Hanna Kristina og Martes intervjuer med en ekte kunstforfalsker

Har du lest Faktafyk-artikkelen "Bløff"? Det har Hanna Kristina Jacobsen og Marte Indrøy Strømsnes gjort.
Etterpå deltok de i konkurransen der de skulle lure redaksjonen til å tro at de hadde intervjuet en ekte kunstforfalsker.
Her er intervjuene som fikk Faktafykredaksjonen til å gå fem på.

TIDENES STØRSTE KUNSTFORFALSKER? INTERVJU MED WOLFGANG BELTRACCHI

Tekst: Hanna Kriatina Jakobsen

Wolfgang Beltracchi ble kjent som kanskje den største kunstforfalskeren i verdenshistorien da han i 2011 ble dømt til seks års fengsel for å ha forfalsket 14 malerier med verdi av 124 millioner kroner. Det viste seg etterpå at Beltracchi og kona hadde solgt opptil 300 forfalskede malerier! I januar 2015 fikk jeg avtalt og gjennomført et intervju med kunstforfalskeren. Dette var like før han ble sluppet ut av fengselet etter bare å ha sittet inne i tre år.

Med en gang jeg kommer inn i besøksrommet i fengselet ser jeg ham; kunstforfalskneren Wolfgang Beltracchi. Han sitter i en stor sofa og ser komfortabel og tilfreds ut. Det er ikke sånn jeg ville forestilt meg at en som hadde sittet i fengsel i tre år hadde sett ut. Jeg går bort, introduserer meg og setter meg ned ved siden av ham.
– Hvorfor begynte du å male?
– Svaret på det må være faren min. Han var kirkemaler og lærte meg tidlig hvordan jeg skulle bruke en malepensel. Akkurat som ham er jeg veldig interessert i malerier fra 1700- tallet, og det var pappa som lærte meg mange av teknikkene de brukte på den tiden. Uten ham hadde jeg ikke vært maler i dag.
– Hvordan kom du opp med ideen om å forfalske malerier?

