Som en mygg i verden

LAS VEGAS, OGSÅ KJENT SOM SYNDENES BY, PULSERER UTAFOR VINDUENE. CASINOER BLINKER USTANSELIG MED SINE NEONLYS, TEKNORYTMENE DUNKER OG DUNKER, HORER PÅ ALTFOR HØYE HÆLER KONKURRERER OM OPPMERKSOMHETEN, LIMOUSINER FYLLER GATENE OG FORTRENGER TIGGERE, FYLLIKER OG LYKKEJEGERE FRA ALLE VERDENS HJØRNER.

Det er en by som ikke har noen døgnrytme. Det er alltid lørdag kveld, det er aldri natt og aldri morgen, det er som et kjøpesenter på steroider som har stadig nye dører, nye klubber, nye mennesker, mer sprit, flere enarmede banditter, pokerbord og dealere med innøvde smil.

Midt i dette sitter vi og jobber med frokosten, som består av en forvokst stabel med pannekaker badet i sirup. Og en stor mugge kaffe. Alt her er stort, som forventet, alle fordommene er oppfylt, det er mengder og overflod av alt, av mat, mennesker, bygninger.

Vi – det vil si Erik og jeg – har fløyet fra et novembergrått Oslo over Atlanterhavet og landet på USAs vestkyst. Vi er begge ivrige klatrere som har holdt på i mange år. Vi har reist mye sammen, og nå lengtet vi over til varme, sol, hvit granitt og rød sandstein. Vi skal være i Nord-Amerika i 10 uker for å klatre, en drøm og en plan vi har hatt lenge. Skjønt plan – den finnes vel egentlig ikke. Men vi har leid en bil, en van som har både dobbeltseng, et lite kjøkken og kjøleskap, og vi har mange steder vi vil besøke. USA er et av stedene i verden med mest klatring, størst variasjon, de høyeste veggene og den villeste naturen. Det er lett å leve i bil i USA, veiene er store og rette, alt er tilrettelagt for å kunne kjøre  hvor det skal være.

TRE TIMERS BOOTCAMP
Et av de mange stedene vi har drømt om, er Red Rocks. En snau halvtime vest for Las Vegas ligger de røde fjellene, som en stille protest mot neonlys og teknorytmer. Vi skal prøve oss på en rute som går opp «Eagle Wall». Den er om lag 300 meter høy og fortjener virkelig sitt navn der den ligger og skuer ned på de andre veggene og dalen under seg. Ruta er lang, luftig og eksponert, og dessuten relativt vanskelig. Med denne veggen for øyet kjørte vi bort fra de blinkende lysene og all plastikken, ut til den mektige ørneveggen. Red Rocks og Las Vegas hadde fått sitt første snøfall på aldri så lenge, og det skjedde samme dagen som vi satte våre vintertrøtte bein på amerikansk jord. Elveleiet opp Juniper Canyon er knusktørt 95 % av året, men da vi gikk oppover, fosset, surklet og klukket det på alle kanter. Anmarsjen skulle i utgangspunktet være en lang times kronglete gange, men var nå en tretimers bootcamp med iskald vassing, snødekte tornekratt, gjørmebakker og omveier rundt dype evjer. Den forkvaklede sivilisasjonen der vi hadde tilbrakt gårsdagen, kunne ikke virke mer fjern. Vi klatret ruta, den var lang og fin og slitsom, og en perfekt start på reisen. Returen tilbake til bilen sto ikke tilbake for anmarsjen: Det tok nærmere fem timer med mørke og tiltagende jetlag som tilleggsfaktorer – natta i Nevada kommer plutselig og med lite forvarsel, så ulikt de evigvarende skumringstimene vi er bortskjemt med.

TI UKER I BIL
Livet i en bil er fint, slitsomt, trangt og fritt på samme tid. En natt vi kjørte ut og parkerte vanen på en parkeringsplass utafor en liten by som heter Moab, ble vi vekket av dundring på døra, en lykt som lyste rett inn i bilen, og en myndig stemme som informerte oss om at «This is the Moab Police Department. Please open the door, Sir!». Vi ble strengt anmodet om å kjøre videre, her kunne vi ikke være, så vi kjørte av gårde midt på natta. Men stort sett var det ikke noe problem å finne en plass å være. Det var både slitsomt og fint ikke å vite hvor vi skulle sove neste natt. Når bilen er huset, bringer det med seg en frihet og et hav av muligheter som nesten kunne kjennes litt overveldende. Lange dager med harde anmarsjer, med høyt adrenalin, som krevde krefter og mot, gjorde at kroppen krevde sitt – vi sov minst 10 timer hver natt. Likevel, det skal jeg ærlig innrømme, 10 uker er lenge å være på tur, lenge å bo i en bil.

