Vinnere av tXt-aksjonen 2015

Langt over hundre bidrag kom inn i skrivekonkurransen som fulgte med tXt-aksjonen 2015.

Her er de fem vinnerne:

 

Terese Tomren, Møre ungdomsskule

Julian Slettaøien, Åndalsnes ungdomsskole

Anne Stine, Møre ungdomsskule

Kristoffer Tennfjord Engås, Møre ungdomsskule

Sigrid Bergsmyr, Åsheim ungdomsskole

 

Vi gratulerer!

 

Bidraget til hovedvinneren, Terese Tomren, kan du lese her og i den trykte utgaven av Faktafyk.

De øvrige vinnerbidragene kan du lese under:

 

 

Julian Slettaøien:

«En tåre kommer sjelden alene»

To triste øyne stirrer ut i rommet. De fokuserer ikke på noen ting. Gardinene er dratt for. De er alltid det. Det er mørkt ute. Det er mørkt inne. Alt er mørkt. Mamma stirrer rett frem for seg, mens hun holder på med strikketøyet. Hun strikker en lue. Den er nesten ferdig. Det røde garnet flyr raskt mellom strikkepinnene. Rød er ikke mammas favorittfarge, men hun bruker fargen likevel. Dette er den tredje luen hun strikker. Alle i samme farge. Alle har røde luer nå for tiden. Nabodamene strikker for harde livet. Det er litt rart, faktisk. Alle strikker røde luer, men ingen bruker dem ute. Ikke offentlig. I skjul.

Jeg betrakter mamma når hun ikke ser det. Håret er satt opp i enn stram knute, og ansiktet er grått og lite. Hun ser mye eldre ut enn sine 40 år. Øynene er grå. Før var de blå. De har liksom skiftet farge i løpet av det siste året. Fra grå til blå. Før var øynene lekne, og full av energi. Det var før. Slik er det ikke lenger. Ingenting er som før. Ingen kan gå med de klærne som de kunne før. Ingen kan gå 17. mai-tog, som de kunne før. Ingen kan si hva de vil, som de kunne før. For å ikke snakke om de forferdelige lydene. Lydene av alarmer som går, livredde mennesker som løper ned i bomberommet, hyl og gråt. Slik var det ikke før.

Mamma er heller ikke som før. Før var hun glad, og leken. Det var alltid et smil om munnen. Slik er det ikke nå. Nå er hun bare alvorlig, like alvorlig som den mørkeste natt. Hun smiler nesten aldri. Hun er trist. Jeg vet ikke helt hvorfor, kanskje på grunn av alt bråket om natten? Eller kanskje på grunn av de uniformerte mennene som snakker et rart, uforståelig språk? Det virker ikke som hun liker dem. Det er rart, for de er jo så hyggelige! Hver gang vi går bort til dem, så stryker de oss over kinnet, og gir oss sukkertøy. En gang kastet en av mennene meg høyt opp i luften. Det var gøy! Det føltes som om jeg fløy! Dessverre syns ikke mamma at det var like gøy. Når jeg fortalte det, nektet hun meg å gå bort til dem. Jeg forstår ikke hvorfor. Hvordan kan man ikke like de hyggelige mennene? Når jeg spurte henne hvorfor jeg ikke fikk lov til å gå bort til dem igjen, svarte hun: «De er ikke snille. Faktisk, så er de grusomme. Alt de gjør er grusomt.» Hun så alvorlig på meg. «Men hvordan kan det å gi barn sukkertøy, være grusomt?» ramlet det ut av meg. Jeg visste at man ikke skal si imot voksne, men dette lurte jeg virkelig på! « De prøver bare å utnytte deg. Kanskje har de dårlig samvittighet, og prøver å gjøre ting godt igjen, ved å være snille mot barn.» Undrende så jeg på henne. Hva skulle det bety? «Hvorfor skulle de ha dårlig samvittighet? Og hva er det de har gjort som er så grusomt?» Nå så mamma strengt på meg. Da visste jeg at det var best å skygge banen. « Du skal ikke spørre sånn. Dette er alt for vanskelige ting for deg å forstå. Du vil ikke forstå det. Nå må jeg gå og legge meg ned litt, jeg er så trett. Kan du vaske opp?» Hun smilte forsiktig til meg. « Selvfølgelig» svarte jeg, og satte i gang.

