Savnet i Oslo: jente (15)

… MEN POLITIET PRØVER IKKE Å FINNE HENNE. DET ER FAKTISK POLITIET SOM HAR PASSET PÅ AT SKOLEJENTA KATHE LASNIK PÅ 15 ÅR BLIR ARRESTERT OG HENTET I SITT EGET HJEM I HERTZBERGS GATE 7, FRAKTET NED TIL KAIA I OSLO OG SENDT OM BORD I BÅTEN DONAU. MEN HVA HADDE HUN GJORT SOM VAR SÅ ILLE AT HUN MÅTTE BLI SENDT UT AV NORGE? OG HVEM VAR DE ANDRE 531 MENNESKENE PÅ BÅTEN? OG HVA SKJEDDE MED DEM DA DE KOM FRAM?

Vi står på en gravplass, selv om det ikke ser sånn ut. Jeg har med meg babyen min til et av de merkeligste stedene jeg har vært på. Det er et stort, helt flatt område. Gresset er stritt. Vinden blåser gjennom klærne våre denne marsdagen, så vi fryser selv om sola skinner. Babyen gråter, hun liker seg ikke her. Det gjør ikke jeg heller, det er uhyggelig. Jeg vet at om vi hadde vært her for litt over 70 år siden, da hadde vi vært på et sted der folk døde hele tiden, av sult og mishandling, eller de ble skutt eller gasset i hjel. Ekstra mange barn ble drept av de tyske nazistene: til sammen ble 1,1 millioner barn drept i Auschwitz, også babyer. Barn som ikke kunne snakke eller gå ordentlig, ble drept.

Bortenfor sletta vi står på, strekker slanke trær seg mot himmelen. Det er ikke gravsteiner her. Det minner ikke om en kirkegård. Det er rester av store brakker som står på rad og rekke, piggtrådgjerder strekker seg langs en togperrong som åpenbart er endeholdeplass, en stor murbygning i ruiner gaper mot oss der jernbanesporene slutter.

Det er her 15 år gamle Kathe Lasnik fra Oslo ble drept. Vi kan ikke se navnet hennes, men hun er her. Hun forsvant inn i et avlangt rom, kledde av seg alle klærne og fikk høre at hun skulle dusje. Men istedenfor vann kom det gass ut av dusjene. Zyklon B heter gassen, som egentlig er et middel mot skadedyr. Rotter, for eksempel. De tyske nazistene snakket ofte om jøder som rotter, skadedyr. Og så drepte de dem, som skadedyr.

«Vi ville advare folk. Men samtidig: det kunne jo ikke hjelpe. Vi skjønte jo at det bare ville gjøre det verre for dem, og det forandret ikke situasjonen,» sier Filip Möller, som var i sonderkommando. Sonderkommando var jødiske menn som var plukket ut til å utrydde sitt eget folk i konsentrasjonsleirene. De jobbet i noen måneder, så ble de drept selv. Hvis de advarte vennene sine, ble de drept. Hvis de nektet å gjøre jobben, ble de drept. Filip Möller overlevde.

«Det vennet vi oss aldri til. Når vi åpnet gasskammeret, falt folk ut, som biter av stein. De hadde presset seg mot døren. Det er vel et instinkt, de prøvde å komme seg ut. Og de sterke hadde kravlet på toppen, de lå alltid øverst. I den dødskampen som var der inne, kravlet de sterke på toppen av de svake. En far kunne være helt uvitende om at han sto oppå sin sønn. Jeg så barn som hadde fått knust hodeskallen mot gulvet,» forteller Filip Möller i filmen Shoa, en ni timer lang dokumentar hvor regissør Claude Lanzmann intervjuer fangevoktere, tidligere fanger og beboerne rundt dødsleirene. Treblinka, Chelmno og Auschwitz var de verste leirene. Bare i Auschwitz regner man med at over en million mennesker ble drept. Jøder fra hele Europa ble fraktet hit, til denne bjørkeskogen i Polen. Flere enn alle som bor i Oslo, Trondheim og Bergen til sammen, ble drept her. Dette stedet, med sitt strie gress og rester av brakker der folk satt fanget, er en gravplass for dem.

