner å gå. Hvor langt vi forflytter oss, varierer mye fra dag til dag. Det kommer an på terreng, vær og vind. Vanligvis holder vi på rundt åtte timer, med flere pauser innimellom. Vi er glade i pauser! Noen dager er det enkelt å gå, og det føles som om vi bare flyter fremover. Skiene sklir lett, og pulken følger lydig med. Andre dager kan oppleves tyngre. Kanskje har man sovet litt dårlig, får snøføyka midt i fleisen så det er vanskelig å se fremfor seg, eller så velter den hersens møkkapulken hele tiden, og man må stadig gå bak for å kjefte på den og rette den opp! Hvis noen har det tungt, er det viktig å hjelpe hverandre. De som føler seg sterke, kan ta litt ekstra ansvar.

Da vi var på Baffin Island tre år tidligere, var det kulden som var den største faren. Der oppe i Arktis opplevde vi temperaturer ned mot 40 minusgrader. Det er ikke noe vi behøver å bekymre oss for nå. På Sør-Georgia synker temperaturen sjelden under 10 minus. Ofte er det bare 4-5 minusgrader. Men sel om det ikke er store utslag på gradestokken,  betyr ikke det at det ikke oppleves kaldt. Den fuktige havlufta i kombinasjon med sterke vinder gjør at det er lett å fryse når man står i ro. Dessuten kan vinden i seg selv være en fare. Det blåser nesten hele tiden på Sør-Georgia, og når vinden virkelig viser krefter, kan det være vanskelig å holde seg på beina, og ikke minst: få satt opp telt. Da gjelder det å være litt i forkant. Ta på seg en ekstra ulltrøye før vinden gjør det for vanskelig, og sette opp teltet før stormen setter inn.

HAPPY FEET
– Se, der fremme står alle kidsa! Så utrolig søte de er, sier Emma.

Etter en lang dagsmarsj ankommer vi pingvinbarnehagen. Her er alle de fluffy, brunkledte kongepingvin-kyllingene samlet mens foreldrene er ute i havet og skaffer mat.

– Jeg tror jeg dauer. Dette er det søteste jeg har sett noen gang!

Pingvinkyllingene er enda mer nysgjerrige enn de voksne og omringer oss så fort vi stopper opp. Jeg tenker at slik er det å befinne seg midt inne i en stor porsjon levende kyllinggryte. Hvis du har sett «Happy Feet», så skjønner du hva jeg snakker om. Her er det maaaaange pingviner!

NYSGJERRIGE PINGVINER

Dyrene på Sør-Georgia har ingen naturlige fiender på land. De er ikke redde for hverandre, ikke redde for mennesker. Tvert imot er de nysgjerrige på oss og kommer frem for å hilse. De flokker seg rundt oss, inspiserer oss, hakker med nebbet mot pulkene våre. Vi forteller pingvinene at plankene vi har med, ikke er materiale til rede, men ski. Vi forklarer at både nordmenn og svensker må gå noen mil på ski hver vinter for å få orden på tankene sine. «Ok, hyggelig. Velkommen skal dere være», sier pingvinene og vagger videre for å drive med sitt.

DYRENES PARADIS
I et par uker går vi på skitur blant spisse tinder og over store breer. Vi kjemper mot vinden og brøyter oss frem gjennom tåka. Iblant sprekker skyene opp, og naturens skjønnhet velter imot oss, inn i oss, hvor den pumpes rundt med blodet og ut i cellene.

Vi kommer til nye strender. Treffer flere pingviner, reinsdyr og fugler. Ruller rundt på stranda sammen med en elefantselunge en hel dag. Ser den dypt inn i øyene og sier høyt: «Jeg elsker deg!»