Luen er snart ferdig. Den er ganske fin. Mamma er god til å strikke. Spesielt luer. Jeg betrakter henne fortsatt. Plutselig ser hun opp. «Nå er snart luen din ferdig. Jeg er veldig sikker på at den kommer til å passe, jeg strikker den litt større for sikkerhet skyld.» «Den passer helt sikkert» jeg sender henne et lite smil. Det blir ikke gjengjeldt. Hun slår ned blikket, og fortsetter på strikketøyet. «Hvorfor strikker du så mange luer?» spør jeg. Forsiktig ser hun opp. «Unnskyld?» hun ser undrende på meg. «Hvorfor strikker du så mange luer?» gjentar jeg. «Vel… det er jo greit å ha noen luer» mumler hun. «Jo, men vi har jo mange luer fra før! Hva skal vi med så mange? Og hvorfor er de røde?» Jeg ser at hun sliter med å komme med en god forklaring. «Tyskerne» begynner hun. «Det er tyskerne sin feil. Det er deres feil at alarmene går, at vi må ha gardinene trekt for. At jeg vi ikke kan gå i 17.mai-tog. De liker ikke det. De liker ikke at vi er et land. De vil at vi skal tilhøre dem. Det er derfor vi ikke får lov til tingene vi gjorde før. Å heise flagget, for eksempel. Vi skal ikke ha vårt eget flagg. Derfor liker jeg ikke at du snakker med tyskerne. De er kanskje hyggelige mot dere barna, men grusomme mot andre. De gjør grusomme ting!» Jeg ser forferdet på henne. De grå øynene stirrer rett på meg, alvorlig. «Men hva har det med røde luer å gjøre? «Vel, de liker ikke at vi går med noe som virker norsk, og som du vet så er rød en stor del av det norske flagget, så derfor har de nektet oss å gå med røde luer. Så de røde luene er nok en slags demonstrasjon.» Jeg nikker. Jeg er veldig sjokkert. Like sjokkert som om jeg hadde hørt en hund snakke. «Men, det blir vel bra igjen? De kommer ikke til å være her for bestandig? En dag drar de vel hjem, ikke sant? Mamma ser på meg med det triste blikket sitt. En tåre renner ned kinnet hennes. «Jeg vet ikke, jenta mi. Jeg vet virkelig ikke. Det er krig.»

 

 

Anne Stine: «Forbudte stemmer, forbudte ord»

Tores livløse kropp ligger på gulvet. Tårene renner som elver nedover kinnene mine. Hva har jeg gjort?  Kommer Monika noen gang til å tilgi meg. Kommer hun til å sende meg avgårde? Jeg må være her uansett hvor ille det blir, jeg MÅ være her.

Jeg tenker tilbake til den første gangen jeg gikk inn i dette huset for to år siden. Det har vært de to beste og verste årene i livet mitt. Selv om jeg har levd i usikkerhet og redsel, så har jeg fått noe jeg aldri har hatt. En mamma. Etter at min egen mor gav meg bort rett etter at jeg ble født, har jeg aldri bodd en plass jeg har følt meg hjemme. Aldri hatt noen jeg kan helt stole på. Det var før jeg kom hit.

Monika har behandlet meg som sitt eget barn. Kjøpt kjoler, leker og alt annet jeg ville ha. Hun har lært meg å strikke og lage mat. Hun har vist meg kjærlighet. Hun er min, og det kommer hun alltid til å være. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare meg uten henne.

Jeg hører døren åpner seg og smeller igjen. Monika er hjemme. Jeg kjenner panikken komme krypende.  Hun kommer inn i stuen. Idet hun ser mannen sin ligge på gulvet, slipper hun det hun har i hendene. Hun ser på meg, ser på lampen jeg holder i hånden. Øynene hennes blir blanke, og hun kaster seg ned på gulvet ved siden av Tore.

Jeg ser at hun tar opp telefonen sin. Jeg får ikke med meg noe rundt meg. Alt jeg klarer å tenke på er hva som kommer til å skje nå.

Jeg sier til meg selv at jeg ikke kan angre på det jeg har gjort. Jeg vet hva Tore er i stand til å gjøre. Selvfølgelig vet jeg det, jeg har fått kjenne det aller verste han har å by på. Det går kaldt nedover ryggen på meg bare jeg tenker på det. Tenker på hvordan han har ødelagt meg.

Innerst inne blir jeg skuffet når jeg får høre at han lever, han fortjener ikke å leve. Det er fælt å tenke sånn, jeg vet det. Men etter at han ødela barndommen min, fortjener han alt det han har fått.