I Auschwitz døde de fleste av de norske jødene. Men hvordan og hvorfor kom de hit?

 

– De danske jødene overlevde andre verdenskrig av to grunner: de ble varslet, og de ble sett på som danske borgere, så de ble reddet unna nazistene. Regjeringen samarbeidet med nazistene, men nektet å utlevere de danske jødene til dem. Nesten ingen danske jøder ble drept i holocaust. Det kan virke som om norske jøder ikke ble sett på som ekte norske borgere. Den øverste representanten for norske myndigheter i Sverige, dit mange flyktet, mente at det var rike jøder som skulle betale for flyktningene, ikke den norske regjeringen i London, sier Marte Michelet, som har skrevet boka Den største forbrytelsen, om utryddelsen av de norske jødene. Så mange som 40 prosent av de norske jødene ble myrdet. Bare i små land som lå omringet midt i Europa, og hvor det var vanskelig å finne fluktruter, som i Benelux-landene, var drapsprosenten høyere – selv i Tyskland hadde jødene bedre muligheter til å overleve krigen. Men i Norge, hvor grensen mot Sverige er lang og det er lett å flykte, skulle man tro at flere overlevde.

I 1942 ble flesteparten av de norske jødene overraskende arrestert og fraktet til Auschwitz, der jeg nå står. Alle kvinner og barn og alle gamle og syke ble drept med en gang. Bare de arbeidsdyktige mennene fikk leve litt lenger, de jobbet seg i hjel i isende kulde, uten ordentlig mat eller klær. Av alle de 532 norske jødene på lasteskipet Donau var det bare ni som overlevde. Kathe på 15 år var ikke en av dem.

I leiren henger det bilder av folk som ble drept: unge jenter og gutter i fangeuniformer som ser inn i kamera, alle sammen er tvangsklippet. Likevel er det noen som smiler inn i kameraet, fordi man jo smiler når man blir tatt bilde av, selv om bildet er til identifikasjonspapirene deres i leiren. Men det er bare noen få som ble tatt bilde av. Etter hvert fikk alle bare et nummer tatovert på armen, sånn at det skulle være lett å finne dem om de rømte. Kathe fikk ikke engang et nummer på armen, hun ble antagelig gasset samme kveld som hun kom til Auschwitz.

På Vår Frelsers gravlund i Oslo kan man gå rundt og se på gravene til kjente nordmenn, som Ibsen og Bjørnson. Alle gravene ser enkle og elegante ut: svart eller grå stein, masse blomster. Men én grav skiller seg ut. Den ser ut som et lite hus, i grønt og gull, med søyler og et spir på toppen. Hvorfor har Henrik Wergeland en så spesiell grav?

Dikteren Henrik Wergeland var mer enn opphavsmannen til 17. maifeiringen, med barnetog og et hav av norske flagg. Selv om faren hans var med på å lage Grunnloven og Henrik selv elsket den norske nasjonaldagen, var han opptatt av at alle skulle være del av Norge, ikke bare de som var født nordmenn. For Grunnloven i Norge var nemlig rasistisk: jøder fikk ikke lov til å komme inn i landet, sto det i loven, helt fra 1814 og fram til 1851. I mange år arbeidet Henrik Wergeland for å endre loven. Til slutt skrev han et flammende dikt om hvordan en jødisk mann dør ute i snøen fordi ingen vil slippe ham inn i varmen. Diktet fikk politikerne til å snu. Derfor er graven til Wergeland annerledes enn de andre på Vår Frelsers gravlund: fordi norske jøder ville vise dikteren takknemlighet ved å reise gravstøtten for ham.

