Vi forandrer verden

– Jeg ser på dysleksi som en gave heller enn en utfordring. Men det er en vanskelig gave.

Forfatteren av dystopien Markspist måne, Sally Gardner, blir inspirert av å møte unge lesere. Faktafyk var med da hun ble bokbadet av elever ved Gulskogen skole i Drammen.

– Jeg elsker å møte leserne, spesielt ungdom, slik som for eksempel her på Gulskogen. For meg handler det om å behandle leserne med respekt. Ta dem på alvor, sier Gardner til Faktafyk.

 Alternativ historiefortelling

Samtidig er hun ærlig på at reiser og forfattermøter krever mye energi.

– Jeg er jo litt ulike personer offentlig og privat. Når jeg er ute og snakker med leserne, for eksempel, må jeg putte sammen forskjellige deler av Sally. Da er jeg modig. Da snakker og lytter jeg, er åpen og oppmerksom. Jeg må være helt til stede, sier hun.

Men:

– Jeg må også være forsiktig. Det er en balansegang. Hjemme er jeg ikke som nå. Da er jeg mer stille, funderer. Det koster, men det å møte leserne er så inspirerende at det får koste hva det koste vil.

Gardner er født i Birmingham, men bor og jobber i London. Før hun begynte å skrive bøker på begynnelsen av 1990-tallet, illustrerte hun bildebøker i samarbeid med andre forfattere. For romanen Markspist måne (2012) ble hun belønnet med The Costa Children’s Book Award og Carnegie Medal. Boka er en dystopisk fortelling lagt til England på 1950-tallet. Det undertrykkende regimet deltar i månekappløpet, men elleve år gamle Standish Treadwell og vennen Hector er i ferd med å avsløre en statshemmelighet.

– Det er også en kjærlighetshistorie mellom Standish og Hector, legger Gardner til og påpeker at hun ikke ser på boka som en dystopi:

– Jeg ser heller på den som en alternativ historiefortelling, som spør: hva om det ikke skjedde og det skjedde istedenfor. For eksempel hva om USA ikke kom til månen, hva om Hitler ble påkjørt og døde, hva om det aldri var noen andre verdenskrig?
Dyslektikere forandrer verden
Markspist måne kom ut på norsk på Vigmostad & Bjørke i 2016. Et utdrag er med i tXt-aksjonen Panser. Akkurat som forfatteren selv er hovedpersonen i boka dyslektiker og har lese- og skrivevansker.

– Standish har dysleksi, men er ingen svak person for det. Han er sterk og modig og har  andre gode egenskaper. Jeg tror mange tenåringer kan identifisere seg med ham  selv om han er noe yngre.

– Jeg ser på dysleksi som en gave heller enn en utfordring. Men det er en vanskelig gave, understreker hun.

Gardner mener alle barn kommer til skolen med en gave, og at det handler om å få muligheten til å pakke den opp, brette den ut og vise den til omverdenen.

– Noen finner ut at de er gode i matematikk, andre i språk, håndarbeid, sport osv. For meg tok det lengre tid å åpne gaven, og for en dyslektiker kan det føles som om du aldri klarer det. Den er bare surret og surret med papir.

– Men når det skjer, da er det fantastisk! Dyslektikere forandrer verden. Se på Steve Jobs, Bill Gates, Einstein. Alle harforskjellige visjoner. Vi er bildetenkere, og det er behov for slik kompetanse også, mener hun.

Ignorert av lærerne
Selv ville hun imidlertid ikke at folk skulle vite at hun hadde dysleksi. Hun ønsket ikke å bli omtalt som «den dyslektiske forfatteren».

– Men etter hvert har jeg jo skjønt at jeg har en historie som er viktig, og at det ikke er noe jeg kan gjemme meg bak. At jeg er dyslektiker, har ikke stoppet meg. Tvert imot så viser jeg at jeg kan stå på egne bein og klare meg helt utmerket.

Gardner er derfor opptatt av ikke å stigmatisere en slik diagnose. Legge for mye vekt på den.

– Jeg mener ikke at vi ikke trenger noen diagnose. Det må det gjerne være, men vi kan også lære av hverandre. Noen er gode på skrift, andre på tale og andre igjen på bilder. Vi har ulike talenter som vi må dyrke, istedenfor at alle skal passe inn i én ramme. Jeg blir lei meg når jeg møter foreldre som med tristhet i stemmen sier at sønnen eller dattera er dyslektiker. Som om diagnosen ødelegger livet deres. Det ender med at man isolerer seg, sier hun og forteller at hun ble totalt ignorert av lærerne da hun gikk på skolen:

– Jeg rakte opp hånda, men de bare overså meg. Jeg var 14 år da jeg fikk stille mitt første spørsmål eller gi mitt første svar i klasserommet.

Slik oppstod utfordringer for både henne og lærerne.

– De visste ikke hvordan de skulle forholde seg til meg. Det førte til mye sinne mellom meg og dem. Jeg likte overhodet ikke skolen. Alt jeg har lært, har jeg lært på egen hånd. Jeg ble plassert på en skole for mishandlede barn. Jeg var 11 år da jeg fikk diagnosen, og 14 da jeg lærte å lese, sier hun.