Jeg må fortelle Monika alt. Om hva han har gjort mot meg. Alt han tvang meg til å gjøre.

Inne i stuen sitter hun i den store, gode stolen, den som Tore alltid sitter i hver kveld og ser på dagens kamp. Jeg går forsiktig bort til henne. Hun ser opp på meg med et spørrende blikk.  Som om at jeg burde ha en veldig god grunn til å snakke med henne etter det jeg har gjort. Hvordan skal jeg fortelle henne noe sånt? Det er jo mannen hennes.

Jeg åpner forsiktig munnen og de første ordene kommer ut «Monika, jeg har noe å fortelle deg». Det er ingen vei tilbake nå.

Tårene presser på, og jeg klarer ikke å holde de tilbake. Men jeg forteller henne alt. Jeg har aldri fortalt dette til noen før. Jeg vil egentlig ikke, men det er eneste måten jeg kan fortsette å være hos Monika på. Om Tore. Om grunnen til at jeg slo han i dag. «Han prøvde å tvinge meg til å ha sex med seg. Det var ikke første gangen.» Videre forteller jeg hvordan han har tvunget meg til å kysse ham. Hvordan han har prøvd å overbevise meg om at det er normalt. Men det er det ikke. Det er ikke normalt at en jente får sitt første kyss av fosterfaren sin. Jeg forteller henne om den virkelige grunnen til at jeg brakk armen i fjor, at han dyttet meg ned trappen da jeg nektet å gjøre det han ville ha meg til å gjøre.

Blikket til Monika har ikke endret seg. Først tenker jeg at hun er i sjokk. Men så skjønner jeg det. Hun vet dette fra før av. Hun har hele tiden visst hva som har foregått, men har ikke gjort noe med det.

Jeg løper opp på rommet mitt og smeller igjen døren. Jeg kaster meg ned på sengen. Jeg gråter så mye jeg aldri har gjort før. Det siste jeg husker før jeg sovner er at jeg skriker fortvilet inn i puten.

Når jeg våkner og går ut i gangen, ser jeg at koffertene med alle tingene mine i er pakket og står klare. Jeg skjønner med en gang hva som foregår. Jeg vet ikke om jeg skal være lettet eller lei meg. Det ringer på døren. På trappen står sosialarbeideren min. «Kom Lise, det er på tide å dra.»

 

 

Kristoffer Tennfjord Engås: «Forbudte stemmer, forbudte ord»

Øynene mine flakker rundt i nattemørket på jakt etter mennesker. Ingen å se. Rundt meg er alt mørkt. Det eneste som lyser litt opp er en enslig gatelykt på torget foran meg. Jeg løper over, og håper at ingen ser meg. Det er ikke lov å være så sent ute, ikke etter at nazistene tok over i fjor vår.

Jeg kjenner den kjølige høstvinden stryke meg over ansiktet mens jeg skynder meg nedover gaten. Lytter nøye etter skritt mot brosteinsgaten, men jeg hører bare mine egne. Jeg runder et hjørne og ser at jeg nesten er fremme. Plutselig går en frysning nedover ryggen min. En snikende følelse av at noen ser på meg. Redsel veller fram. Jeg ser meg rundt, men det er ingen der. Jeg haster videre, runder det siste hjørnet og smetter inn i et lite mursteinshus. Godt innenfor lukker jeg døren bak meg og puster lettet ut. Endelig fremme. Endelig trygg.

Jeg prøver å samle tankene, og tar frem den lille pakken jeg holder gjemt under jakken. Tenk at noe så lite kan være så viktig. Jeg åpner pakken forsiktig og undersøker innholdet. Den er i god stand, og ser ut til å virke ennå. Jeg pakker den inn igjen, og legger den i et skjult rom under sengen min. Den får akkurat plass. Jeg setter på hengelåsen og legger nøkkelen under en kopp innerst i skapet. Så går jeg og legger meg mens tankene fremdeles svirrer rundt i hodet mitt. Jeg tenker på hva den lille pakken kommer til å bety i tiden fremover. Spesielt hvis den blir oppdaget.