Bare to kilometer unna, så nærme at hun antagelig har gått gjennom kirkegården mange ganger, bodde Kathe Lasnik, som ble borte en novemberdag i 1942. Familien hennes kom fra Øst-Europa og var del av det jødiske miljøet i Oslo.

På rommet til Kathe Lasnik bodde det førti år senere en annen jente. Hun het Marte. Som voksen leste hun boka Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye, som beskriver livet til jenta som ble borte, jenta som bodde på det samme rommet som Marte fram til hun forsvant. Den boka fikk Marte til å bli interessert i hva som egentlig hadde skjedd med henne som hadde bodd på rommet hennes, og med de andre norske jødene under krigen.

– Det var ikke mange jøder i Norge før andre verdenskrig, det var cirka 2100. Likevel fantes det en utbredt mistenksomhet og motvilje mot jødene. Antisemittismen fikk fotfeste i seriøse norske aviser som Aftenposten, og politiet og Justisdepartementet prøvde å holde jøder ute av landet. I 1929 var Norge et av de første landene i verden som forbød kosher-slakt, lenge før Hitler innførte samme lov da han kom til makte  Selv etter krystallnatten i 1938 ville ikke norske myndigheter slippe inn jøder på flukt, sier Marte Michelet.

Hun valgte seg ut en familie som bodde på Grünerløkka, i et område som den gang ble kalt «New York», fordi husene ble bygget i rekordfart, akkurat som i New York. Men plankehusene nederst på Grünerløkka var ikke glamorøse, de var bygget for fattigfolk.

I boka følger hun Braude-familien, som flyttet til Oslo fra Litauen i Øst-Europa, fra samme del av verden som Kathe Lasniks familie kom fra. De fleste jødene i Norge kom fra Øst-Europa, og de fleste bodde i Oslo. De var fattige, hardtarbeidende folk, som flyktet fra jødeforfølgelser i sitt eget land til det de trodde var et trygt Norge. I Braude-familien var det fire barn: Harry, som ville bli skuespiller, Charles, som var på landslaget i boksing, Helene, som giftet seg med en tysk antifascist, og Isak, som ble ateist, kommunist og motstandsmann.

I mars 1942, 91 år etter at jødeparagrafen ble opphevet, blir det på nytt ulovlig å komme inn i Norge hvis du var jødisk. Vidkun Quisling, lederen for det nazistiske NS-partiet som hadde tatt makten i Norge, bestemmer at all jødisk eiendom skal «beslaglegges», eller la oss si det som det er: stjeles av myndighetene.

I oktober blir alle jødiske menn arrestert. Og en måned senere, 26. november 1942, har politiet gjort alt klart til en storaksjon. 150 menn fra statspolitiet, 60 vanlige politifolk, noen hirdmenn og Germanske SS gjorde seg klar til jobben tidlig denne mørke og kalde torsdagen. Det var klart det måtte være mange sterke menn med på aksjonen: de skulle arrestere kvinner, barn, syke og gamle folk.

Det var ikke nok politibiler til å kjøre rundt og arrestere alle som skulle tas denne dagen, så de hadde bedt hundre drosjesjåfører stille opp på aksjonen.

– Det var mer enn halvparten av alle drosjene i Oslo og Akershus som ble kalt inn til aksjonen, som gikk ut på å kjøre kvinner og barn og oldinger og en og annen syk og gal ned til kaia. Og selv om de ikke visste hva som skjedde med dem, så har de visst at det ikke var noe bra. I tiden før aksjonen hadde regimet pøst på med antisemittiske taler og avisoppslag, så alle som var med på arrestasjonene, visste at det var en aksjon for å fjerne «fiender av Norge», sier Michelet.

Hun bestemte seg for å ringe rundt og forsøke å finne noen gjenlevende drosjesjåfører som kunne fortelle hva som skjedde den dagen. Hvorfor vanlige sjåfører ikke nektet å være med på å arrestere kvinner og barn som aldri hadde gjort noe galt, annet enn å være jødiske.