– Tidlig i barndommen startet jeg å kopiere gamle malerier og teknikkene til kjente malere. Og allerede da jeg var fjorten, kunne jeg produsere en Picasso på en dag. Da jeg var i tjueårene begynte jeg å selge noen av maleriene jeg malte, men fant raskt ut at jeg ikke var kjent nok til å tjene noe særlig på dem. Folk vil nemlig bare betale stort for store kunstverk av store kunstnere som Max Ernst eller Leonardo da Vinci, uansett hvor bra malt maleriene er. Likevel, jeg hadde ikke lyst til å kopiere maleriene til tidligere kunstnere. Etter hvert fant jeg ut at jeg kjente de gamle kunstnerne og stilen deres så godt at jeg kunne skape nye verk som jeg tenkte at kunstneren kanskje kunne ha malt hvis de hadde hatt tid eller lyst. Da hadde jeg funnet en måte der jeg både kunne være kreativ i jobben min og tjene gode penger.
Jeg kom til å tenke på filmen ”Hodejegeren”, og lurte på om Beltracchi assosierte seg med hovedpersonen i filmen. Han var nemlig kunsttyv og solgte maleriene for gode penger for å tilfredsstille kravene om et godt liv for kona. Beltracchi begynner å smile stolt og ser ut som at han likte den sammenlikningen, men han sier at det hadde han aldri tenkt på.
– Penger var en viktig grunn til at jeg begynte å forfalske malerier, akkurat som for de fleste andre som bryter loven. Og spesielt etter at jeg møtte min nåværende kone, Helene og vi fikk barn sammen. Jeg ville at de skulle ha det aller beste av alt. Men det var ikke den eneste grunnen. Jeg elsker å male og ville kunne leve av det. I tillegg var det spenningen med å lure alle kunstekspertene. Jeg var rett og slett for god for dem.
I det han sier dét, stråler øynene hans, og han løfter haken til en posisjon som sier at han tenker han er best og ingen kan overgå ham. Så forteller Beltracchi at det han tror er grunnen til at han klarte å bedra verden i alle de årene, er at han er en perfeksjonist og gjorde alt fra bunnen av. Jobben hans besto nemlig av alt fra å forfalske rammer til å spille skuespill for kjøperne av maleriene. Det var ikke bare å male kunstverk.
– Hvordan klarte du og kona å skjule hvor pengene kom fra for barna, venner og andre nære?
– Bare for å si det; vi skjulte det ikke bare for nære, men for alle vi kjente og kom i kontakt med når vi skulle selge kunsten. Det vi skjulte oss bak, var en historie Helene og jeg hadde kommet opp med like etter at vi var begynt å jobbe sammen. Historien gikk slik: Helene sin bestefar hadde vært en stor kunstsamler med mange malerier fra kjente malere i samlingen sin. Men han hadde vært nødt til å gjemme kunstsamlingen sin fra nazistene under andre verdenskrig og dødd like etter. Maleriene ble ikke funnet igjen før Helene fant dem i et hus hun hadde arvet. Sammen med maleriene fant hun også et bilde av bestemoren sittende foran flere av maleriene.
Historien om opphavet til maleriene var selvfølgelig ikke sann, forklarte Beltracchi. Og bildet av ”bestemoren” til Helene var egentlig et bilde av Helene i gamle klær tatt med et gammelt fotoapparat.
– Barna deres hadde ikke peiling på hva dere gjorde. Hadde dere noen gang tenkt å fortelle dem hvor pengene kom fra?
– Ja, Helene og jeg hadde faktisk tenkt til det; når de var gamle nok skulle vi innvie dem i kunsten i å forfalske kunst. Jeg har lært dem å male siden de var små, akkurat som pappa gjorde med meg da jeg var liten. Vi skulle til å begynne med å lære dem å forfalske og å få ting til å se gammelt ut. Hvis ikke jeg hadde blitt oppdaget kunne vi jobbet sammen alle fire.
Wolfgang Beltracchi bøyer hodet og sukker. Han ser faktisk trist ut, som om det han angrer mest på i livet var at forfalskneriet hans ble oppdaget. Da hadde han, uvitende om at denne lille detaljen ville bli hans undergang som kunstforfalsker, brukt en hvitmaling som inneholdt stoffer som ikke fantes på den tiden han sa maleriet var blitt malt, og på den måten blitt gjennomskuet.
– Du og kona ble arrestert den 27. august 2010, med barna deres som vitner. Hva tror du de tenkte den dagen dere ble tatt av politiet? Og hvordan reagerte barna deres da sannheten kom ut i lyset?
– Jeg tror de rett og slett ble like overrasket som vi ble siden verken jeg eller Helene hadde noen anelse om at vi var blitt oppdaget. I begynnelsen tror jeg de trodde det var en feil. Og siden vi ikke fikk tid til å snakke med dem på en stund, gikk de nok rundt i uvitenhet. Men da de fikk vite at alt var sant… vel, jeg tror de ble ganske såret over at vi hadde løyet for dem hele livet deres.
– Hvordan var det å selge dine egne kunstverk under noen andres navn og ikke få kreditt for det?
– Jeg ga med glede bort æren ved å selge maleriene som mine egne mot alle pengene jeg og familien tjente på det. Det var virkelig trist at jeg ble tatt. Nå må jeg jo starte helt på nytt med liten inntekt og ekstremt mange… ”haters” er det ikke dét det kalles på ungdomsspråket? Sier han og flirer litt.
– Heldigvis har jeg fortsatt noen tilhengere som ikke endret syn på maleriene selv om maleren ikke var den de trodde. Og man kan jo ikke gå et helt liv uten å skaffe seg fiender heller.
– Fikk du noen gang dårlig samvittighet fordi at du svindlet så mange folk?
– Jeg vil si nei, egentlig ikke. Kunst er kunst, og man kjøper kunst fordi man liker den. I tillegg så har de som kjøper kunst som oftest råd til det, så noen hundre tusen fra eller til spiller vel ingen rolle. De hadde brukt det på pyntegjenstander og klær allikevel.
– Hvordan føles det å bli kalt historiens dyktigste og mest vellykkede kunstforfalsker noensinne?
– Der gjør meg definitivt stolt! Og jeg liker jo veldig godt ordene da; DYKTIGSTE, mest VELLYKKEDE. Hadde likt og sett dem trykket med store bokstaver i en tekst om meg.
– Til slutt vil jeg spørre deg: Angrer du på det du har gjort?
– Ikke i det hele tatt! Hvis jeg hadde fått sjansen til å gjøre alt på nytt ville jeg bare gjort to ting annerledes: Jeg ville ha fortalt barna våre sannheten tidligere, så de hadde sluppet å høre det i retten. Og selvfølgelig, byttet ut hvitmalingen.