Jeg våkner av at morgensolen varmer meg i ansiktet. Jeg husker ikke at jeg sovnet. Jeg står opp, går inn på kjøkkenet og strekker meg. Etter en kjapp frokost henter jeg nøkkelen i skapet, og låser opp det hemmelige rommet. Jeg kaster et blikk på pakken, men løfter den bare opp og tar ut arkene som ligger under. Jeg låser luken og setter meg ved skrivepulten. Papiret virker tungt i hendene mine. Jeg legger det fra meg og tar frem skrivesakene. Jeg begynner å lese nedover arket i håp om å finne mer inspirasjon. De siste månedene har jeg skrevet ned tankene og opplevelsene mine som dikt. Dikt er lettere å lære utenat, og derfor lette å spre uten at nazistene merker det. Jeg håper at noen en gang etter krigen vil finne diktene mine, og slik få vite hvordan forholdene var her i Norge.

Jeg trekker pusten og prøver å slappe av, tømme hodet. Finne ut hva jeg skal skrive om fra det som har skjedd de siste dagene. Så kommer det strømmende, jeg skriver det ned så fort jeg kan. Linje etter linje, vers etter vers. Det blir ganske langt. Jeg stopper opp og leser gjennom diktet. Gjør noen forandringer, men er ellers fornøyd. Jeg rydder på plass skrivesakene og låser inn arkene mens jeg repeterer diktet for meg selv.

Etter en stund begynner jeg å høre stemmer og fottrinn utenfor. Byen våkner til liv, og mennesker haster frem og tilbake på gaten. Alle går hver til sitt. Alle har de et sted de skal være. Jeg tar frem pakken under sengen og ser lenge på den. Det er synd jeg aldri vil få brukt den. Jeg tar på meg varme klær, stikker pakken godt gjemt under genseren og går ut på gaten. Det er grått ute, men ikke regn akkurat nå. Det har på en måte aldri vært fint vær siden den våren. Eller kanskje jeg bare ikke har registrert det. Vært for dypt opptatt med mine egne tanker.

Hele tiden repeterer jeg diktet mitt for meg selv. Jeg må huske det hvis jeg skal spre det videre. Lære det til andre. Spre historien under nesen på nazistene. De finner aldri ut av det, men hvis de skulle gjøre det vil det være for sent. Mange av mine tidligere dikt har allerede nådd langt, fra en anonym forfatter selvfølgelig. Jeg later som om jeg bare er et ledd i rekken, aldri begynnelsen. Det gjør jeg mest for at nazistene ikke skal kunne spore meg opp, men også fordi jeg er ganske beskjeden.

Omsider kommer jeg frem til butikken. Jeg går inn og hilser på den vennlige mannen bak disken. Vi er gamle venner, så han sender meg kjapt inn på bakrommet. Etter en stund kommer han inn til meg. Vi setter oss ned og småprater litt, og etter en stund kommer vi inn på temaet jeg håpet på. Jeg forteller om det nye diktet mitt til ham, han er den eneste som vet at det er jeg som skriver diktene. Han er alltid interessert i å lære nye, og han vet hvem han kan stole på og fortelle videre til. Han har til og med kontakter i motstandsbevegelsen.

Jeg lærer ham diktet mitt, og han følger engasjert med. Han synes det er et flott dikt, og vi glir over i småprat. Etter en kort stund trekker jeg forsiktig fram pakken. Jeg pakker den opp og rekker den til ham. Det er radioen vi hadde ventet på, og som har gått fra person til person i byen. Han ser forsiktig på meg og stiller mange spørsmål om hvor jeg fikk den og fra hvem, og om jeg er sikker på at ingen fulgte etter meg. Da han etter hvert er fornøyd med svarene, pakker han inn igjen radioen og gjemmer den på et godt skjult sted. Så reiser han seg og følger meg ut til døren. Sier at det var hyggelig å snakke med meg, men at han dessverre ikke har tid til mer, siden han må drive butikken. Jeg sier farvel og går ut på den grå og kalde gaten igjen.

Plutselig kjenner jeg den ubehagelige prikkingen i nakken igjen, akkurat som i går kveld. Det er helt klart noen som ser på meg. Men hvor er de? Hvem er det? Jeg ser meg rundt, men gaten er overraskende nok tom, som om alle menneskene i byen har forsvunnet. Jeg holder pusten og ser etter bevegelser rundt meg. Det er som om tiden har stoppet opp. Jeg vet at noe er galt, noe er i gjære. Så kjenner jeg pulsen stige og adrenalinet pumpe i årene. Jeg legger på sprang, bortover gaten, fortere og fortere. Løper ikke noe sted, må bare komme meg vekk, vekk, vekk. Jeg hører klikkingen av soldatstøvler mot brosteinsgaten bak meg, og leter febrilsk etter en folkemengde å gjemme meg i.