FINNES DET EN MENING?
Det er mange grunner til at jeg er så glad i å klatre. En av de viktigste er all reisingen, de avsidesliggende dalene, naturen, fjellene jeg får se. Jeg sitter ofte igjen med en sterkere helhetsopplevelse og et mer varig inntrykk når jeg har vært steder og klatret ruter som er, eller i hvert fall virker, uberørte – i motsetning til velbesøkte og tilrettelagte steder. Det er fristende å spinne videre på en allerede velkjent debatt i klatremiljøet, den store boltedebatten, som handler om nettopp dette: om en bør plassere bolter og faste installasjoner i fjellet, om klatrestier og tilgjengeliggjøring er en bra ting, om bolter i fjellet egentlig gjør det tryggere. Noen hevder at fjellet vil tiltrekke seg mer uerfarne folk nettopp på grunn av boltene som blir plassert der. Men jeg lar det ligge, la oss vende tilbake til de eksponerte veggene jeg av og til får gleden av å henge i.

Jeg kan befinne meg midt i en vegg med hundrevis av meter ned under meg, med utsikten og adrenalinet som dunker, og hele tiden er jeg skjerpet og våken, kanskje sliten, kanskje lengter jeg ned til bunn eller opp til toppen. En av de gangene jeg ble minnet om hvor heldig jeg er, var i en nasjonalpark i Utah. Zion-dalen er som en forsvunnen, bortgjemt dal, som det utopiske Tralla La Onkel Skrue, Donald og guttene reiser til for å finne paradis. Våren var i fullt utspring, elva bruste over, og trærne var lysegrønne og bristeferdige. Selv om Zion var vakker, sluttet vel likheten med Tralla La der. Det var alltid mennesker rundt oss, turister og andre klatrere som var oppe i veggen samtidig med oss.

Erik og jeg befant oss ganske nærme toppen, stemningen var laber, og vi var lei. Lei av hverandre, lei av såre fingre og utslitte muskler, av å falle og dra oss opp i tauet igjen. Lei av å henge i en sele, lei av å klatre. Vi ville bare opp til toppen og bort fra ruta, vekk fra Moonlight Buttress – navnet på veggen vi klatret i. Med ett skjedde det noe som ga oss et perspektiv på det hele, på vår besettelse når det gjaldt å klatre harde grader, å gjøre kjipe flytt, finne sikringer og fotplasseringer – for det er jo bare jåleri, det betyr ingenting, bortsett fra for vår forfengelighet og stolthet. Det slo meg nok en gang at det er en meningsløs sport jeg driver med. Jeg sto på sjuende taulengde, «The Nutting Pitch», som har fått navnet sitt fordi man kun sikrer  med kiler, og fomlet med nettopp kileknippet, måtte ikke miste det nå, da jeg plutselig registrerte noe i øyekroken, noe stort og veldig som med et sukk veltet seg utfor kanten over oss. Der oppe hang en kondor et lite sekund, før den med ett veldig vingetak steg og forsvant innover Zion-dalen. Kondoren, med sitt lille røde hode på den svære kroppen, er blant de største flyvende vesener som finnes, med et vingespenn på nesten tre meter. Med store, rolige vingetak forsvant den, og tilbake hang jeg, liten som en mygg i verden.

Sånne øyeblikk får jeg av og til når jeg henger alene i en vegg, det kan skje noe inni meg når jeg ser midnattssola som ligger og hviler i horisonten hele natta igjennom, men aldri dukker ned, en augustnatt i Tromsø. Eller når jeg er redd, men veit at jeg ikke har noe valg, og klarer å hente fram krefter og mot som i den vanlige hverdagen ligger og slumrer et sted dypt i meg. Eller når jeg får se en kondor på så nært hold som jeg aldri kommer til å få se igjen, lydløs og enorm. Det er kanskje ikke noen videre mening med denne sporten. Eller kanskje likevel.