– Det er vanskelig å sette seg til doms over historien. Men hvorfor var det ingen av dem som nektet å gjøre det? Da jeg ringte rundt, var det ingen som ville snakke om dette. Ingen av drosjesjåførene har noensinne snakket om det som skjedde den dagen, sier Marte Michelet.

Fire stykker i Braude-familien blir hentet ned til utstikker 1 i Oslo, veldig, veldig tidlig om morgenen 26. november.

– På denne tiden snakket man om jøder som rotter, lus, parasitter og avskum som skulle tas. Over en million barn og ungdommer ble drept i holocaust, først og fremst fordi de var så lette å ta, sier Michelet.

– Omstendighetene nå er ikke slik at det kunne blitt et folkemord i Europa, men er det noe vi har lært av historien, er det at det kan snu fort. Begynnelsen på folkemord er å snakke om andre folk som om de har noen iboende egenskaper som gjør dem til fiender, det betyr i praksis at også barn kan drepes.

I huset sitt i Hertzbergs gate 7 på Majorstuen blir Kathe på 15 år arrestert. Vi vet nesten ingen ting om henne, annet enn at hun var skolejente og hadde mørkt, krøllete hår. Den dagen hun ble arrestert sammen med familien sin, fikk hun lov til å løpe over til naboen og hente en varm jakke.

På Grünerløkka ble moren i familien Braude, Sara på 50 år, hentet ut, på kaia møtte hun to av sønnene sine, de hadde sittet i leiren Berg. Datteren Helene var trygg etter å ha flyktet til Sverige med familien sin.

532 norske jøder var om bord på skipet Donau som satte ut fra Oslo havn denne dagen. Det finnes bare ett bilde av at skipet legger fra kai, det er tåkete og uklart. Så vet vi ikke så mye mer, annet enn at jødene om bord kom til dødsleiren Auschwitz i Polen i en godsvogn 1. desember 1942, om kvelden. Kathe Lasnik får ikke bruk for den varme jakka si lenger. Hun må ta av seg alle klærne sine og løper naken sammen med Sara og Benzel Braude og de andre norske jødene som er blitt plukket ut til å dø, fra omkledningsrommet og inn i det som ble kalt dusj- og desinfeksjonsrommet.

Jeg har stått der. Jeg har stått der de gikk inn i gasskammeret. Jeg holdt barnet mitt tett inntil meg, for selv om det er 70 år siden disse forferdelige tingene skjedde, var det skummelt å være der. Gasskamrene ble sprengt av tyskerne da de flyktet fra Auschwitz-Birkenau og forsøkt jevnet med jorda, fordi de ville dekke alle spor. Men det er der fortsatt.

De fikk vite at de skulle dusje. At de måtte ta av seg alle klærne. At de skulle bli rene etter reisen. Så gikk de inn i gasskammeret. Gassen brukte 15–20 minutter på å ta livet av dem. Det var 15–20 minutter med intense smerter og en desperat og umulig kamp for å komme seg ut.

I Auschwitz kan du se skoene og håret til alle som ble gasset. Nazistene samlet opp alt: alle briller, kofferter, klær og sko, håret til fangene ble klippet av og skulle visstnok brukes til å strikke sokker til tyske u-båtsoldater og tepper. Jeg kunne ikke se jakka til Kathe Lasnik.

Totalt ble 772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 overlevde.

Man kan spørre seg om man selv ville vært med på jødeforfølgelsene, om man selv kunne vært med på å drepe andre mennesker, og de fleste av oss er vel sikre på at vi ikke ville blitt drapsmenn. Men det vi i hvert fall kan lure på, er om vi kunne vært den drosjesjåføren som kjørte kvinner og barn til kaia den gangen. Hadde du sagt nei?