Det er først på handelstorget at jeg finner noen. Der er det heldigvis alltid mennesker. Jeg skynder meg inn i kaoset og prøver å gå i ett med flokken, men det nytter ikke. Jeg får bare noen sekunder på å trekke pusten før soldatene jager gjennom mengden. Det er meg de leter etter, og da kommer de ikke til å gi opp før de finner meg. Jeg smyger meg til utkanten av torget og legger på sprang igjen. Der kommer det to soldater fra en sidegate, sikkert sendt hit for å sperre utgangen til torget. Jeg håper at de ikke har sett meg, og smetter rundt nærmeste hjørne. Bak meg hører jeg kommandorop og støvler mot gaten. De så meg likevel. Nå har jeg bare så vidt et forsprang.

Hvor skal jeg gjemme meg? Hvordan fant de meg? Hva vet de allerede? Er det flere vaktposter omkring i byen? Jeg innser at alt håp er ute. De kommer til å finne meg til slutt. Det eneste jeg kan prøve på er å gjemme meg et par dager, til jeg blir tatt, men da vil de bare ta de som hjelper meg også. Jeg kunne prøve å rømme, men da vil jeg ikke være i sikkerhet før Sverige.

Så streifer en utrolig tanke hodet mitt. Det er en plan, så sprø og desperat at det ville være galskap i det hele tatt tenke på det hvis jeg hadde vært i en annen situasjon. Men det er jeg ikke. Jeg er her og nå. I Bergen i det naziokkuperte Norge under 2. verdenskrig. Denne planen er det eneste riktige valget jeg kan ta nå. Jeg har allerede forverret situasjonen ved å løpe fra soldatene. Jeg skal i hvert fall gå ned med flagget til topps.

Jeg skifter retning og løper mot den høyeste bygningen i byen, rådhuset. Jeg tenker på hva jeg hittil har oppnådd. De fleste av diktene mine er allerede i sirkulasjon, og resten ligger trygt bevart i det hemmelige rommet mitt under sengen. De kommer til å klare seg, og jeg har satt mine spor.

På vei opp trappen til rådhustårnet tenker jeg på hva jeg skal gjøre. Det er helt sinnssykt, men likevel ligger det et håp i bunnen. At folket vil gjøre opprør. Jeg setter opp farten, tar to trappetrinn i hvert skritt. Når jeg endelig når toppen, står jeg stille en stund. Trekker pusten og ser på den vakre byen. En del hus ble ødelagt av tysk bombing under invasjonen, men de fleste er under gjenoppbygging. Jeg ser soldatene nærme seg rådhuset, men de ser ikke ut til å vite hvor jeg er. Jeg vurderer mulighetene mine. Jeg kan sikkert rømme og komme meg vekk, vente til krigen er over. Men jeg ville sikkert blitt funnet, og jeg hadde ikke klart å leve med meg selv hvis jeg valgte så feigt. Dette er det beste valget. For Norge.

Jeg trekker pusten dypt inn og begynner å rope. Jeg roper ut bekymringene mine, for alle vennene mine, for alle som blir undertrykt eller lider nød på grunn av krigen. Jeg skriker om motstand mot nazistene, til å aldri gi opp. Til å undergrave tyskerne og holde ut til krigens slutt. Gi alt for Norge!

Jeg hører soldater strømme opp trappen, men jeg fortsetter å rope. Jeg roper ut et av mine yndlingsdikt, og jeg vet at det kommer til å bety noe. Det kommer til å bety en forskjell for de som hører det, og for meg. Nazistene blir nok enda sintere på meg nå. Jeg havner garantert i fengsel, hvis de ikke dreper meg med en gang. Nå kommer de første soldatene ut på taket, og jeg roper ut mine avskjedsord av full hals mens de tar tak i meg og prøver å kneble meg:

– Gi aldri etter for undertrykkelsen eller frykten! De kan aldri beseire oss!  Nazismen kan ikke herske for alltid. Dere må ikke gi opp håpet!

Så blir alt mørkt.

 

 

Sigrid Bergsmyr: «Derfor trenger vi ytringsfrihet»

9. oktober, 2012 blir 15 år gamle Malala Yousafzai skutt i hodet av Taliban, på en skolebuss i Pakistan. Hun hadde sagt sin mening om jenters rett til utdanning. Nå skulle hun få det Taliban mente var en rettferdig straff.