 

 

FRA MILLIONER TIL FENGSEL  – INTERVJU MED WOLFGANG BELTRACCHI  

Tekst: Marte Indrøy Strømsnes, 8A Erdal Ungdomsskole

Wolfgang Beltracchi regnes som den aller beste kunstforfalskeren gjennom tidene. Bildene hans er blitt solgt til store museer og kunstsamlere. Ikke under navnet Wolfgang Beltracchi, men derimot under andre store kunstnere sitt navn. Jeg møtte Wolfgang i besøksrommet i fengselet. Det var et stort rom med en svart sofa og to store røde bord. Det var en lys sommerdag og solen skinte gjennom de lyse gardinene. Jeg var spent og grugledet meg til intervjuet. Etter hvert kom han gjennom døren i en hvit skjorte og et par slitte olabukser. Pulsen min steg, og jeg kjente jeg var ganske nervøs. Han hadde et langt grått hår og skjegg. Han så sliten ut, men klar til å bli intervjuet. Politiet løsnet håndjernet og Wolfgang hilste på meg høflig. Før han satt seg ned og intervjuet begynte.

-Jeg begynte å male som veldig ung, da jeg var 14 år gammel malte jeg mitt første Picasso- bilde. Jeg like godt å male bilder av store kunstnere sin malerstil. Jeg malte ikke etterligninger av bildene deres, men malerier som kunstneren kunne ha lagd. Og så diktet jeg opp en historie om at konen min hadde funnet de på loftet og der hadde de lagt siden 2 verdenskrig. Maleriene solgte godt og jeg fortsatte å male bilder og selge de for millionbeløp.

-Tenkte du aldri «Å nei tenk om jeg blir ferska»?

-Nei, ikke egentlig. Jeg viste at kunsten min var så bra at det var nesten umulig å avsløre at kunsten var min og ikke de store kunstnere sine.

-Bildene dine er solgt til mange store muséer, har du sett dine egne bilder på muser før?

-Ja, jeg har sett bildene mine på muséer rundt om i hele verden. En gang sto jeg i Paris og beundret maleriet mitt. Plutselig kom det enn irritert vakt bort til meg og sa at muséet hadde stengt får en halv time siden. Jeg hadde stått og sett på mitt eget bilde i to timer. Det er så mange detaljer i et bilde som man kun kan se når man undersøker det nøye. Hjertet mitt er laget for kunst og kunst er laget for meg.

-Men så i 2010, hva skjedde?

-I det ene bildet mitt hadde jeg brukt en hvit maling, som forskere hadde funnet ut at ikke fantes på den tiden kunstneren skulle ha malt bildet, ifølge historien min. Og da ble jeg dømt for kunstforfalskning. Jeg og konen min ble derfor tatt av politiet og fikk begge fengselsstraffer. Hun fire år og jeg seks. Flere spør meg, føler du deg ikke skyldig fordi konen din kom i fengsel når hun hjalp deg med å gjøre noe ulovlig, men jeg tenker det ikke sånn, vi var sammen om dette og det er vi den dag i dag.

-Mener du selv at du har gjort noe galt i kunstkarrieren din?

-Det eneste jeg mener at jeg gjorde feil var at jeg brukte feil hvitmaling i et av maleriet mitt. Nå har jeg noen år igjen i fengsel og etter det skal jeg begynne og gå kunstlinjen og begynne å male igjen. Denne gangen med mitt eget navn under maleriene.

 

Etter jeg hadde fått et godt intervju med Wolfgang konkluderte jeg med at en liten feil som å bruke feil maling kan forandre hele livet ditt. Før han ble avslørt visste ingen hvem Wolfgang Beltracchi var innenfor kunst, men han var millionær som levde godt. Etter han ble avslørt ble han arrestert og lever et liv i fengsel.