I Norge er ytringsfriheten beskyttet av Grunnlovens § 100. Store norske leksikon definerer ytringsfrihet som friheten alle har til å gi uttrykk for det de mener, og ønsker å si noe om. Ytringsfriheten har et sterkt vern i både nasjonale og internasjonale lovverk (1). Men er egentlig ytringfriheten så viktig?

I et demokrati er vi avhengig av at alle skal kunne ytre sine meninger, slik at saker kan diskuteres og at vi sammen kan bli enig om en beslutning. Frie meninger kan føre til bedre politiske løsninger. Dessuten gir ytringsfriheten oss mulighet til å kritisere eller rose myndighetene. Derfor er ytringsfriheten en forutsetning for demokratiet.

Ytringsfriheten har tilsynelatende hatt gode betingelser her i Norge. Høsten 2013 og våren 2014 gjennomførte forskere prosjektet ”Status for ytringsfriheten i Norge”, en rekke undersøkelser som kartlegger nordmenns holdninger til ytringsfriheten. Undersøkelsen bekrefter at den norske befolkningen opplever stor grad av tillit og trygghet. Begge verdiene er et resultat av ytringsfriheten. Med ærlige meninger vil vi få tillit, både sosial tillit – tilliten til folk flest – og institusjonell tillit. Dette beviser at ærlige meninger gjør at vi stoler mer på hverandre, som igjen gjør at vi føler oss trygge (2).

Vi ser tydelig hvor viktig ytringsfriheten er, i tilfeller hvor den mangler. Et eksempel på dette er dagens Nord-Korea, der både ytringsfrihet og all informasjon er strengt kontrollert av myndighetene. All opposisjon blir svart med fengsling, tortur og andre former for undertrykkelse.

Uten retten til å uttrykke seg blir det ikke noe demokrati eller mulighet for deltagelse i samfunnsdebatten. For der hvor ytringsfriheten ikke eksisterer er det heller ingen rom for at meninger kan formes, uttrykkes og utvikles. Siden et demokrati styres av folket, trenger vi frie stemmer og meninger. Vi kan derfor se at ytringsfrihet og demokrati henger tett sammen.

Det å få sagt meningen sin er viktig. Men ord er sterke våpen. Vi må derfor ha begrensninger på ytringsfriheten, slik at ordene ikke skader og ødelegger. Hvis ytringsfriheten fører til trusler, krenkelser eller diskriminerende og hatefulle utsagn, har den nådd en grense (3).

Ytringsfriheten kan også misbrukes på andre måter. Folk uttrykker ofte sterke meninger på internett og sosiale medier. Utsagnene trenger verken å være vennlige eller sanne. Vi må derfor være forsiktig med hva vi formidler, og kritisk til det vi leser på nett.

For oss nordmenn som lever i et trygt og godt samfunn hvor vi kan si omtrent hva vi vil, kan det være vanskelig å forestille seg andre steder i verden hvor å ytre sin egen mening kan medføre store konsekvenser. I undersøkelsen ”Status for ytringsfriheten i Norge” ble det også vist at ytringsfriheten ikke verdsettes særlig høyt av det norske folk. Flertallet av deltagerne ved undersøkelsen mente at andre hensyn, som for eksempel trygghet mot terror, var viktigere. Alt for mange barn og voksne i verden blir nektet deres rett til å si sine meninger. I Norge er vi så heldige at vi kan snakke fritt. Det er derfor synd om vi nordmenn ikke setter pris på ytringsfriheten vi har, men tar denne rettigheten for gitt.

Jeg mener at ytringsfriheten er en av de viktigste menneskerettighetene vi har. Vi har sett at frie meninger er grunnleggende for et demokratisk samfunn og for at vi skal føle tillit og trygghet. Med tanke på folk i andre land og samfunn som kan risikere fengsel og dødsstraff for å uttrykke sine meninger, er vi i Norge heldige som kan si og mene (nesten) hva vi vil. Jeg ber derfor alle om å sette pris på denne essensielle menneskeretten, nemlig ytringsfriheten.

Kilder:

(1) https://snl.no/ytringsfrihet

(2) http://www.statusytringsfrihet.no//userfiles/Ytringsfrihet%20Hovedrapport%20DIG2%20(2)11.12.14.pdf

(3) http://www.ung.no/ytringsfrihet/428_Rett_til_ytringsfrihet.html